DOBBEL VAKT: Nils Asllat Kildedam og Jan Inge Paulsen er brannfolk på deltid i Karasjok kommune. De bærer sambandet på seg. Der får de ikke bare melding om brann, men også politioppdrag.
DOBBEL VAKT: Nils Asllat Kildedam og Jan Inge Paulsen er brannfolk på deltid i Karasjok kommune. De bærer sambandet på seg. Der får de ikke bare melding om brann, men også politioppdrag. (Foto: Torkjell Trædal)

De to brannmennene har til sammen 18 prosent stilling. Likevel må de gjøre politiets jobb.

Når politiet kommer seint, frykter ambulansesjåfører og brannmenn for publikums og egen helse.

En bil raser langs de glatte veiene over Finnmarksvidda. Temperaturen har krøpet ned til rundt frysepunktet, det finnes ingen gatelys. I en sving smeller det.

Nødetatene varsles. Heldigvis bruker ikke de som er på vakt i Karasjok denne kvelden mange minuttene på å rykke ut med bil og utstyr. Det blinker blått i grågrønn mose og forblåst fjellbjørk når redningsmennene er på vei.

Når de kommer til stedet, blir det klart for dem at det har skjedd en høyenergi-ulykke. Ambulansen ankommer heldigvis raskt. Pasienter får behandling. Etter hvert ryddes veien igjen. Makkerne kan se hverandre i øyne og konstatere at nok et oppdrag er utført.

De gjør seg klare til å vende nesa hjemover, i det en ny bil kommer susende mot dem. Og igjen blinker det i blått. Bilen som møter dem på et ryddet skadested, er en politibil.

Den første politibilen på stedet.

Ukjente politipatruljer

Veggene på brannstasjonen i Karasjok er dekket av beige bølgeblikk, slitt av vær og vind siden glansdagene, da veggene hadde den flammende røde fargen en brannstasjon skal ha. Men at Arbeidstilsynet skal ha antydet at stasjonen ikke er noe værende sted for mennesker, er ikke det som bekymrer Nils Asllat Kildedam og Jan Inge Paulsen mest, der de lener seg mot en av de to store brannbilene.

– Vi har ikke tall på det, men i vår tror jeg vi løste det jeg mener er politioppgaver hver uke. Det kan være at vi må se til fulle folk. Ved ulykker kommer politiet som regel sist, sier Kildedam.

Han er enhetsleder i Karasjok kommune og er brannsjef i 14 prosent stilling.

– Med det som har skjedd de siste årene, med vaktsamarbeid og reform, ser vi at det tar tid for politiet å komme, forteller han.

SLITT SAMARBEID: På den gamle brannstasjonen skulle gjerne brannfolkene invitert politiet med på debrief etter tøffe oppdrag. Det får de sjelden mulighet til. Foto: Torkjell Trædal

Tidligere var politiet i Karasjok flere, og de hadde vakt døgnet rundt enten fra kontoret eller hjemmefra, slik som Kildedam og Paulsen har i brannvesenet. Nå har politiet et vaktsamarbeid som gjør at nærmeste politipatrulje har base i Lakselv i Porsanger to av tre uker. Det er omtrent en times kjøring og sju mil unna, og hvis patruljen skulle befinne seg i utkanten av lensmannsdistriktet i den andre retningen når noe skjer, blir avstanden enda lenger og politiets utrykningstid fort på over to timer.

Det setter ikke brannvesenet i Karasjok pris på. De forteller om hendelser der politiet ikke bare kommer seint, men også uforberedt og uten lokalkunnskap.

– Ved en kollisjon forsvant føreren og vi måtte søke etter ham. Politiets operasjonssentral ville ikke sende et helikopter, og i stedet sendte de en patrulje som verken kjente området eller hadde med kart. De kunne ikke en gang laste ned kart på mobiltelefonene sine. Det var dårlig planlagt og vi følte oss verdiløse når vi så hva vi fikk i bistand fra politiet, sier Paulsen.

