I disse dager besluttes nedleggelsen av titalls lensmannskontorer over hele landet.

Farvel til lensmannen

Nærmere halvparten av alle politienheter avvikles, det skjer en sentralisering uten sidestykke i norsk politihistorie.

Publisert Sist oppdatert

Det skjer dramatiske ting i norsk politi om dagen. Hva som skjer er intet mindre enn avviklingen av en form for politivirksomhet og fremveksten av en annen. De som måtte tro at dette handler om en nærpolitireform, bør sjekke de grunnleggende fakta. Nærmere halvparten av alle politienheter avvikles, det skjer en sentralisering uten sidestykke i norsk politihistorie. Hva vi får i stedet er et politi som rykker ut og sitter i bil, som ser på skjermer og får mer og mer av sin informasjon via datasystemer.

Kort sagt, det blir større avstand mellom politi og befolkning. De forsøk som så langt er planlagt for å bøte på dette blir et møtepoliti, som enten har en dag eksempelvis hver fjortende dag på et sentralt sted eller som har jevnlige møter med et utvalg av lokale representanter. Dette er noe ganske annet enn hva som frem til i dag har vært idealet om et politi som er tilstede, som er en av oss og en del av lokalmiljøene.

Det kan synes som politiet selv er fornøyd med dette. Relativt få kommer med kritiske kommentarer. Mitt inntrykk er derimot at det er til dels utbredt misnøye i etaten, særlig blant «fotfolket». De ser det går feil vei. Samtidig er politiet lojalt overfor sin ledelse. De aller fleste har gitt opp og tenker mer på å overleve de forandringer som nå skjer.

Det er også slik at presset om å være enige og å støtte reformen har vært sterkt fra toppen i politiet. Mange føler at det rett og slett kan være farlig å være åpent kritiske, med de forandringer som skjer er det ikke godt å vite hvor man ender opp. Reformen gjennomføres raskt og budskapet som spres fra Politidirektoratet er tilnærmet 100 prosent ensidig og tilrettelagt av medierådgivere. Dette skal fornye norsk politi, gjøre det bedre, mer «robust», slagferdig og så videre. Hva man har fått til er en disiplinering av egen etat og fjerning av kritiske stemmer.

Hva betyr egentlig dette og hvilke konsekvenser får det for oss? De aller fleste av oss vil nok ikke merke så mye fra eller til. Når lensmannen forsvinner så er det nok en offentlig tjeneste som blir borte. Men noen vil merke dette godt. De service og hjelpefunksjoner som de fleste av oss ikke tenker så mye på forsvinner.

For familier med sammensatte problemer, vold, rus og psykiske vansker vil det bli merkbart. De vil møte, hvis det kommer noen, polititjenestepersoner som ikke kjenner dem og deres problemer. Som mangler de ferdigheter som nærhet og kunnskap gir når det handler om å roe situasjoner, snakke folk ned og behandle konfliktene på en smidig måte.

Det vil også by på utfordringer når det gjelder alle former for bistand som politiet yter, eksempelvis ved ulykker. Forebygging av sosiale problemer lokalt vil også måtte lide. Det trengs tilstedeværelse og kontakter over tid for å se hvilke problemer som kan oppstå lokalt og å reagere på en god måte på disse. Det vil også påvirke etterforskningen av saker. Oppklaring av saker bygger i liten grad på god datautrustning og tekniske funn. Hva som betyr noe er kontakten med vitner og kunnskap om hvem som gjør hva og hvor det skjer. Slikt kommer i stor grad av personlig kjennskap og nettverk.

Når nå lensmennene forsvinner i hele Glåmdalsregionen og Årnes vil en æra være over. Det er resultat av en villet prosess som har pågått de siste to tiårene. Det lokale politiet har blitt sulteforet og mistet så mange stillinger at det ble lite igjen. Noen av oss tenker vel at da burde man tilføre ressurser og bygge det opp igjen. Det myndighetene i stedet gjør er å avvikle det helt.

Debattinnlegget er tidligere publisert i avisa Glåmdalen. Tekstforfatteren bor selv i Odalen, og teksten ble skrevet før politimesteren i Innlandet uttalte at alt skulle bli meget bedre med den nye måten å organisere lokalpolitiet på. Politimesterens uttalelse endret ikke tekstforfatterens synspunkt.

Powered by Labrador CMS