Politireformen drives fremover i så stort tempo, at det ikke tas nødvendig hensyn til hverken mennesker, organisering eller selve politifaget. Det mener professor Stig Ole Johannessen, som i en kronikk i denne utgaven mener at datakollapsen kan være et utslag av dette. Datakrisen er lenge varslet. Nå har den skjedd. Tilsynelatende uten at Politidirektoratet (POD) vet hva som er årsaken. Men datakollapsen er ikke det eneste problemet som rammer politiet, samtidig som etaten går gjennom en stor endring.
Datatrøbbelet får etterforskningsarbeidet som pågår i politiet hver dag, til å halte kraftig. Bare et fåtall politietterforskere er i stand til å drive etterforskning. Restansene øker trolig igjen, etter at distriktene har jobbet iherdig med å redusere dem. Rettssikkerheten for et stort antall innbyggere svekkes kraftig. Det er langt mer enn beklagelig. Det er utilgivelig. Bak hvert enkelt straffesakstall ligger det engstelse, fortvilelse og tap.
Samtidig som det hoper seg opp blant straffesakene, står over 400 nyutdannede politifolk uten jobb i politiet. Det er umoralsk å forlede unge mennesker til å begynne på Politihøgskolen, uten å sikre dem jobb. Særlig når politisk nivå langt på vei har lovet dem arbeid i politiet. Det blir for enkelt å vise til at heller ikke andre er garantert jobb når de går ut fra sine høgskoler. En etatsutdanning som PHS gir kan i liten grad brukes andre steder. Det stilles såpass store krav til mennesker som skal jobbe i politiet, at samfunnet er tjent med å tiltrekke seg de beste. Dette kan nå settes i spill. Politiutdanningen har blitt en av Norges mest populære. Det kan snu.
Politiforum kan i denne utgaven dokumentere at det bevilges mindre penger til politireformen enn det anslåtte behovet. Politidistriktene tar utgifter til kostbare ombygginger av operasjonssentralene, de sentraliserer så mye at de må leie dyre lokaler midt i byene, i stedet for å videreføre rimelig leie av lensmannskontorer. Selve reformarbeidet suger svært mye politikraft inn i møter og utvalg. Bak de fine ordene ligger det de realistiske summene og uante pengesluk.
Det er på tide å spørre seg hvilke konsekvenser problemene kan få.
Vi etterlyser politisk vilje til å få politifolkene ut i jobb. Vi etterlyser politisk vilje til å finansiere politireformen, som er besluttet på politisk nivå. Vi etterlyser politisk vilje til å finansiere politiet slik at politiet kan gjøre det innbyggerne forventer.
Datakrisen har utløst uante kostnader. Det leies nå inn et stort antall konsulenter som har kunnet diktere egne betingelser, samtidig som POD nå kanaliserer all IKT-kraft til løse den dype krisen som i skrivende stund råder. Hvis dette ikke dekkes over kommende budsjett, kan samfunnet vente at politiets økonomi virkelig kneler, og lammer enda mer av virksomheten.
I slutten av november går finansdebatten på Stortinget. Den skal legge grunnlaget for politiets drift i 2017. Fra denne spalten lar vi alarmklokkene kime. Politikerne må være oppmerksomme. Beløpet det vil koste å møte de mange problemene som nå treffer politiet, er en liten pris for å ivareta rettsikkerheten og samtidig utnytte det potensialet mot kriminalitetsbekjempelse dette gir.
