«For meg er pistolen et ekstra verktøy»

Svensk-norske Peter Øhman har jobbet for både svensk og norsk politi. 37-åringen stusser over at norsk politi fortsatt er ubevæpnet.

I dag jobber Øhman på ordensavdelingen i Stavanger på fjerde året. Etter en lang prosess med tester og eksamener ved Politihøgskolen (PHS), ble han norsk statsborger og søkte seg til jobb i oljebyen i 2009. Det er et valg han aldri har angret på. Men, som han var vant til i Sverige, skulle 37-åringen gjerne hatt en pistol på hofta i tjenesten.

– Det handler om sikkerhet, sier han til Politiforum.

– Sikkerheten min, sikkerheten til makkeren min og sikkerheten til publikum. For meg er pistolen et ekstra verktøy. Det skal ikke misbrukes, men må være tilgjengelig i kritiske situasjoner. Politifolk på gata skal vite hvordan og når pistolen skal tas i bruk, det handler om trappetrinn, forskjellige nivåer, og evnen til å skifte tempo. Jeg er overbevist om at norsk politi ville gjort en minst like god jobb med våpen på hofta som det svenske.

Øhman understreker at han snakker for egen regning, basert på egne erfaringer.

Har avfyrt to skudd

Før han endte opp i Stavanger, jobbet Øhman i over 7 år for politiet i Stockholm, hvor han også var instruktør ved den svenske politiskolen. 37-åringen arbeidet blant annet på ordensavdelingen og i en narkogruppe tilsvarende norske «URO», og har også erfaring fra spaning og informasjonsinnhenting. Hele tiden med svensk politis Sig sauer P225 i beltet.

– Jeg har avfyrt våpenet mitt to ganger i løpet av de årene. Den ene gangen var et varselskudd, den andre gangen måtte jeg skyte en hund som ble sendt mot meg for å skade meg. Jeg vet jo ikke hvordan det hadde gått om jegikkehadde skutt, sier han, og fortsetter:

– Jeg har også trukket våpen mange ganger, og stått med ladd våpen i ferdigstilling. Når kjeltringene har sett det, har situasjonen blitt roet ned.

Overgangen til å jobbe ubevæpnet i Norge, var stor, selv om han visste hva som ventet.

– Jeg tenkte mye på det at jeg på den måten kom til å bli mer som en svensk vekter enn en svensk politimann. Men beslutningen var min, og jeg trives veldig godt, understreker Øhman.

– Hvordan opplever du forskjellen ved å jobbe med og uten våpen?

– Noe jeg reagerer på, er at når det skjer noe, når alarmen går, er det mye fram og tilbake før vi får bevæpning. Det er altfor mange ledd. Politifolkene burde selv få ta den avgjørelsen, basert på den kompetansen de har. Dette handler ikke om å bare begynne å skyte, men om sikkerhet, svarer politibetjenten.

– Er du ofte bevæpnet på jobb i Stavanger?

– Altfor lite. Jeg snakker for meg selv, men føler det blir mye frustrasjon mye på vei til oppdrag når vi får et nei. Plutselig rekker vi ikke å bevæpne oss før det går galt. Jeg mener politimesteren oftere må gi ordre om bevæpning.

Liv og død

Selv trekker han paralleller til et nylig oppdrag han var på, da Øhman og makkeren rykket ut til en leilighet etter at det hadde kommet inn en bekymringsmelding om tilstanden til en konkret person.

– Det var kjæresten som var bekymret for vedkommende, som ikke var psykisk stabil. Personen svarte ikke da vi banket på døren, så det ble besluttet fra høyere nivå at vi skulle ta oss inn i leiligheten.

Inne i boligen var det trangt og mørkt, og Øhman og kollegaen var ikke bevæpnet.

– Vi ropte «politi», og ventet litt før vi gikk inn. Da vi kom litt inn i gangen, stormet personen ut fra en dør, veldig aggressiv. Heldigvis var han ubevæpnet. Jeg tenkte, «hva om han hadde kniv?». Hadde jeg brukt pepperspray, ville både jeg og kollegaen min blitt eksponert. Og det var for trangt til å bruke batongen.

Peterhman4.jpg
Peterhman4.jpg
Dette, mener Øhman, handler om å være forberedt på det uventede. Ofte er det kun tilfeldig at det går så godt som det gjør.

– Men hvorfor skal vi og tredjeperson måtte leve med at det er tilfeldighetene som avgjør? I Sverige ville vi tatt fram pistolen taktisk før vi gikk inn i leiligheten. Slik jeg ser det, så finnes det ikke noe som heter «rutineoppdrag». Samtlige oppdrag er farlige, for vi vet aldri hva eller hvem vi møter. Vi kan ikke slappe av og ta oppdraget som en selvfølgelighet. Vi må alltid være på.

Om alt skulle gå galt, kan pistolen utgjøre forskjellen på liv og død for politibetjentene.

– Jeg vet at norsk politi kommer til å bli bevæpnet, men ikke når det vil skje. Innen det skjer frykter jeg at vi kommer til å oppleve episoder hvor politifolk havner i farlige situasjoner fordi de ikke er bevæpnet. Men jeg håper for guds skyld at ingen blir skadet eller drept før vi kommer dit at norsk politi blir bevæpnet.

– Ingen rutineoppdrag

For å illustrere hvor raskt en situasjon kan eskalere, skisserer Øhman et tenkt, typisk oppdrag hvor to polititjenestemenn settes til å patruljere sentrum i Stavanger. På grunn av folkemengden, parkerer patruljen bilen ved torget.

