Ønsker vi å endre politikulturen, da må vi faktisk alle gå... i oss selv!

Det vi snakker om, det vi fokuserer på, det forsterkes. Historiene vi forteller – blir «sannheter». Men de historiene som med fete overskrifter fremstilles som «fakta» om tilstanden i norsk politi, gjenspeiler de virkeligheten? Fremstiller de hele bildet? Viser de nyansene? Forteller de sannheten? Og hva er egentlig «politikulturen»?

Er vi som ansatte bevisste vår del av kulturen eller definerer vi oss ut?

Hver og en av oss har et ansvar for å bidra til og opptre på den måten vi mener at politikulturen skal være. Som ansatte kan vi vise i handling hva og hvordan. Spørsmålet er om vi har blitt en kultur for «kos med misnøye» – hvor vi regelrett leter etter feil og mangler.

Vi er inne i en av de mest omfattende omorganiseringsprosessene norsk politi har vært igjennom. Det krever noe av oss alle. Ingen har sagt at dette skal være lett. Har det gått inflasjon i å rope høyest om det som ikke funker og påpeking av kun feil og mangler? Er media rette vei og kanal å formidle hva man ønsker annerledes?

Selv har jeg som ansatt ikke vært tett på endringene som er på gang, men jeg har allikevel fått anledning til å bidra blant annet gjennom ulike workshops. Jeg har fått komme med innspill til utarbeidelse av ulike strategier. Personlig har jeg vel ikke gjennom min 25-årige karriere i politiet opplevd en sterkere involvering i utviklingen av norsk politi. Likevel blir altså ledelsen av prosessen stemplet som arrogante og inkompetente!

Hvilken rolle har PF hatt?

Jeg undres; hva er det egentlige motivet bak den massive og ensidige kritikken? Det er flust av formelle arenaer, regulert gjennom avtaleverket hvor tillitsvalgte kan være, og er med. Intensjonen er at ansatte skal kunne påvirke, ansvarliggjøres og bidra.

Føler PF at man ikke har nådd frem på de formelle arenaene? Da må vi som organisasjon gå i oss selv.

Kan PF og Politiforum i større grad sette agenda i stedet for å kommentere og kritisere den? Hvordan kan PF og Politiforum på en bedre og mer positiv måte bidra til utvikling av norsk politi? Det er så lekende lett å kritisere. Det er det enkleste i verden. Feil finner man garantert, over alt, dersom man leter.

Hvem er vi til for?

Har vi glemt hvorfor vi egentlig er her og hvem politiet er til for? Hva er det etterlatte inntrykket for omverden? Skaper det tillit? Er det gode argumenter for kommende lønnsoppgjør? Forteller det at vi har stor samfunnsmessig verdi? At vi duger?

Vi har helt klart utfordringer og potensial for forbedringer! Det skal ikke dysses ned og feies under teppet. Men er alt er mørkt og dystert? Preges hele politiet av en fryktkultur hvor det ikke er rom for andre meninger, innspill og faglig engasjement?

Mange av lederne i etaten på alle nivå blir ikke bare karakterisert som dårlige, men også erklært idioter. Personfokus og personangrep som vi har sett gjennom Politiforum - er det greit?

Hva skjer med mennesker, uansett posisjon – når alt man mottar er kritikk og angrep - fra alle kanter? Bidrar det til utvikling av trygge og gode ledere? Bidrar det til trygghet og tillit mellom partene i utviklingen av norsk politi?

Det er mulig jeg er velsignet med svært dårlig hukommelse – men gjennom en 25 års karriere i politiet har jeg hatt et tyvetalls ledere. Hva er «min» historie dersom jeg skal oppsummere? Jo, ledere som er dedikerte, engasjerte, tydelige og tvers igjennom mennesker av hel ved – og selvsagt alle med utviklingspotensial. Kast den første steinen, den personen som ikke har det!

Det er ingen tvil om at lederne er sterke kulturbærere – men det er da jaggu vi som ansatte også!

I rollen som bindeledd mellom næringsliv og politi får jeg lov å ta del i det beste både internt og eksternt. Det som møter oss, er et næringsliv som i all hovedsak peker på det som er bra i politiet – og uttrykker «Dette vil vi ha mer av!». Ønskes forbedring eller endring kommuniseres også hva, etterfulgt av konstruktive innspill til hvordan.

La oss trekke frem de gode eksemplene, la eksemplene stå og skinne og vise i all sin kraft og styrke hvordan vi ønsker å ha det! For det skjer utrolig mye bra i norsk politi – og det er vel også derfor vi alle velger å være her fremdeles. Ikke fordi det ikke finnes alternativer – men fordi vi er omgitt av flotte, dyktige, dedikerte folk – både ledere og ansatte - som vil og virkelig utgjør en forskjell!

Overskriften i min «virkelighet» er en kultur og ledelse i norsk politi som inkluderer, involverer, lytter OG konkluderer. Min oppfatning er at det generelt er takhøyde for både meningsbrytninger, sparring og uenigheter – dersom det tas i rette fora.

Slike «kamper» bør ikke tas for åpen scene i media - med omgivelsene våre som publikum, til et dårlig iscenesatt drama i fem akter. Dette er vi for gode for. Det er nok nå!