Et forslag til forbedring av «skyting pågår»

Som innsatsleder tilhører jeg nærmest motsatt ende av politiets beredskapsorganisasjon. Jeg venter ikke i spenning på hva ulike utvalg og kommisjoner skal komme med av evalueringsrapporter i løpet av året.

Mange av «læringspunktene» har vært kjent innad i etaten gjennom en årrekke. Dette på bakgrunn av erfaringer fra et utall av reelle oppdrag, større øvelser og ulike treninger, over det ganske land. Antall treningstimer for flertallet av innsatspersonell (IP), har imidlertid vært like dynamisk som en murstein. Kravet til den enkeltes faglig kompetanse og kjennskap til politiets beredskapssystemer, har derimot hatt en rivende utvikling.

Klarer den jevne politigeneralist å prestere det som forventes? De fleste vet at svaret er nei.

Scenariobasert trening

Trening kan aldri likestilles med skarpe oppdrag, men læringseffekten kan være betydelig. Nylig gjennomførte en rekke politifolk fra vårt politidistrikt tre sammenhengende dager med scenariobasert trening.

Treningen var basert på et canadisk instruktørkurs innenfor «skyting pågår», men gjeldene norsk polititaktikk ble imidlertid brukt som utgangspunkt for valg av teknikker og tilnærming. Vi hadde fått instruktørbistand fra både Canada og Nederland. Disse to var hovedinstruktører på nasjonalt nivå, i sine respektive hjemland. Først og fremst skulle vi lære mer om denne type hendelse.

De ønsket gjennom scenariobasert trening å gi oss økt forståelse for kvaliteten scenariobasert trening kan innebære. Denne formen for trening gir næring til verdifulle og fruktbare refleksjoner. Deres sterke faglige kompetanse og formidlingsevne, samt vår tilnærming for ønsket læring, gjorde at vi som deltok opplevde en positiv bratt læringskurve

I løpet av dagene gjennomførte alle åtte-ti ulike scenarioer. Disse hadde en pedagogisk struktur og progresjon, med tett oppfølging av hver enkelt (maks tre deltagere per instruktør). Scenarioene foregikk i realistisk miljø, og med ulike former for påvirkning. Markørspillet var nøye planlagt av instruktørene, for å oppnå ønsket læringseffekt.

Vi brukte simunition (øvings)våpen, samt annet relevant øvingsutstyr. For å dokumentere de faktiske forhold i hvert enkelt scenario, ble det monterte små videokameraer på hjelmene til utvalgte deltagere. I etterkant av evalueringen fra hvert enkelt scenario, ble videoen vist.

Alle deltagerne var til stede på hver evaluering, uavhengig av om de hadde vært aktive i scenarioet eller ikke. Noen og enhver fikk seg noen aha-opplevelser på områder som våpenføring, bevegelsesmønster, kommunikasjon og trusselbehandling. Videoene var imidlertid bare et supplement til våre egne uttalte refleksjoner, samt instruktørens faglige forankrede tilbakemeldinger. Undervisningsformen ga et stort faglig utbytte for alle deltagerne.

Under siste dag med scenarioer stilte mange ledere opp som observatører: Politimester, stabssjef, NK stab, to operasjonsledere, en innsatsleder og en regionleder. Politidistriktets ledelse på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå var således representert.

Jeg mener dette var nyttig for å skape en felles forståelse for konseptet, og hva det kreves av de ulike aktørene. Treningen medførte at vi på ulike nivåer avdekket styrker og svakheter med vår egen utdanning, og eget operative planverk. Dette både på enkeltmannsferdigheter så vel operasjonelt nivå.

Tydelig resultat

Deltagerne hadde forskjellige kunnskaper og ferdigheter innenfor mentale forberedelser, generell taktisk forståelse, fremrykningsmetoder, entringsmetoder, situasjonsvurderinger, intern kommunikasjon trusselbehandling, og risikovillighet. Dette gjorde det innledningsvis vanskelig å opptre som et dynamisk team. Dette vil formentlig være en fellesnevner for IP kategoriene 3 og 4.

