Nødverge gjelder også for politifolk

Politimann frifunnet av Høyesterett

I «Follosaken», der fire polititjenestemenn ble satt underetterforskning av Spesialenheten for tre år siden, har Høyesterett avsagt enendelig og meget prinsipiell dom. Blank frifinnelse.

Spesialenheten må nå justere innslagspunktet for å ta uttiltale i tilsvarende saker.

- Først av alt er dette meget gledelig for min klient.De­rnest er det særdeles viktige prinsipp som Høyeste­rett nå har fastslått,sier advokat Knut Smedsrud til Politiforum.

Lesningen i Høyesterettsdommen er dramatisk lesning, oghistorien om en pågripelse som holdt på å komme ut av kontroll, til tross forat de var fem politifolk involvert i hendelsen, og kun en mann og en kvinne somskulle pågripes.

Etter en biljakt, der føreren kjørte i høy hastighet pågangveier, kjørte over fartsdumper så det gnistret, og var involvert inestenkollisjoner, klarte til slutt politiet, ved hjelp av flere politibiler, ålåse bilen slik at videre kjøring ikke var mulig. Føreren motsatte seg å kommeut av bilen, men med store anstrengelser fikk tre av politifolkene ham ut. Ihøyesterettsdommen leser vi:

Utrolige krefter

At politifolkene ikke klarte å få kontroll på armene og atdet ikke lot seg gjøre å sette på håndjern. Til tross for at den nå frikjentepolitimannen holdt armen til gjerningsmannen i slikt albuebend at politimannenvar redd den skulle brekke, klarte gjerningsmannen å komme seg løs. Og hvergang han fikk løs armen, søkte armen inn mot maven og bukselinningen. Det gapolitifolkene grunn til å tro at han hadde skjult et våpen der. Gjerningsmannenhadde kolossale krefter, og klarte på et tidspunkt å komme seg opp i kneståendemed to av politifolkene - hvorav den ene veide 95 kilo - hengende på seg.

Fordi politifolkene opplevde mannen som uvanlig sterk og athan ikke var villig til å gi opp motstanden, opplevde de situasjonen somvoldsom. Mangelen på suksess var illevarslende og ble oppfattet som så farligat tjenestemennene fant grunn til å bruke pepperspray. Men to doser med godttreff i øynene hadde ingen synlig virkning, og tjenestemennene måtte inn isituasjonen - litt for tidlig i forhold til pepperspray som ennå hang i luften.

Tjenestemennene begynte å bli slitne, peppersprayen virketikke, og de konstaterte at mannen fremdeles hadde utrolige krefter, og en megethøy smerteterskel. Tjenestemennene hadde aldri før sett slike utrolige krefter,og var alvorlig redde for å bli skadet.

Fortvilet

Ingenting av hva de gjorde så ut til å medføre kontroll påmannen. Den nå frikjente politimannen var eldstemann. Han fant at det varnødvendig å ta i bruk hardere midler, og slo alt han kunne med en maglitelommelykt mot baksiden av det ene låret på mannen. Et slikt slag er uskadelig,men smertefullt. Slaget hadde ingen virkning. Deretter slo han med knyttet neveinn i magen på gjerningsmannen for å ta fra han pusten, men han fikk ikke innnoe godt treff i kaoset som rådde. Politimannen torde ikke koble halsgrepet somfølge av kvelningsfaren. Han vurderte også å ta ut en pensjonert politihund hanhadde bak i bilen, men torde ikke å slippe taket i mannen fordi de da villemiste kontrollen på han. I tillegg anførte politimannen at bruk av hund oftemedfører skader på den pågrepne, og det faktum at hunden ikke lenger vargodkjent, unnlot han å bruke den. Fortvilet registrerte politimennene atkreftene snarttok slutt. Politimannen bestemte seg derfor for å slå medmagliten igjen, denne gangen hardt mot rygg og skulderområdet. Fremdeles vardet ingen reaksjon. Han så deretter ingen annen mulighet enn å slå mannen ihodet. Han slo i alt tre slag, alle tre mot fremre del av hodet - fordi han varklar over at slag mot bakhodet er vesentlig farligere. Første slaget var etløst «kakk» som ikke hadde noen virkning. Deretter slo han to litt hardereslag, men slag nummer to hadde heller ingen virkning. Etter det tredje slagetbegynte mannen å blø fra hodet, og han begynte å bli såpass redusert atpolitifolkene fikk på han håndjern, og fikk han under kontroll.

