Kreativ statistikkføring

Trolig i iveren etter å oppnå en høyere oppklaringsprosent, utstedte visepolitimestrene ved Oslo politidistrikt et internt notat som ba om endret statistikkføringen for enkelte narkotikalovbrudd fra årsskiftet. Saker der politiet fant mindre partier narkotika på personer var til da kun statistikkført med ett straffbart forhold. Men fra årsskiftet skulle de samme sakene statistikkføres med to ekstra straffbare forhold, nemlig både for kjøp og bruk av stoffet. Internt i politiet kalles dette for duplisering av saker.

En annen teknikk for å påvirke statistikken er å vente med å duplisere saker. Da fremstår saksbehandlingen i statistikken kortere, samtidig med at saker som forventes henlagt ikke blir duplisert. «Tall tiltrekker meg, spesielt når jeg har arrangert dem selv», skrev forfatteren Mark Twain. Tall produsert av en part har gjerne et formål. Uriktig bruk av tall ødelegger troverdigheten.

Dupliseringen i Oslo politidistrikt så ut til å virke etter hensikten. Da kriminalitetstallene ble lagt frem for første halvår 2010, hadde Oslo politidistrikts oppklaringstall steget med hele fem prosent. Samtidig hadde antallet narkotikaanmeldelser økt med 73,2 prosent i samme periode. Ingen nevnte statistikkføringen som en forklaring bak tallene. Fra justisminister Knut Storbergets kontor kom følgende forklaring på økningen:«Det er politiet selv som anmelder narkotikasaker – dermed er dette en meget god målestokk for politiets forbedrede innsats på feltet. Dette viser at tidenes politisatsing gir resultater»

Oslo politidistrikt er ikke alene om kreativ statistikkføring. Det viser statistikk Politiforum har fått tilgang på, og som blir presentert på side 17. Men at politidistriktene jukser med statistikken er kanskje ikke så rart, og det blir kanskje også feil å laste de for det. For en høy oppklaringsprosent og kort saksbehandlingstid er nemlig de eneste to måleparametrene som kan si noe om hvor suksessfullt et politidistrikt er. Oppnår de gode tall, her får de ros. Er tallene dårlige, får de kjeft.

At fokus på oppklaringsprosent og saksbehandlingstid fører til kreativ statistikkføring er ille nok, verre er det imidlertid at det fører til skjeve prioriteringer i politiet. I verste fall er en forskjønning av statistikken med på å tilsløre politiets ressursbehov. Mens det for eksempel er fristende å løpe etter narkomane fordi narkotikasakene gir høy oppklaring og kort saksbehandlingstid, blir det lett til at etterforsking av økonomisk kriminalitet eller annen tung kriminalitet, som ødelegger både saksbehandlingstid og oppklaringsprosent, blir nedprioritert.

Det er prisverdig at riksadvokaten nå har gått inn i dette og bestemt at den etablerte praksisen skal opphøre.

PF-leder Arne Johannessen foreslår å måle politiet bredere. Politiet bør i tillegg måles på forebyggende arbeid, responstid, hvor mye utbytte de inndrar og publikums tilfredshet med tjenestene foreslår han. Bare på den måten vil politidistriktene bli belønnet for å sette inn ressursene og innsatsen også her.