I Brugata i Oslo treffer politiet rusmiljøet hver dag. I framtida kan politiet få mindre med rusmiljøet å gjøre, men debatten er preget av usakligheter, mener forfatteren av innlegget.
I Brugata i Oslo treffer politiet rusmiljøet hver dag. I framtida kan politiet få mindre med rusmiljøet å gjøre, men debatten er preget av usakligheter, mener forfatteren av innlegget. (Foto: Erik Inderhaug)

Ny ruspolitikk må disk­uteres uten å mistenkelig­gjøre hver­andres motiver

Norsk ruspolitikk er i endring, skriver Ivar Solum.

Jeg har siden 1976 både sett, opplevd tett på kroppen, lest mye om hva ruspolitikken går ut på, og ikke minst sett konsekvensene av en politikk som er i ferd med å gå ut på dato.

Ettersom åra i etaten gikk ble jeg mer og mer i tvil om hvorvidt vi som etat var på rett kurs i ruspolitikken. Heldigvis er jeg ikke alene om å tvile. Når også regjeringen, med helseministeren i spissen, ønsker seg en ny kurs i ruspolitikken, skjønner jeg at jeg ikke er alene om å tenke at det er på høy tid med en ny kurs og en grundig reform.

Politioverbetjent Bård Dyrdal ved Oslo politidistrikt går i front for en sak som mange av oss mener er overmoden, og det fortjener han ros og respekt for – og ikke det motsatte! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har deltatt i ulike aksjoner mot rusmiljøer og mot enkeltindivider med rusproblemer, og hvor jeg i økende grad tvilte på om den strategien vi fulgte var riktig. Det var vel formelt riktig ut fra lovverket og de hjemlene som til enhver tid var tilgjengelige, men var det riktig i forhold til rettsikkerhet og menneskeverd, og gav det ønskede resultater?

Og la det være klinkende klart med en gang – det er ingen som deltar i denne debatten som ønsker mer bruk av skadelige rusmidler. Det er mange som mener at debatten om en ny ruspolitikk må settes grundig på dagsordenen og diskuteres saklig og fordomsfritt, og uten å mistenkeliggjøre hverandres motiver. Dessverre ser det ikke ut for at særlig mange i vår egen etat tør å ta en åpen og fordomsfri debatt om en påkrevet reformering av ruspolitikken her til lands.

Med ett hederlig unntak. Bård Dyrdal dukker opp på arenaen og setter dette grundig på dagsorden. Han våget å sette vår ruspolitikk på dagsorden med en kraft og klokskap som gav gjenklang langt ut over etatens grenser, og vi ser i dag hva som er i ferd med å skje i det politiske miljøet – LEAP og Bård Dyrdal får støtte så det holder, endring av ruspolitikken er et tema som gir god respons både i politiske og faglige miljøer.

Samtidig leser vi at slike som Bård Dyrdal får kraftig motbør og blir trakassert av egne kolleger i egen etat på en måte som burde være uhørt i et land som Norge. Hans meninger om ruspolitikken blir gjenstand for debatter og meningsytringer i etaten som ikke hører noen sted hjemme i et demokratisk land. Han blir både trakassert og hengt ut som om han gjør noe ulovlig ved å delta i en åpen debatt, en debatt som til alt overmål vår egen regjering har tatt initiativ til.

I de politiske miljøene er det mye som tyder på at det går i retning av en rusreform som er i tråd med LEAP og Bård Dyrdals meninger. Hva er galt, kjære kollegaer, med at Dyrdal deltar og gir faglige innspill til en politikk som er ønsket av landets stortingsflertall? Hva slags aktivitet er det dere bedriver? Jeg blir skikkelig sjokkert og provosert. Er det sånn vi ønsker å fremstå som etat, hvor meninger som ikke er helt i tråd med den tradisjonelle oppfatningen i etaten nærmest blir fremstilt som illojalitet?

Det er nesten så en skammer over den etaten hvor en har tilbrakt et helt yrkesaktivt liv.

Husk en ting før dere setter dere til dommer over andres meninger i rusdebatten – vi har ikke en spesielt stolt historie å vise til. Med Løsgjengerloven i hånd har vi som etat straffeforfulgt, stigmatisert og kriminalisert tusenvis av enkeltmennesker med alvorlige helseproblemer, fysiske som psykiske, uten av dette har bidratt i nevneverdig grad til å bedre den enkeltes helsetilstand.

Da Løsgjengerloven endelig ble opphevet fant vi raskt en ny gruppe rusavhengige å
(straffe)forfølge, vi fikk nye hjemler og nye metoder, men den grunnleggende tankegangen var den samme – nemlig at straff hjelper mot rusavhengighet. Det er flere enn meg som mener at mer av den medisinen som ikke virker ikke er en særlig god ide.

Stå på Bård Dyrdal, vi er mange som støtter deg. Du vil lykkes med ditt arbeid og vil med stolthet kunne fortelle dine etterkommere at det var akkurat du som gjorde grovjobben i etaten med å endre en uverdig ruspolitikk til noe med verdighet i seg!

Til toppen