Kildedam beskriver en annen hendelse.

– For en tid siden var det en kvinne som mistet førerkortet på stedet. Politiet kom fra Lakselv, men da de skulle avhøre henne, hadde de ikke tilgang til lensmannskontoret i Karasjok. Avhøret ble gjort hjemme hos svigersøstra hennes og familien ble sendt på dør i mellomtiden. Det er et overtramp mot innbyggerne, sier brannsjefen.

Karasjoks rekke med ordførere minner brannfolkene om lokalsamfunnet de representerer. Foto: Torkjell Trædal

Med brannstige mot knivmenn

En rekke gamle ordførere henger på veggen bak brannmennene, som nå sitter i formannskapssalen i Karasjok rådhus, et par hundre meter fra brannstasjonen. De gamle ordførerne sender kritiske blikk ut i rommet, og minner med det brannvesenet om at å rykke ut til hendelser politiet bør ta seg av, også belaster et anstrengt kommunebudsjett.

– Det foregår ved at den som er på vakt hos oss ringes opp fra 110-sentralen, som har fått beskjed fra 112 om å sjekke ut ting for dem. Vi får beskjed om å sjekke ut fulle folk, fordi det er for langt fra Porsanger for å sjekke ut sånt. En ting er at vi brannfolk ikke har noen utdanning til det, og det koster også kommunens brannvesen penger, sier Kildedam.

– Blir det neste at vi skal rykke ut for å behandle syke? spør brannmann Paulsen.

Paulsen er vanlig brannmann i Karasjok. Eller, det betyr egentlig at han jobber som noe helt annet, slik som de fleste deltidsbrannfolkene i bygda. Stillinga som brannmann er bare en 3,85 prosent-stilling.

Likevel opplever han at mer ansvar har blitt lagt på ham de siste årene. Det som bekymrer mest, er at nødetatene skal havne i en situasjon med pågående livstruende vold. PLIVO-instruksen som ble utarbeidet etter 22. juli, sier nemlig at så lenge det ikke er skytevåpen involvert, så skal brann og helse vurdere om de kan gjøre tiltak for å stoppe en gjerningsperson.

I en bygd der politiet sjelden kommer før etter en time, kan prisen for en tømrer, en elektriker eller rørlegger, som tilfeldigvis også har en 3,85 prosent deltidsstilling som brannmann for kommunen, være å måtte bekjempe farlige mennesker som ønsker å skade.

– Det er klart vi er bekymra for hva som skal skje hvis vi kommer først. Hva hvis vi må gripe inn, slik instruksen sier vi skal vurdere, og gjør noe galt? Hva hvis vi slår en person feil sted og skader ham? Får vi søksmål mot oss? Instruksen sier at vi skal holde oss i ro ved skytevåpen, men at hvis det er kniv eller annet dødelig stikk- eller huggvåpen involvert, så skal vi vurdere hva vi kan gjøre for å stoppe gjerningspersonen. Hvordan skal vi vite om det er et skytevåpen inne i det huset? spør Kildedam.

– Da Anundsen var justisminister, sendte jeg en e-post til ham, sier Paulsen.

– Jeg spurte hva slags vern vi hadde i slike hendelser. Han svarte at han syntes det var rart at noen fra beredskapsetatene skulle reagere slik. Han brydde seg ikke om oss som skal utføre dette.

Kildedam rister på hodet. Foran ham står nødnettet på bordet, klart til å varsle dem om neste brann – eller kanskje politioppdrag.

– Politifolk er beskytta for represalier, men det er ikke vi brannmenn hvis vi må inn i for eksempel husbråk. Vi har ikke samme autoritet som politiet. Jeg tror det er en lavere terskel for folk som vil skade å ta oss som sivilister, enn det er for dem å ta politiet.

Brannvesenet i Karasjok er ikke aleine om å være skeptiske. I Porsanger sier brannsjef Roy Johannessen at brannmannskapene avventer til politiet kommer.