Tiltalt

Konsekvensen av pågripelsen ble for politimannen tiltale ogfem hovedforhandlinger, noe som er helt spesielt. Første runde gikk itingretten, hvor han sammen med tre av de andre tjenestemennene ble dømt.Politimannen ble dømt for legemsbeskadigelse, skadeverk, grov uforstand itjenesten og for legemsfornærmelse. Av de andre ble en frifunnet, mens to bledømt for legemsfornærmelse, skadeverk og grov uforstand i tjenesten.

Dommen ble anket til lagmannsretten. Der ble alle de tredømte frifunnet. Spesialenheten anket saken til Høyesterett, som opphevetfrifinnelsen av politimannen for det som gjaldt legemsbeskadigelsen og grovuforstand i tjenesten. For øvrig ble anken forkastet, noe som innebar atfrifinnelsen av de to andre ble stående.

Politimannen sto da igjen med tiltale for legemsbeskadigelseog grov uforstand i tjeneste. Lagmannsretten behandlet saken på ny. Og januar iår kom lagmannsretten nok en gang, og denne gangen enstemmig, frem til at hanskulle frifinnes. Men Spesialenheten mente at det var en prinsippsak, og anketpå ny saken inn for Høyesterett. Den 21. mai kom Høyesterett frem til enendelig beslutning. Politimannen var blankt frifunnet, etter å ha vært tre år irettsapparatet.

Nødverge i pågripelsessituasjon

Advokat Knut Smedsrud avviser at Høyesteretts endelige dominnebærer at det er fritt frem for omfattende maktbruk under enpågripelsessituasjon.

- Det er ikke blitt fritt frem for å slå med maglite ellerandre gjenstander, det er politiets godkjente slagvåpen som skal brukes. Huskat denne frifinnelsen har sittet langt inne, sier Smedsrud, som likevelfremhever at magliten kan brukes i en nødssituasjon, som alt mulig annet.

- Det som er viktig med begge dissehøyesterettsavgjørelsene, er at det nå er slått fast at straffeloven § 48.3ledd også gjelder for politifolk. I praksis betyr det at de prinsippene somgjelder i en nødvergesituasjon gjelder også i en pågripelsessituasjon. Det eraltså ikke straffbart hvis man ikke overskrider det som fremstiller seg somnødvendig, sier Smedsrud.

Han viser til at det som er skjønnstemaet er om handlingener ubetinget utilbørlig.

Helt urimelig

Fra Høyesterettsdommen sakser vi følgende:

«Vurderingen må skje der og da og det må levnes politiet enforholdsvis romslig ramme når man skal vurdere handlingen i ettertid».

Opprinnelig mente Spesialenheten at etter man fikkpolitiloven § 6, så har ikke straffeloven § 48. 3 ledd lenger gyldighet forpolitifolk.

- Jeg syntes at det var et helt urimelig standpunkt. Detinnebar at vektere straffritt kunne gå lenger i en situasjon enn politiet kunnegjøre. I denne saken var det derfor viktig å få slått fast at politiet haddedensamme rettslige beskyttelsen ved en pågripelsessituasjon som andre. I enforlengelse av dette, mente jeg at min klients handlinger lå innenfor 48.3ledd. Det mente Høyesterett ved første gangs behandling at den ikke gjorde,derfor ble saken sendt tilbake til lagmannsretten.

Det som er forskjellen fra første til andre avgjørelse, erat det er lagt et mye mer nøyaktig faktum til grunn i den andre avgjørelsen.Man var mye mer detaljert i den andre lagmannsrettsdommen. At de klarte åbeskrive på en mer utførlig måte selve handlingen, var med på å overbeviseHøyesterett at det var riktig å frifinne min klient, sier Smedsrud.

