Myter om sosiologifaget ved Politihøgskolen

Det ser ut til å finnes flere myter om fagene sosiologi og kriminologi ved Politihøgskolen (PHS).

  • Endret

Dels hevdes det at fagene er altfor teoretiske og fjerne fra politiets virkelighet. Dels hevdes det at de tar for stor plass – på bekostning av fag studentene virkelig trenger.

Noen hevder til og med at de er direkte skadelige for den framtidige polititjenesten: Studentene blir usikre, altfor medfølende, reflekterende og mindre i stand til å handle når det trengs. Det er lett å se at disse synspunktene slår hverandre i hjel. Hvordan kan fag som etter sigende er for teoretiske og virkelighetsfjerne, samtidig ha kraft til å undergrave handlingsevnen til hele kull fra Politihøgskolen?

Men til de som hevder at samfunnsfagene bidrar til å svekke studentenes handlingsevne, gjøre dem usikre og redde: Hvor har de det fra? Hva bygger de dette på? Noen hevder at sosiologifaget ikke er tilstrekkelig profesjonsnært. Men hva vil det si å være profesjonsnær?

12 av 180 studiepoeng

Så til det helt konkrete: Hvor stor plass tar disse fagene? Dagens politiutdanning strekker seg over tre år og rommer til sammen 180 studiepoeng (60 per år). Første og siste år foregår på et av PHS’ utdanningssteder, mens det andre året i sin helhet er viet praktiske studier ved et av landets polititjenestesteder.

Av de 180 poengene er 6 avsatt til Sosiologi og 6 til Kriminologi. De gjenværende 168 studiepoengene er i all hovedsak direkte knyttet opp til politiets praktiske arbeid, gjennom eksempelvis ordenstjeneste, strafferett og straffeprosess, politiets datasystemer, rapport- og etterforskningslære, arrestasjonsteknikk, kriminalteknikk, etc.

Etter 22. juli merker vi et stemningsskifte. Politietaten er inne i sin største krise. Politiet, som sammenlignet med andre yrkesgrupper har nytt stor respekt i befolkningen, har nå vært utsatt for diskusjoner, granskninger og skarp kritikk. Politiet lyktes ikke i å stanse massemorderen, verken før eller under ugjerningene. Bildet som dominerer er at man sviktet nettopp når man trengtes mer enn noen sinne.

Også vi som arbeider med å utdanne politifolk, opplever denne situasjonen sterkt. Vi forstår at man i dag har behov for å bygge og vise handlekraft, både duge og vise at man duger i farlige, skarpe og uoversiktlige situasjoner. Det fysisk krevende, det praktiske og det farefylte, får mye større oppmerksomhet enn før. Og det synes å oppstå en stadig mer kompakt enighet om at det nå er politiets «rene» praktisk-operative evne som skal utvikles og styrkes. Nesten ingen hevder at erfaringene fra 22. juli viser behov for mer vekt på kritisk refleksjonsevne, vurderingsevne og situasjonsforståelse. Men var det ikke nettopp noe av dette som manglet 22. juli?

Forebygger kynisme

Er politiets oppgaver bare de skarpe oppdragene? Norsk politiforskning har, i likhet med den internasjonale forskningen på feltet, dokumentert politifolks tendens til å oppfatte mye av det de gjør (og må gjøre) som «ikke egentlig politiarbeid».

Egon Bittner, en av politisosiologiens fremste bidragsytere, hevdet at politiarbeidet handler om å håndtere «something-that-ought-not-to-be-happening-and-about-which-someone-had-better-do-something-now!». Politiets arbeid handler altså om å gjøre noe med det som ikke bør skje, og dét med en gang! Han legger til at det er politiets kjerneoppgave å respondere på alle mulig slags problemer hvor fysisk makt kan komme til anvendelse.

Det er nettopp her politiets autoritet hviler, og kriminalitetskontroll blir bare en del av rollen. Forstår man ikke rollen sin godt nok, vil man kunne komme til å utdefinere mye av det man gjør som «tull og tøys». Vi sosiologer sier ikke så mye om hvordan politiet skal utføre rollen sin, men vi kan vise noe av yrkesrollens kompleksitet. Er det uinteressant å tenke grundig over hva politiets samfunnsmandat innebærer, hva slags makt politiet besitter, og politirollens mer symbolske og mindre åpenbare sider? En god rolleforståelse forebygger kanskje ikke lovbrudd i seg selv, men kan i høy grad forebygge utviklingen av resignasjon og kynisme i politikarrieren.

Vi mener at sosiologien også har en viktig rolle å spille for å styrke politiets operative egenskaper. Men hva vil begrepet operativ si i praksis? En enkel definisjon kan være: Å være operativ vil si å være i stand til å løse sine oppgaver på en god måte. Operativ kan selvsagt ikke bare bety en samling av fysiske ferdigheter, utstyr og aktiviteter. Å være operativ betyr fremfor alt å være handlingsdyktig.

En vellykket handling består som kjent av flere ting; fysiske ferdigheter, materielle og organisasjonsmessige forutsetninger, situasjonsforståelse og evne til å vurdere ulike handlingsalternativer kritisk. Den handlende må kjenne seg selv og sine relasjoner til andre mennesker, må vite hvor og i forhold til hvem man befinner seg, vite noe om hva det vil si å være utsatt for sterke sosiale krefter, etc.

Å være operativ vil bety å ha internalisert kunnskap som grunnlag for spontan vurderingsevne; en måte å oppfatte og orientere seg på, som gjør god og adekvat handling mulig.

Trening med tekster

Det er vanlig å skille mellom teoretiske fag og ferdighetsfag. Vår påstand er at sosiologi ved PHS (i aller høyeste grad) er et ferdighetsfag. Pensumet og det faglige kunnskapsinnholdet har to ulike funksjoner. På den ene siden inneholder det et lite utsnitt av fagbegreper, fagartikler og tekster om sentrale sider ved det norske samfunnet (om rus, sosial ulikhet, kultur og kulturforskjeller, oppvekst og integrasjon) som det er stor grunn for moderne politifolk å ha kunnskap om. På den andre siden tjener dette pensumet som middel til å utvikle studentenes reflekterende og kritiske sans.

Slik studentene trener egen styrke og utholdenhet ved hjelp av vekter og kondisjonsøvelser, utvikler de sine evner til selvstendig og kritisk refleksjon gjennom å arbeide med fagets tekster, begreper og problemstillinger.

Vi vil at sosiologifaget skal stimulere evnen til å spørre hvorfor ting er slik de er, interessere seg for hva som ligger bak eller under og til å ville finne ut hvordan enkelte situasjoner eller fenomener henger sammen med andre. Og ikke minst: Utvikle evnen til å se seg selv, sin egen praksis og konkrete virkelighet fra utsiden – legge an et kritisk perspektiv på politipraksisen. Mener noen at dette er ting politiet ikke har bruk for? I den situasjonen norsk politi i dag befinner seg i, tror vi dette er egenskaper man trenger mer og ikke mindre av.

Gjørv-kommisjonen hevder at det er et problem med kulturen i norsk politi. Vi spør: Er dagens økende kritikk mot samfunnsfagene i politiutdanningen et uttrykk for noe problematisk i nettopp denne kulturen? Det er fullt mulig. Det er mulig at den samme kulturen, de samme dominerende oppfatninger og virkelighetsforståelser, de samme tradisjoner og selvforståelse som kan forklare noe av det som sviktet 22. juli, også viser seg nå. Motstanden mot sosiologifaget springer kanskje nettopp ut fra sider ved politiet som er en del av det problemet man må gjøre noe med?

Til toppen