– Det skal være frivillig om brannvesenet vil iverksette tiltak mot gjerningspersoner i PLIVO-aksjoner, eller ikke. Vi avventer til politiet kommer. Hvis justisministeren vil at brannfolk skal gå inn i farlige situasjoner, så får han endre brannloven. Det er den loven vi forholder oss til. Hvis politiet har gjort en risikoanalyse som sier at det ikke vil skje alvorlige hendelser og at det ikke er behov for politi tilgjengelig 24/7, så er det OK, men da kan ikke ansvaret legges på en brannkonstabel. Det er politiet som har handlingsplikt, ikke vi, sier Johannessen.

TO GENERASJONER: Tidligere lensmann Kjell Magne Grønnli (til venstre) sammenligner gjerne politiet i dag, med slik det var før. De langt ferskere betjentene i Karasjok, Thor Martin Aria Balto og Trond-Ari Søreng, har ikke så mye å sammenligne med - men de merker avstandene i distriktet og fylket. Foto: Torkjell Trædal

Lenge mellom patruljene

Lensmannskontoret i Karasjok er stengt. Det er det stort sett hele tiden, med unntak av mellom klokka ti og to, mandag og torsdag, da de fem politifolkene på kontoret åpner dørene for publikum. Tidligere var det åpent hver dag.

At åpningstiden ved lensmannskontoret er kortere enn før, er kanskje ikke så overraskende, for politiet skal jo være mer ute på patrulje og til stede i lokalsamfunnet nå, etter Nærpolitireformen. Etter at mediene i sommer satte fokus på økte restanser og distrikter som svarte seint på nødanrop, ba Justis- og beredskapsdepartementet i august Politidirektoratet (POD) om å sende over tallmateriale fra blant annet Finnmark politidistrikt. I svaret fra POD, der det kommer fram at de fleste tjenestestedene i distriktet nå har åpent i bare fire timer to dager i uka, skriver direktoratet følgende:

«Politidistriktenes nye lokale struktur skal bidra til å frigjøre tid og ressurser, slik at politiet kan være mer tilgjengelige og tilstede i nærmiljøene. I dette ligger at det ikke er et mål i seg selv å ha lengst mulig åpningstid på tjenestesteder dersom det ikke er et lokalt behov for det, men at det kan være mer effektivt å frigjøre ressurser til flere aktive patruljer og mer forebyggende arbeid utenfor kontorene».

Fungerer det slik POD sier det bør funke?

– Sist vi var ute uten at det var en utrykning? Det er lenge siden. Vi hadde vel en forebyggende trafikkpatrulje ved skolestart, sier Trond-Ari Søreng, en av de yngre betjentene ved Karasjok lensmannskontor.

SKEPTISK: Tidligere lensmann Kjell Magne Grønnli Foto: Torkjell Trædal

Bak de låste dørene sitter fem politifolk tidlig på arbeidsdagen. To betjenter som startet ved lensmannskontoret i sommer og tidligere lensmann Kjell Magne Grønnli er fortsatt operative, og ivaretar beredskapen den ene av tre uker hvor Karasjok lensmannskontor har vakt.

Tidligere hadde lensmannskontoret vakt hele tiden, da lensmannskontoret hadde sju ansatte som byttet på å ha reservetjeneste på nattestid. Nå er også reservetjenesten lagt til Porsanger to av tre uker.

At det er så lenge siden sist lensmannskontoret i Karasjok var ute fore å forebygge og være synlige, sier de er fordi at de har ordre om å fokusere på straffesaker og etterforskning.

– For en tid tilbake spurte elveoppsynet om vi kunne være med og sampatruljere. De mistenkte at det pågikk fyllekjøring med båt og vannskuter. Jeg spurte sjefen i Porsanger om jeg kunne dra ut på patrulje, men fikk beskjed om å være inne og ta meg av straffesaker, sier Thor Martin Aria Balto, den andre av de to nye tjenestemennene.

