Hva må politiet tåle?

Politi i ordenstjeneste har mange oppgaver. Noen fremstår som trivielle, andre kan være både utfordrende og farlige. I sistnevnte tilfeller er domstolenes toleranse for tjenestemenns feilvurdering ganske rommelig.

Hvis det imidlertid bare dreier seg om å bevare den nødvendige ro og selvbeherskelse i møte med publikum som opptrer provoserende, stilles det imidlertid ganske strenge krav til selvbeherskelsesevnen.

Høyesterett har uttalt at evnen til å opptre rolig og behersket er en yrkesetisk plikt, og en del av den faglige ferdighet som en politimann skal beherske.

Jeg vil nedenfor gi noen eksempler fra rettspraksis og årsrapporten til Spesialenheten for politisaker som kan være nyttig lesning.

Rettslig utgangspunkt

Politiinstruksens § 5-2 er formodentlig velkjent:

  • I tjenesten skal en politimann opptre med den ro og beherskelse som situasjonen krever.
  • En politimann må ikke la seg provosere ved motstand eller fornærmelser. Uten en rolig opptreden kan han ikke opprettholde sin autoritet og vente nødvendig bistand og støtte fra den besindige del av publikum.
  • Provokasjoner som skjellsord, spytting og annen fornærmelig adferd vil i utgangspunktet ikke berettige politiet til å anvende fysisk makt, selv om dette normalt vil gi grunnlag for innbringelse og reaksjoner.

Høyesterett har i flere dommer uttrykt en viss toleranse for politiets til tider vanskelige arbeidssituasjon, for eksempel en avgjørelse fra 1995 hvor det uttales:

Men det må – for politifolk som for andre tjenestemenn – være spillerom før man konstaterer at dårlig utførelse av arbeidet representerer en straffbar handling.

En avgjørelse fra 1992:

Domfelte kan etter min mening kritiseres for sin handlemåte, men man må også når det gjelder en politimann i tjeneste gi et visst, men meget begrenset spillerom for menneskelige reaksjoner på en kraftig provokasjon.

Eksempler fra Spesialenhetens årsrapport: Årsmeldingen kan være interessant lesning, både i som bevisstgjøring og «voksenopplæring» for operative tjenestemenn.

Spytting

Under en transport av en person som var mistenkt for å ha ranet og knivstukket en ung kvinne ble en polititjenestemann spyttet i ansiktet. Vedkommende reagerte spontant med å slå den pågrepne i ansiktet med åpen hånd.

Selv om det må stilles særlige krav til selvbeherskelse undertjenesteutførelsen, ble det ikke funnet grunn til å reagere med straff.

Det ble lagt avgjørende vekt på provokasjonen som skjedde umiddelbart forut for slaget, og det ble vist til straffeloven § 228,3. ledd, som bestemmer at en legemsfornærmelse kan være straffri dersom den gjengjelder en forutgående legemsfornærmelse.

Saken ble vurdert å være egnet til administrativ vurdering i politidistriktet.

Innblanding i en pågripelsessituasjon

En polititjenestemann var anmeldt for ulovlig maktbruk i forbindelse med ordenstjeneste og pågripelse av en kvinne.

Kvinnen ble pågrepet i forbindelse med at hun blandet seg inn i politiets pågripelse av hennes kjæreste. Tjenestemannen tok tak i kvinnens hestehale og la henne i bakken ved å dra i armen og hestehalen.

Spesialenheten ga uttrykk for at politiet hadde anledning til å anvende fysisk makt mot kvinnen, men at dette skjedde unødvendig hardhendt ved å ta tak og dra i hestehalen.

Siden maktbruken ikke fremstod som et kvalifisert avvik fra en forsvarlig og riktig tjenestehandling, ble saken henlagt.

Det ble også lagt vekt på at tjenestemannen oppfattet det slik at kvinnen gikk til fysisk angrep på ham i en stresset og uoversiktlig situasjon, hvor det på offentlig sted var samlet en del berusede personer utenfor et serveringssted.

Selv om maktbruken ikke kvalifiserte til straffereaksjon, fant Spesialenheten saken kritikkverdig og også den ble derfor oversendt til politidistriktet for administrativ vurdering.

Blåste sigarettrøyk i ansiktet på en tjenestemann

Spesialenheten reagerte med påtaleunnlatelse overfor en tjenestemann som slo en ung mann med flat hånd i ansiktet.

Slaget falt i umiddelbar tilknytning til at mannen – i en klassisk situasjon der vedkommende fortsatte å blande seg inn i ordenssituasjon nattestid til tross for at han gjentatte ganger var bedt om å fjerne seg – blåste sigarettrøyk i ansiktet til tjenestemannen som hadde bedt ham om å fjerne seg.

Spesialenhetens vurdering var at det å bli blåst sigarettrøyk i ansiktet som provokasjon, ikke kan likestilles med å bli spyttet på.

Dette er jeg tilbøyelig til å være uenig i, når blåsingen er bevisst og målrettet. Fornærmede har klaget til riksadvokaten over påtalevedtaket, og saken er således ikke ferdig avgjort.

En høyesterettsdom om en politimester

I 1995 ble en politimester frifunnet for privat påtale for legemsfornærmelse og frihetsberøvelse.

Basert på forutgående provokasjon av verbal karakter, hadde politimesteren dratt vedkommende forholdsvis kraftig opp av en stol etter å ha grepet fatt i kragen til fornærmede og deretter geleidet ham inn til vaktrommet på politistasjonen.

Høyesterett uttalte at dette objektivt sett kunne rammes av § 228, selv om det nok lå i nedre del av bestemmelsens virkeområde.

Høyesterett fant videre at maktbruken gikk utover det som i første omgang kunne anses nødvendig, og la til grunn at politimesterens handlemåte nok hadde sammenheng med hans irritasjon overfor fornærmedes opptreden.

Det ble vist til flere høyesterettsavgjørelser der det klart er gitt uttrykk for at politiets tjenestemenn må tåle mer enn andre.

I den foreliggende saken dreiet det seg imidlertid ikke, som i de sakene Høyesterett viste til, omselvstendige legemsfornærmelser uten direkte sammenheng med tjenesten, men om en noe hardhendt maktbruk i et tilfelle hvor en viss maktbruk kunne anses som et ledd i denne.

Høyesterett avsluttet slik:

Når det som her dreier seg om en maktbruk som ligger i det nedre området for straffeloven § 228, bør ikke enhver overskridelse av det strengt nødvendige lede til straffansvar.

Til toppen