Hva ligger i en jobbgaranti - et brutalt møte med politikk?

Overskriften var å lese i Politiforum i februar 2014. Etter å ha lest innholdet, satt jeg igjen med en liten konklusjon.

Jeg kombinerer for tiden jobb med studier. I forbindelse med studiene, fikk jeg forelest interessante teorier som går rett inn i noe av det som lederen for politistudentene beskriver i artikkelen. Er det riktig, det som lederen for politistudentene hevder, eller en upresis formulering? En ubevisst svartmaling av situasjonen?

Det er viktig å se på de faktiske forhold hva angår studenter uten jobb etter endt utdanning. Er de 136 studentene som sto uten jobb i januar 2014 reelle jobbsøkere? Hvordan er tallmaterialet hentet? Er det ved kvalitativ innsamling av data eller tall på lønnede innen politietaten av de studentene som gikk ut av Politihøgskolen (PHS)?

Min tese er som følger: Majoriteten av de 136 studentene er ikke reelle jobbsøkere i norsk politi. Her kommer forskningen inn i bildet med forklaringer, noe jeg kommer kort tilbake til. Jeg skal først begrunne min tese.

I distriktet hvor jeg jobber, som jeg vil påstå er et meget attraktivt distrikt, har det vært lyst ut flere ledige politibetjentstillinger den siste tiden. For ikke å gå inn i hver enkelt utlysning, kan jeg som eksempel nevne at det ved siste utlysning var 26 søkere. Hvis en da, som et eksempel satt på spissen, tenker seg at alle 26 søkerne var fra kullet som studentlederen henviser til som står uten jobb, hvor er da søknadene fra de resterende 110 som står uten jobb?

Dersom det faktisk er slik at de 136 studentene som står uten jobb er reelle arbeidssøkere innenfor etaten vår, burde ikke da søkerantallet vært langt høyere?

For å forklare dette må en se til mulige årsaker til at det er slik. Forskere på fenomenet «arbeidsledighet» beskriver faktorer som spiller inn når mennesker søker seg jobber etter utdanning. De viktigste variablene er tilhørighet, venner og familie. Disse faktorene vil kanskje langt på vei forklare årsaken til at 136 studenter står uten jobb, under forutsetning av at tallene som er oppgitt er riktig.

Jeg har forståelse for at en ønsker jobb der en hadde sin oppvekst, der en har alle sine venner, familie, sitt idrettslag, og så videre. Men forskningen er helt klar på en ting: For en periode må jobbsøkere tåle å gi avkall på nærhet av familie, venner og tilhørighet, de må komme seg ut i jobb så raskt som mulig. Det handler om å skaffe seg erfaring, gjøre seg mer attraktiv i arbeidsmarkedet og beholde sine godkjenninger og sertifiseringer.

Jo lenger en venter, dess mindre attraktive vil en bli, og sannsynligvis vil framtidige arbeidsgivere stille seg spørsmålet om hvorfor vedkommende søker ikke har vært ute i jobb før. Du får «hull i CV-en» og havner lenger bak i køen.

Norsk politimåfå økte bevilgninger. Budsjettene er beinharde og prioriteringene om hva budsjettmidlene skal gå til merkes i alle ledd i organisasjonene. Vi går på et reelt sparebluss! Norsk politi må tilføres langt flere stillinger. Dette må sees i sammenheng med «Politiet mot 2020». Jeg mener her å se en bedring i bemanningssituasjonen i landet, om enn veldig liten.

Kan det tenkes at de krav som stilles til hvor en skal jobbe etter endt utdanning ikke er realistiske? Kanskje noe må gjøres med holdningen til nettopp dette hos den enkelte jobbsøker? Det hadde vært interessant å se på nettopp dette med en kvalitativ undersøkelse.

Faren med å gå offensivt ut med tall som ikke understøttes av andre fakta, er negativ reklame for å søke seg inn i politiet. Her mener jeg at leder for politistudentene har et betydelig ansvar ved å reklamere positivt for politiyrket og politistudiet. Hvem ønsker å søke en utdanning hvor en utdanner seg til arbeidsledighet? Hvilke søkere vil en sitte igjen med til slutt? Det er derfor viktig å stille seg kritiske spørsmål om hvorfor er det slik at nyutdannede politistudenter står uten jobb?

Jeg så akkurat nå på Politijobb.no. Bare ved å lese overskriften på de ulike stillingene, kunne jeg telle at det var 47 ledige grunnstillinger i politiet. I tillegg vil der være minst like mange som vil omhandle «internt opprykk», hvor det vil bli ledige grunnstillinger. Dette underbygger min egen, lille tese: Mange av de 136 nyutdannede er ikke reelle søkere inn i norsk politi.

De ønsker kanskje jobb i politiet, men de ønsker å jobbe med en bestemt ting ett bestemt sted. Det er i så fall snakk om bevisste valg som det kanskje må gjøres noe med hos hver enkelt nyutdannet som per i dag står uten jobb?

Til toppen