Romsligere tolkning

- Dette er nok en stadfestelse, fra Høyesteretts side, av atpolitiet skal innrømmes en romslig ramme når man vurderer handlingen iettertid, sier Smedsrud.

Smedsrud viser til Spesialenhetens argumentasjon om atpolitiet skulle gått inn på en mye mer forsiktig måte i initialfasen.Høyesteretts kommentar til det er:

«Jeg finner det vanskelig å ha noen velbegrunnet oppfatningav om tjenestemennene innledningsvis skulle ha opptrådt på en forsiktigeremåte.... Man bør derfor være forsiktig med i ettertid å kritisere dem for denfremgangsmåte som ble valgt»

- Jeg synes det erklokt av Høyesterett å signalisere at man bør være forsiktig med å være foretterpåklok. Det er også et signal fra Høyesterett at man forstår at enkeltesituasjoner er så vanskelige at det er nødvendig å improvisere og brukespesielle virkemidler, sier Smedsrud.

Forbilledlig av politimesteren

Smedsrud gir en uforbeholden ros til Stein Ulrich, som pådet daværende tidspunktet var politimester i Follo.

- Jeg mener Ulrichs måte å behandle de involvertepolititjenestemennene på var forbilledlig. Særlig ut fra måten han utøvet sittskjønn på, og blant annet valgte å ikke suspendere de involverte underSpesialenhetens etterforskning. I tillegg fulgte han opp sine ansatte også påden menneskelige siden. Og at Ulrich stilte opp som vitne var verdifullt forsakens opplysning. Ikke bare fikk tjenestemennene et godt faglig skussmål, menhan fortalte også om hvordan han hadde instruert korpset om forståelsen av strl§ 48, 3. ledd. Det viser seg at hans tolkning var den samme som Høyesterett iettertid har ment at den skal tolkes. Ulrichs argument var at det måtte være etområde for den kritikkverdige handlingen, før det blir straffbart. Ulrichsstandpunkt har vist seg å være riktig jus.

Samtidig uttrykker Smedsrud anerkjennelse for at Ulrich iretten tilkjennega at han til sin politistyrke har signalisert at han ønsker enoffensiv politistyrke. Og for at han våget å gi uttrykk for tillit til enpolitimann som var tiltalt for noe straffbart. Dette er etter min mening sliken god politisjef skal være, sier Smedsrud, som tidligere har værtpolititjenestemann, politimester og assisterende politidirektør.

Noe av det beste politiet har

- Det går ikke an å ha en bedre operativ bakgrunn enn hvamin klient har. Han representerer noe av det beste norsk politi kan sette inn islike saker. Utover befalsskole og Politiskole, har han vært aktiv utøver avjudo og karate i 15 år og han har vært politidistriktets instruktør iarrestasjonsteknikk, pepperspraybruk og batongbruk. Han har også værtPolitihøgskolens sensor i bruk avteleskopbatong. Han er utdannet innsatsleder,har tidligere vært politihundefører en årrekke og har fått særlig godeskussmål, blant annet for sitt gode operative skjønn og evne til å finne sikreløsninger på vanskelige oppgaver. 35 år gammel er han den ideelle kombinasjonenav fysisk styrke, operativ erfaring og kunnskap. Jeg tror det kunne gitt enuheldig signaleffekt innad i politiet dersom han, etter å ha brukt sitt besteoperative skjønn, hadde blitt dømt for legemsbeskadigelse og grov uforstand itjenesten for denne hendelsen, sier Smedsrud.

Samtidig viser Smedsrud til sin klients selvkritikk, som gårpå at politiet skulle hatt mer samtrening tilknyttet arrestasjoner. Klientenmener at politiet ofte ikke er gode nok til å samordne innsatsen underpågripelser. Når man ikke er koordinert blir det fort ei mølje. Mer enn enpolititjenestemann har opplevd at involverte tjenestemann drar eller dytterarrestanten hver sin vei.