– Tidligere var vi jo ute i trafikkbildet, ved narkotikaaksjoner, på skoler. Nå behandler vi bare straffesaker, sier Grønnli, tidligere lensmann.

– Vi var ute i utmark, og hadde kontakt med publikum der. Det er viktig å vite hva som skjer ute på vidda, for eksempel med tanke på reindrift. Konflikter som skjer der, kan være bakgrunnen for det som skjer av vold eller trusler i bygda seinere. Nå veit vi ikke noe om bakenforliggende årsaker lenger.

«Flere aktive patruljer og mer forebyggende arbeid utenfor», skrev direktoratet. Grønnli opplever det stikk motsatte.

– Tidligere hadde vi møter med kommunen og folk kom innom. Nå er kontordøra stengt både utenfra og inn, og innenfra og ut.

– Vi får jo ikke tips fra folk lenger. De kan ikke komme innom, sier Arvid Næss, en av de erfarne politifolkene ved kontoret.

Næss har ikke våpengodkjenning lenger. Likevel var det han, sammen med den yngre betjenten Balto, som i august rykka ut til et drapsforsøk i Anarjohka ved grensa til Finland, i slutten av august. En mann hadde hogget en annen mann i hodet med en øks. Heldigvis skjedde hendelsen på morgenkvisten, da politifolkene i Karasjok var våkne og kommet seg på jobb, for den nærmeste patruljen som egentlig hadde vakt var i Porsanger, og brukte ifølge betjentene i Karasjok én time og 40 minutter på å komme til stedet.

LES OGSÅ POLITILEDERENS SVAR: -.Vi følger overordnede prioriteringer

Paramedic Per Bergseth (til venstre) og hospitant Trym Richard Andersen (i midten) forteller om nylige hendelser med psykotiske personer, der politiet ikke har kunnet bistå dem. Det får Dag Nedrejordet (til høyre) til å riste på hodet. Foto: Torkjell Trædal

Ber Publikum om hjelp

Elva som har gitt navn Karasjok, svinger seg i jevn takt gjennom kommunene Kautokeino og Karasjok, og gjennom bygda den har gitt navn til. I et boligfelt, på andre siden av brua for politi og brannvesenet, i veggen på det som ser ut som et ganske vanlig hus, står to aluminiumfargede garasjeporter. «AMBULANSE» står det med store røde bokstaver på dem begge.

Innenfor døra henger et diplom, som vitner om at garasjen og oppholdsrommet huser tung kompetanse på feltet. «Årets ambulansearbeider 2018» står det på diplomet. Dag Nedrejord omtales som en «helt spesiell kunstner i faget sitt» og har kjørt ambulanse i over 40 år.

I dag rynker han på nesa bak de runde brillene.

– Vi kan ikke beregne tjenesten vår på rein flaks, sier han, når hospitant Trym Richard Andersen beskriver et av flere oppdrag den seinere tida, der ambulansen gjerne skulle hatt bistand fra politiet.

Dag Nedrejord ble kåret til årets ambulansearbeider tidligere i år. Han synes fravær av politi er å gamble med sikkerheten. Foto: Torkjell Trædal

– Vi hadde en pasient som hadde drukket og fått i seg stoff. Pasienten var psykotisk, vanskelig å ha med å gjøre og forsto ikke at vi ga hjelp. Publikum måtte hjelpe oss å ha kontroll på pasienten. Heldigvis blei det ikke utøvd vold, sier den kommende ambulansearbeideren.

– Er meninga at vi skal gamble? Vi har ulykker der vi rydder veien og er på vei hjem med pasienter, når politiet kommer. Da blir politiet sinte fordi vi rydder opp og ikke sikrer spor for dem. Som om vi i ambulansen har som jobb å sikre spor, fnyser Nedrejord.