– Hva skjer da hvis vi har gått 300 meter vekk fra bilen og får beskjed om at en mann har begynt å avfyre skudd eller dratt fram en kniv som han stikker folk med? Da må vi løpe tilbake til bilen. Men hvor er gjerningsmannen? Må vi løpe en omvei for å komme tilbake til bilen for å bevæpne oss? Hvor lang tid vil dette ta? Da snakker vi responstid. Og hva skjer mens vi gjør dette?

Øhman tror et slikt scenario en dag kommer til å utspille seg i Norge.

– Da håper jeg det ikke er meg som er langt unna bilen og er den som får dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å løse oppgaven samfunnet pålegger meg.

– Er det slik at du føler deg mer utrygg som politimann uten pistol på hofta?

– Ja, jeg gjør det. For jeg vet at situasjonen kan snu så raskt. Samtidig er det slik at en pistol på hofta ikke skal være en falsk sikkerhet. Det må ikke gjøre at politifolk slapper av og senker guarden. Og selvfølgelig må politifolk ha kontroll på våpenet sitt, svarer han.

Det, understreker Øhman, handler både om å sikre at ingen klarer å nappe pistolen ut av hylsteret, og at politifolk må vite hvordan de skal håndtere pistolen. Det forutsetter nok trening.

– Er politifolk usikre på våpenet, må de være ærlige på om de virkelig er egnet til å jobbe operativt ute i samfunnet. Og ikke minst om de er i stand til å ivareta sikkerheten til en tredjepart. Politifolk ute i gatene må kunne skape trygghet og vite hvordan de håndterer våpenet.

For å oppnå det, mener Øhman, er det kun en ting som trengs:

– Godt tilrettelagte forhold for våpentrening. For trening er ferskvare.

Flinke nordmenn

Før Øhman kunne søke jobb i norsk politi, måtte han gjennom en lang prosess. Jussen måtte han lese seg opp i på egen hånd, men han måtte også gjennom et 22 uker langt konverteringskurs på PHS, B2- og B3-leir og hospitering på orden, etterforskning og trafikken - i tillegg til våpenkurs og skyteprøve.

Erfaringen fra dette, kombinert med møter med våpeninstruktører og kolleger i Rogaland, gjør at politibetjenten ikke er i tvil om at norsk politi er skikket til å være bevæpnet.

– Norsk politiutdanning holder et høyt nivå, og PHS har et veldig godt opplegg rundt bevæpning. Våpeninstruktørene jeg har møtt, er veldig flinke. Casene og øvelsene på IP-dagene er gode, med øving på våpenhåndtering i stressede situasjoner. Jeg tror norsk politi uten problemer kunne blitt bevæpnet fra i morgen av, mener Øhman, som også har UEH-utdanning i Norge.

Et av argumentene mot fast bevæpning av politiet, er at det kan føre til en eskalering av våpenbruken i kriminelle miljøer. Øhman ser ikke det som et tungtveiende motargument.

– Av de kriminelle, er det de tyngre kriminelle som har våpen. Hvorfor det? De er ikke redde for politiet, men andre kriminelle. Hvis kriminelle blir mer bevæpnet, må straffene høynes for ulovlig våpenbesittelse og -bruk. Samfunnet må si tydelig ifra at det ikke aksepterer at kriminelle besitter og bruker våpen, sier han.

Politibetjentens erfaring fra Sverige og Norge er heller ikke en opplevelse av at våpen på hofta høyner terskelen for å ta kontakt med politiet.

– Folk ser jo på deg når du har våpen, sånn er det. Men hva skal folk være redde for? At vi begynner å skyte rundt oss? spør han retorisk.

Likevel mener han det er en vesentlig forskjell mellom de to nabolandenes politi.

– Jeg mener folk har mer respekt for politiet i Sverige, enn nordmenn har for det norske politiet. Da jeg jobbet på Stureplan i Stockholm, opplevde jeg svært sjelden at dritings folk kommer bort for å snakke tull og klaske deg på rumpa. Jeg tror norsk politi tolererer mer enn svensk politi, og er veldig tålmodige. De snakker mer med folk.

– Tror du det har noe med at svensk politi er bevæpnet?

– Nei. Det er bare sånn kulturen er.

Handler om sikkerhet

Politibetjenten mener synlig bevæpnede politifolk i all hovedsak vil være en vanesak for folk flest. Selv ser han ingenting negativt ved at politifolk bærer våpen, så lenge de er godt opplært og trent i våpenbruk og -håndtering.

Peterhman7.jpg
Peterhman7.jpg
– Da jeg gikk på Politiskolen i Stockholm, måtte alle gå gjennom opplæring for både pepperspray og våpen. I Sverige har hver eneste polititjenestemann pepperspray, batong og pistol i beltet. Det er verktøyene våre. Det handler om sikkerhet, slik alt vi gjør handler om sikkerhet, sier Øhman, og ramser opp:

– Hvordan vi parkerer bilen når vi skal gjennomføre trafikkontroller. Hvordan vi ordlegger oss til forskjellige personer. Hvordan vi stiller opp når vi skal banke på en dør. Hvordan vi går inn i en leilighet. Alt dreier seg om sikkerhet, også våpenet vårt.

Øhman drar sammenligningen til verktøybeltet til en elektriker eller snekker.

– På beltet har de det de trenger til å løse oppdraget. Det samme kan sies om den norske politimannen. Men han mangler det viktigste. Pistolen.

Til toppen