Jeg føler at vi har fått en nyttig grenseoppgang, og vi harfått prøvd for domstolene en del viktige prinsipper for politiets maktutøvelse.Det er klart at spesialenheten er nødt til å justere sin praksis i tråd medHøyesteretts avgjørelse, sier Smedsrud.

Politimannen ønsker ikke å la seg intervjue fordi han vil hamer distanse til saken før han uttaler seg.

- Jeg takker de som har støttet meg hele veien, og er lettetover en tung og krevende prosess er over, sier den nå frikjente politimannen.Han understreker at saken har vært en enorm belastning for han som person.

Straffelovens § 48

Ingen kan straffes for Handling, som han har foretaget iNødverge.

Det er Nødverge, naar en ellers straffbar Handling foretagestil Afvergelse av eller Forsvar mod et retsstridigt Angreb, saafremt Handlingenikke overskrider, hvad der fremstillede sig som fornødent hertil, og det iBetragtning av Angrebets Farlighed, Angriberens Skyld eller det angrebneRetsgode ei heller maa agtes ubetinget utilbørligt at tilføie et saa stort Ondesom ved Handlingen tilsigtet.

Hvad ovenfor er bestemt om Afvergelse av retsstridigtAngreb, kommer ogsaa til Anvendelse med Hensyn til Handlinger, der foretages iHensigt at iverksætte en lovlig Paagribelse eller hindre, at Straf- ellerVaretægtsfanger rømmer.

Politilovens § 6

Alminnelige regler om hvordan polititjenesten skal utføres

Tjenesteoppdragetsmål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel eller vediverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak.

Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakeremidler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slikeforgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå iforhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetenefor øvrig.

Politiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke forpersoners integritet, slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet,ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen avtjenestehandlingen krever.

Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i denutstrekning det er nødvendig og forsvarlig.

- Listen ligger høyt

- Vi har fått en ny bekreftelse på at det skal svært mye tilfor at politiets maktanvendelse i sammenheng med en lovligpågripelse kan ledetil straffansvar, sier Spesialenhetens sjef, Jan-Egil Presthus

Han viser til at saken har vært til behandling hos domstolenfem ganger, og at det bekrefter at domstolene har stått overfor vanskeligevurderinger.

- Vil Spesialenheten justere sin praksis i med å ta uttiltale i saker hvor polititjenestemenn blir etterforsket etterpågripelsessituasjoner?

- I løpet av de snart tre og et halvt år Spesialenheten harfungert, har vi i bare noen få saker har tatt ut tiltale eller reagert medforelegg for unødig maktbruk ved pågripelser. Vi har vært klar over at listenher ligger høyt. Høyesterett har vurdert lovanvendelsesspørsmålet i forhold tilet helt konkret faktum. Jeg synes derfor de er vanskelig å si noe generelt omdet her kan være grunnlag for å endre noen praksis, sier Presthus.

- Var det riktig av Spesialenheten å ta ut tiltale i dennesaken i lys av endelig frifinnelse av samtlige?

- Å ta ut tiltale mot noen er en svært alvorlig handling ogdet vil i alle saker hvor utfallet av saken blir frifinnelse være nødvendig åvurdere om tiltalespørsmålet burde ha vært vurdert annerledes. Spørsmålet omstraffansvar for politiet i en sak denne vurderes i forhold til en bestemmelsesom har karakter av å være en rettslig standard, og hvor innholdet - somfremhevet av Høyesterett - vil kunne variere over tid, avhengig avsamfunnsutviklingen og det til enhver tid rådende syn på hva som er akseptabelpolitimessig opptreden. Her finnes følgelig ingen helt klare grenser. Selv omsaken har ført til frifinnelse, har den åpenbart bydd på tvil og det har fradommerhold vært rettet kritikk mot flere av polititjenestemennenes handlingerunder gjennomføringen av pågripelsen. Politidirektoratet har i lys av saken iet rundskriv også presisert sine retningslinjer for bruk av slagvåpen. Jeg kanderfor ikke si meg enig med dem som måtte hevde at tiltalen skyldesfeilvurderinger fra Spesialenhetens side, sier Presthus.

Til toppen