Hvordan kunne samfunnet la dette skje?

Dette skriver 22. juli-kommisjonen i sin rapport, om beredskapssvikten den 22. juli 2011.

Publisert Sist oppdatert

Å verne om sine borgere, har helt fra de helt første bosetningene i menneskets historie, vært en av de viktigste grunnene for at mennesker har slått seg sammen i små, og etter hvert større samfunn.

Hvordan man best mulig kunne verne sin familie, sin slekt, og etter hvert sitt bysamfunn, har stått sentralt i enhver sivilisasjons oppbyggelse. Andre yrkesgrupper gjør riktignok krav på å smykke seg med tittelen verdens eldste yrke.

Men det som er sikkert, er at konkrete personer på et tidlig stadium under sivilisasjonens tilblivelse, har fått tildelt et særlig ansvar for å gripe inn hvis noe eller noen skulle truet liv og helse, og med det samfunnets eksistens.

Etter hvert har de som skulle passe på intern trygghet og sikkerhet i et samfunn fått betegnelsen politi. Politiet skal i dag ta seg av landets interne behov for å ivareta trusler mot liv og helse.

I utvidet forståelse, ivaretar politiet også selve demokratiet ved å håndheve de lover samfunnet har vedtatt. «Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet», fastslår 22. juli-kommisjonen. At det ble Utøya var tilfeldig.

Svikten ville høyst sannsynlig vært temmelig lik nesten uansett hvor i samfunnet angrepet hadde kommet. Det skyldes at de som leder dette samfunnet, med åpne øyne har vært villige til å svekke politiet.

Ved å ta den risikoen, svekket de også sikkerheten til de menneskene de er valgt til å lede. Det er utilgivelig.

«Staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for», heter det i politilovens første paragraf. I det ligger en sterk forpliktelse til å sette politiet i stand til å sørge for innbyggernes sikkerhet.

I denne utgaven kan du lese om en rekke ordførere, som på innbyggernes vegne målbærer et krav om å få politiet raskt på stedet når kritiske hendelser skjer. De aksepterer ikke lenger at politiet ankommer lenge etter kommunale nødetater. De krever klare krav til politiets responstid.

Det er nå på tide at politimestrene går i dialog, og ikke monolog, med sitt lokalsamfunn. Det er på tide at politimestrene videreformidler lokale krav til beredskap til sentral politiledelse. Så må politidirektøren være klar og tydelig overfor politisk ledelse om hva befolkningen krever av politiet.

Det er det minste Norges innbyggere kan forvente etter at konsekvensene av nedprioritert sikkerhet åpenbarte seg den 22. juli 2012.

Powered by Labrador CMS