Han og de andre ansatte forteller om flere hendelser der de møter politiet på vei hjem, men i likhet med brannvesenet er frykten størst for å havne i farlige situasjoner.

– Vi er redde for å havne i alvorlige situasjoner, der kanskje barn er involvert. Da må vi velge mellom å trygge oss selv, eller å gå inn. Det kan oppstå situasjoner som er livsfarlige både for pasient og oss, sier Are Nedrejord, broren til Dag og avdelingsleder for ambulansene i Midt-Finnmark.

Han må smile, når han forteller at ambulansestasjonen nettopp har hatt kontroll fra Arbeidstilsynet, som påpekte at vaskemidlene i ambulansens lokaler måtte være merket.

– Kombinasjonen av psykiatri og rus er jo farligst. Da er det lav terskel for at man bruker våpen. Når vi vil ha politiet hit, ber vi om assistanse via AMK. Men de får nei eller beskjed om at det tar lang tid. Da faller avgjørelsen til syvende og sist på ambulansene og den enkelte ansatte. Er det nødvendig?

Lang saksbehandlingstid

– Jeg synes politireformen har bygget kapsler. Hvis kapasiteten er sprengt på FEFE (Felles enhet for forebygging og etterforskning, journ.anm.), så finnes det ikke lenger mekanismer for å dytte etterforskningen ned til andre nivåer, sier Arvid Næss, tilbake på lensmannskontoret.

Arvid Næss dukker ned i saksbunken som han sier han er blitt bedt om å prioritere. Foto: Torkjell Trædal

Han er i gang med saksbunken på PC-en, alene inne på et mørkt kontor. Slik er de fleste dagene, gir de inntrykk av.

Men om ikke de ansatte får vært ute og kjørt forebyggende patruljer, er det ikke likevel bra at man har kortere åpningstider på kontorene, hvis de får brukt tiden til å etterforske stadig flere tunge saker? Da Justisdepartementet ba om tall for åpningstider i august, ba de også om tall for restansene.

Tallene for Finnmark politidistrikt viser at liggetiden for saker økte markant i 2017, og videre i 2018. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for alle oppklarte saker var 98,1 dager i 2016, mens den så langt i 2018 er på 116,7 dager. Bryter man tallene ned på alvorlig kriminalitet er det enda verre. Seksuallovbrudd har på to år fått en saksbehandlingstid på 221 dager i Finnmark, mens den i 2016 var på 142 dager. Vold: 158,6 dager i 2018, opp fra 111,7 dager i 2016. Det er bare økonomisaker som har kortere saksbehandlingstid nå, enn i 2016.

Oppklaringsprosenten har sunket totalt sett. Antallet ikke-påtaleavgjorte saker i juli 2018, var langt høyere enn i desember i fjor.

– Vi har aldri møtt opp sjeldnere i retten, sier tidligere lensmann Grønnli.

– Jeg tror sist jeg var der, var i februar. Tidligere var jeg der minst én gang i måneden, legger Næss til.

– Vi lukker døra for å etterforske, men likevel ser vi at restansene øker. Hvorfor er det sånn? Det handler ikke om at vi ikke vil.

PÅ PLASS: Bak kontordørene bruker tidligere lensmann Kjell Magne Grønnli mesteparten av tiden som politimann. Foto: Torkjell Trædal

Ett av svarene, tror de ansatte, er at man som politi blir blind av å bare etterforske saker i ett sett. De opplever også at de ikke få lov til å jobbe i team lenger. I stedet for å kunne kaste seg rundt når noe viktig må gjøres, ender politifolkene med å sitte på hver sin saksbunke.

– Vi hadde anmeldelser før også, og hvis det ble mange saker eller alvorlige saker, kunne vi gå sammen og angripe dem i felleskap. Noen lagde beslagsrapporter, noen gjorde avhør, skildrer Næss.

Tidligere lensmann Grønnli stemmer i.

– Vi hadde enda flere saker før, men restansene var ikke store. Vi la inn en ekstra innsats og banket ned restansene hvis det ble mange i en periode, forklarer han.

