Hvor lett er det å si ifra?

Varslersaken i Bergen åpnet et grimt kapittel inn i en politikultur som med rette har fått voldsom kritikk. Er dette noe som kun har foregått i Hordalandspolitiet, eller finner vi igjen noe av de samme holdningene også i andre deler av politiet?

Både fra denne spalte og fra andre hold i politiet har det vært hevdet at det er en fryktkultur i politiet, hvor det har vært argumentert med at ansatte i politiet ikke tør uttale seg kritisk mot egne ledere eller politisk ledelse. Jevnlig har dette blitt tilbakevist. Men taleføre politiledere som tidligere politimester Torbjørn Aas og tidligere politiinspektør Hanne Kristin Rohde har tatt bladet fra munnen, og gir eksempler på hvor vanskelig det ble etter at de uttalte seg kritisk til egne ledere.

Fra Politiforums side opplever vi at det til tider kan være vanskelig å få kritiske kilder til å stå frem med navn, nettopp fordi de føler det er vanskelig, de må tenke på egen karriere. Vi opplever at de er redde for de usynlige, de udokumenterbare konsekvensene. Konsekvensene som kan være å ikke nå frem når interessante stillinger blir lyst ut, konsekvenser av å ikke bli tatt med på råd eller at de ikke får spennende oppgaver.

Spørsmålet er om både politiledere og den enkelte av oss, lettere velger å enten ansette eller samarbeide med folk som i stor grad er enige med oss, i stedet for å satse på en som har vært kritisk.

Vi har sans for det lokallagsleder Per Fronth skriver i et leserinnlegg i denne utgaven. «Ta dem inn i varmen, og fremelsk denne kritiske røsten. Ikke frykt den. Som leder vil du måtte ta avgjørelser som ikke alltid alle er enig i. Tål uenigheten. Tål de høylydte protestene, og vurder dem». Faren som oppstår ved å kun omgi seg med de som er enige med deg, er at alle går i takt. Men i feil retning. Det kan få katastrofale følger. Enten vi er ledere eller kollega på samme nivå, er det viktig at vi alle lytter til de som er uenige med oss. Det er lite trolig at alle som er enige, har tenkt alle kloke tanker.

Vi liker at Kriposetterforskerne har engasjert seg med å forebygge voldtekter relatert til fester, ungdom og unge voksne. Det står i sterkt kontrast påstanden om at politietterforskerne ikke engasjerer seg i problemet.

Vi liker ikke at politifolk utstyres med biler som er så utslitt at det oppstår kritiske feil under kjøring. Dette er en alvorlig sikkerhetsrisiko ikke bare for politiets eget personell. Politibiler som i stor fart får akutte feil representerer en utillatelig sikkerhetsrisiko for alle som ferdes på veiene.