Politianalysen - et forberedt statistikkprodukt?

Tidligere omorganisering har ikke alltid gitt ønsket resultat. I forkant av Politidirektoratets (POD) trange tilblivelse, oppfattet jeg motforestillinger, hovedsakelig av frykt for at direktoratet ville kunne bli en stat i staten.

Politiet og Lensmannsetaten ble i 1994 vellykket omorganisert til den enhetlige Politi- og lensmannsetaten som la til rette for mer samarbeid og bedre ressursutnyttelse. Samtidig ble det fra folkevalgt hold lagt føringer som tilkjennega at vi her i landet skal ha et nærpoliti med sivilt preg og god kontakt med publikum. I samme sak ble det også bestemt at det norske politiet skal være generalister som kan løse mange forskjellige oppgaver, og det ble vist til at den tidligere Lensmannsetatens arbeidsmåte. Det er vanskelig å finne tegn på at POD har forsøkt å iverksette demokratiets vedtak.

Skal en ta sikte på en politikarriere med opprykk og lønnsbedring, må det en eller annen spesialkompetanse til. Slik avlives generalisten som stort sett har vært å finne i distriktpolitiet. Mitt ståsted er pensjonist med i overkant av 44 års publikumsrettet tjeneste som generalist i lensmannsdistrikter.

Sentralisering av politiet har lenge ligget i luften, og etatens utvikling går åpenbart på tvers av demokratiske vedtak. I lang tid har det vært slik at politidistriktene har styrt ressursene til mer sentralisert innsats enn slik de på papiret, i dag er fordelt. Det har gitt statistikk som nå kan nyttes til å påvise at det ikke er bruk for politi ute i distriktene. Få saker registreres utenfor større enheter samtidig som distriktbemanningens innsats i sentra bidrar til å underbygge at det er der, og bare der, det er behov for politi. Er det mulig å påvise at POD noen gang har forsøkt å iverksette noe for å styrke distriktpolitiet?

Etter 22. juli kan kanskje noen frykte for å bli stemplet som illojale om det stilles spørsmålstegn ved det POD framholder som nødvendig og riktig. Kritisk sans må bare være sunt også i denne sammenheng.

Politianalysen synes å være et lenge forberedt statistikkprodukt som i tillegg ved kynisk utnyttelse av effekten av 22. juli, åpenbart ikke har som mål å gi den norske befolkning et politi slik folket har sagt vi skal ha. Vi skal derimot få det politiet POD mener vi skal ha, og da er det åpenbart greit å bruke det som hendte 22. juli, for alt det er verd.

Vi står nå i fare for å få et sentralisert antiterrorpoliti uten lokal kontakt og kunnskap. En kan ikke fratas noe en ikke har. Følelsen av framtidig tap av nærpoliti søkes minsket ved at nærpolitiets tilstedeværelse og funksjon over tid er redusert. Kanskje kan protestene dermed stilnes og i tillegg pareres ved å hevde at det har jo uansett ikke fungert.

Når det i mer enn 20 år ensidig er lagt til rette for at statistikkene skal dokumentere distriktpolitiets overflødighet, har det selvsagt gitt resultater. Bortsett fra lave sakstall, er det ikke mulig å dokumentere effekten av lokal samhandling og forebygging. De som har lykkes med slik innsats, opplever nå at de er forledet til å sage av sin egen grein når tallene brukes mot dem.

Politiets øverste ledelse tolker nå resultatene av det som kan være vellykket tjeneste, til å bety at tjenesten er overflødig og skal nedlegges. Slik jeg oppfatter politianalysen, er sentralisering målet og seks politidistrikter ser ut til å være et nærliggende utfall. Hvorfor så mange når det skal sentraliseres? Dersom det er slik at folketall er det som i første rekke skal være basis for hvert politidistrikt, og dermed at geografi, demografi og næringsvirksomhet er uviktig, har vi ikke innbyggere til mer enn ett distrikt her i landet.

Det må bli innsyn og kontroll med politiets ressursbruk slik at politikere og publikum kan ane hva skattepengene anvendes til. Hvor mye går til toppadministrasjon, og hvor mye blir til disposisjon for operativt og synlig politi som så mange snakker om og svært mange også etterlyser?

Kan det være at vi har en topptung etat med ledere som langt ifra har fungert som ønskelig, men som likevel får fortsette å styre etaten og dens tildelte ressurser?

Tiden går, og nå er det igjen en vanlig oppfatning at politiets tilstedeværelse og synlighet både forebygger uønskede hendelser og skaper en faktisk trygghet. De som advarte mot at POD også kunne bli noe mer enn offisielt tilsiktet, må nå kunne si:

Hva var det jeg sa?