Sakene som kommer inn til politiet fra lokalsamfunnet i Karasjok kan være alvorlige. Det er snakk om sedelighetssaker, voldtekter der Kripos vil inn. Men sakene sendes til FEFE sentralt i distriktet, der tallene viser at de hoper seg opp.

– Det ender med å være mindre effektivt. Den lokale tilpasninga har blitt borte, sier Næss.

ALEINE: Inne på den gamle brannstasjonen skulle brannsjef Kildedam og brannmann Paulsen gjerne hatt tid til debrief sammen med politiet. Det blir det lite av. Foto: Torkjell Trædal

Savner evaulering

– Det er trist at ambulansen og brannvesenet føler at politiet ikke dukker opp. Det bør ikke være sånn, sier Næss, mens han titter opp fra den digitale saksbunken.

– Men de er jo vant til sånn det var før, sier Grønnli.

Utenfor lensmannskontoret kikker han opp på det forseggjorte skiltet i tre. «Kárášjoga leansmánne – lensmannen i Karasjok» står det i utskårne, rødmalte bokstaver, ved siden av kommune- og riksvåpen.

– Snart skal skiltet ned, konstaterer han.

Grønnli og Næss er erfarne ansatte ved lensmannskontoret, og sammenligner villig dagens politi med gårsdagens. Så enkelt er det ikke for de to yngre betjentene Trond-Ari Søreng og Thor Martin Aria Balto.

– Dere jobber med et par personligheter som gjerne sier det de mener?

– Det kan du si. Vi er jo ganske nye i politiet, og har ikke mulighet til å sammenligne med hvordan det var før, slik som de kan, sier Balto, mens han og Søreng finner fram våpen og flytter utstyr mellom en politibil og en sivilbil, for å gjøre klar til IP-trening.

– Det som blir synlig for oss er avstandene. Vi merker jo at vi kommer på etterskudd, sier Balto.

– Det var en av de ukene vi hadde beredskapsvakt og bilen var pakket for utrykning hvis noe skulle skje. Da tenkte jeg at det kunne være ålreit å dra ut på en skole for å forebygge. Men jeg fikk nei. Vi skulle sitte inne og etterforske. Man kan jo tenke seg at det at vi opplever å få en del saker inn til etterforskning, kan ha å gjøre med at vi ikke er der ute, sier Søreng.

Nils Asllat Kildedam og Jan Inge Paulsen har 14 og 3,85 prosent stilling som brannsjef og brannmann i Karasjok. Foto: Torkjell Trædal

Der ute er de ønsket.

– Jeg har øvd på bilulykker, bilbranner og flyulykker, og etterpå har jeg pokker meg opplevd alt sammen på ekte, sier Dag Nedrejord som jobber på ambulansen.

– Uten politiet til stede ved slike hendelser, mangler man et bein å stå på, tverrfaglig sett.

På brannstasjonen kikker brannmann Jan-Inge Paulsen og brannsjef Nils Asllat Kildedam ut i det mørke pauserommet.

– Jeg har jo jobbet her 20 år, også da vi hadde det jeg mener var ressurser nok i politiet. Samarbeidet var preget av gjensidig tillit, av at vi fikk gode tips og instruksjoner, sier Paulsen.

– Våre utrykningsledere har visst hva politiet her har vært gode for og visst hva slags kompetanse de har, sier brannsjef Kildedam.

Bordet han sitter ved, er for stort selv for to sterke brannmenn.

– Her kunne vi jo hatt debrief, hvis politiet hadde vært til stede også etter hendelser. Ved at politiet reiser bort og hører til i Lakselv, mister vi også muligheten for en debrief. Det er leit. Vi som jobber i brannvesenet, har virkelig trengt en debrief noen ganger i det siste.

LES POLITIDISTRIKTETS SVAR: -.Vi følger overordnede prioriteringer

Til toppen