Årlig tilmålt treningsmengde er ikke tilstrekkelig for å opprettholde et tilstrekkelig godt faglig nivå. Ved en reell hendelse vil summen av ytre påvirkning være langt større. Forskjellen på IP sin evne/vilje til å handle, vil derfor fremstå som sprikende.

For at vi skulle oppnå progresjonen og nå de undervisningsmålene som de eksterne instruktørene la opp til, måtte vi i etterkant av første dag ta fritiden til hjelp. Dette for å komme opp på et akseptabelt nivå, der vi hadde en tilnærmet lik forståelse av gjeldene norsk taktikk. Ledet av våre egne instruktører, øvde vi i tørt i timevis (i korridorer, rom og trapper).

Etterpå var alle enige om at egentrening av basisferdigheter, ga store gevinster. Utfordringen er bare å gjøre noe med dette i fremtiden, innenfor tilmålt treningstid i arbeidstiden.

Begge de eksterne instruktørene mente at progresjonen til deltagerne hadde vært formidabel. Den gjengen de begynte med på dag en, var ikke til å kjenne igjen. Vi selv opplevde en følelse av økt mestring, og tro på at vi kunne utgjøre en forskjell ved en slik type hendelse.

Hovedårsaken til dette var måten den scenariobaserte treningen var oppbygd, samt måten den ble gjennomført på. Begrepet «mentale forberedelser» fikk blant annet en forsterket betydning. Det samme gjaldt hvilket «tidsvindu» en slik hendelse hadde, basert på erfaringer verden over. Politiet har alltid store utfordringer med å kunne handle proaktivt. Som regel vil hendelsen være utløst før politiet blir varslet.

Beredskapstroppens kompetanse

Bør ikke POD beslutte at konseptet «skyting pågår» videreutvikles? Dette gjerne hånd i hånd med et økt fokus på skarpe øyeblikkelig aksjoner. Jeg mener Beredskapstroppen (BT) innehar en kompetanse, som landets øvrige IP kunne fått mer lærdom fra – herunder mentale forberedelser, trussel- og situasjonsvurderinger, jobbing i makkerpar, kontroll på våpen/verneutstyr, førstehjelp med mer. BT har et faglig nivå og en struktur som er basert på mange tiår med erfaringer. De har en årlig treningsmengde og ett antall skarpe oppdrag, som langt overgår de andre kategoriene av IP.

Kunne BT som er en nasjonal bistandsenhet, i samarbeid med Politihøgskolen skapt en bedre tilnærming til konseptet «skyting pågår», enn det vi har i dag? Det er nå engang slik at det er lettere å lære av noen, som innehar større kompetanse enn seg selv. Kunsten å forenkle det kompliserte, krever kunnskap, erfaring og formidlingsevne.

Jeg mener at norsk politi ikke bør finne opp hjulet på nytt. På bakgrunn av 22. juli, bør vi se utover landegrensene. Andre nasjoner har kommet langt i utarbeidelsen av konsepter for slike typer hendelser. Hvorfor ikke trekke ut det beste fra deres erfaringer, bearbeide dem og tilpasse disse norske forhold? I fremtiden vil vi være nødt til å utarbeide gode en-, to-, tre- og firemannsteknikker. Dette fører oss tilbake til artikkelens innledning, politidirektør Mæland sin presisering av politiets handlingsplikt.

Ikke dekkende begrep

Er «skyting pågår» et dekkende begrep? En slik type endelse trenger ikke å omhandle skytevåpen i det hele tatt. Gjerningsperson(er) som benytter kniv, øks, slagredskaper, kjøretøy, molotovcocktail eller sprengstoff under en slik type hendelse, passer ikke inn i ordlyden «skyting pågår».

Landene verden over har ulike betegnelser for situasjoner med brå livstruende og voldelig hendelser. Jeg mener det er hensiktsmessig at vårt begrep endres.

Artikkelforfatteren er utfordret av Politiforum til å utdype en artikkel fra mars-utgaven.