En tragisk, politisk gjentakelse?

22. juli-kommisjonen var en regjeringsnedsatt, uavhengig kommisjon som ble opprettet som følge av terrorangrepene i Norge 22. juli 2011, terrorangrep som kostet 77 uskyldige mennesker livet og ødela et helt Regjeringskvartal. Kommisjonsrapporten ble offentliggjort 13. august i år.

Regjeringen, som har det øverste ansvaret for å beskytte samfunnets borgere, fikk en knusende dom i sikkerhets- og beredskapssammenheng for manglende risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap.

Kommisjonens rapport rammet særlig politiet med stor tyngde. Norske myndigheter var ikke i stand til å hindre 22. juli-terroren. Når angrepet først kom, «sviktet myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya», skrev kommisjonen.

En grenseløs naivisme

22. juli-kommisjonen trakk ikke linjene tilbake til 9. april 1940 da de skulle tegne et bakgrunnsbilde for terroranslaget sommeren 2011. Det gjorde derimot statsminister Stoltenberg da han i sin tale på Rådhusplassen tre dager etter angrepet lanserte slagordet «Aldri mer 22. juli».

Mange husker imidlertid slagordet «Aldri mer 9. april». Inntil nå har 9. april vært minnedagen for fem års tysk voldtekt av landet vårt. 72 år senere er datoen fortsatt et sy

mbol på et nasjonalt traume. Landet var ikke forberedt, Forsvaret var ikke organisert med en sentral nasjonal ledelse, var ikke øvet i tilstrekkelig grad, og manglet fullstendig moderne våpensystemer.

Mobiliseringen mislyktes da angrepet var et faktum. Folket sto uten beskyttelse og overlatt til sin egen maktesløshet. Skylden for det kan i sin helhet legges på Arbeiderpartiet. Den gang som nå manglet partiets ledende stortings- og regjeringspolitikere risikoforståelse, gjennomføringsevne, samhandling og resultatorientert lederskap. Situasjonslikheten til 22. juli 2011 er skremmende.

Den gang som nå rådet en grenseløs naivisme i partiets fortolkning av trusselbildet.

En som på en fargerik måte gir oss en innføring i sikkerhets- og beredskapssituasjonen i Norge de siste årene før krigsutbruddet er Hæroffiseren major Einar Sagen. I sin bok «Daa Krigen Kom» som ble utgitt så tidlig som i 1936 forutså han tysk okkupasjon av Norge, og at dette ville skje i 1940.

Major Sagen fremmet denne påstanden på bakgrunn av tre viktige erkjennelser; at våre valgte politikere gjennom mange år hadde medvirket til en systematisk svekkelse av Forsvaret, at de i mange viktige sammenheng demonstrerte sikkerhetspolitisk inkompetanse, og at de var ute av stand til å oppfatte Tyskland som en kommende trussel mot Norge.

Samme år som Adolf Hitler ble utnevnt til rikskansler, fremmet Arbeiderpartiet ved tidligere Forsvarsminister Monsen et forslag til Stortinget om å avvikle Forsvaret helt og holdent. Det forteller oss alt om Arbeiderpartiets trusselforståelse.

Skiftet ut regjeringen

Like etter frigjøringen i 1945 utgir Einar Sagen boken «Noregs undergang og attreising», og tar et kraftig oppgjør med kreftene som førte Norge ut i elendighet. Han benytter anledningen til å øse ut all den harmen som hadde bygget seg opp gjennom de siste tiårene. Men ikke uten ironi. Blant annet skriver han:

«Me skal heller inkje vera urettvise og klandra arbeiderpartiet. For dette hadde utan minste tvil gjort det so godt som det kunde. Det hadde i all si enfoldighet visseleg sett inn riksstyret sine beste menn. Arbeiderpartiet hadde no eigong inkje likare hestar aa køyra med enn herrane Nygaardsvold, Koht og Monsen. Det kunde ’kje trylla fram nye menn som det inkje hadde. Leidt var det jo, at desse herrane inkje hadde vet paa dei ting, dei skulde stella med og var uten minste forstand paa den hardhendte europæiske politikken. Det var leidt for deim sjølve og endaa verre for oss andre. Men med dette var det jo ingen ting aa gjera. Me fekk taka deim i all evneløyse, taka deim som dei var. Og det norske folk fekk aka paa isen haale med uskodde øykjer. Folket fekk so godt riksstyre, som det fortente. Og det som rett er, so hev flertalsmajestæten seg sjølv aa takka for alt».

Einar Sagen legger hovedskylden for tysk okkupasjon av Norge på statsminister Nygaardsvold. Dette blant annet fordi han gjennom hele sin ministertid forsømte Forsvaret.

Hele Nygaardsvold-regjeringen ble etter frigjøringen skiftet ut med Ap-politikere som hadde en helt annen sikkerhets- og beredskapsoppfatning. Blant annet politikere som hadde sittet i tyske konsentrasjonsleire og hadde følt konsekvensene av krigen på kroppen.

Nøytralitetspolitikken ble forkastet, og i 1949 sørget de for at Norge ble medlem av NATO. I samspill med de øvrige NATO-land var det her i landet under hele den kalde krigen stor politisk vilje til å fokusere på vår evne til å forsvare landet i tilfelle krig.

Terrortrusselen

Vi regner den kalde krigen for avsluttet i 1990 med et endret trusselbilde der den militærdominerte trusselen reduseres på bekostning av et terrordominert trusselbilde. Fra 1990 og frem til i dag har den største «security»-relaterte trusselen mot samfunnet derfor vært faren for terroristhandlinger.

Men etter at den kalde krigen tok slutt begynte nok en gang en sikkerhets- og beredskapsrelatert naivitet å bre seg blant Arbeiderpartiets ledende politikere. Vi aner likheter i ubalansen mellom de siste tiårenes svake politiske oppfølging av politiet som etat i forhold til terrortrusselen, som den vi hadde mellom Nygaardsvold-regjeringen og Forsvaret på slutten av 30-tallet.

Et eksempel på denne terroristrelaterte naiviteten fikk vi da det i ettertid ble kjent at utenriksminister Støres planlagte reise til Afghanistan i januar 2008 var blitt kunngjort på UDs hjemmeside på forhånd. Som kjent havnet Støre og hans reisefølge i et terroristangrep som kostet en norsk journalist livet. Terrorangrepet mot Kabul Serena Hotel fant sted 14. januar 2008 da terrorister fra Taliban gikk til angrep med granater og skytevåpen.

Nygaardsvold-regjeringen ble fjernet som en konsekvens av at den overså krigstrusselen, og medvirket til grov forringelse av landets forsvarsevne. Stoltenberg-regjeringen blir sittende til tross for tilsvarende feil i antiterrorsammenheng. Terrortrusselen har vært fullstendig neglisjert og politiet har endt opp som en av hovedtaperne.

«Den beste måten jeg tar det ansvaret på er å sørge for at vi gjør noe grunnleggende med de manglene som er dokumentert. At vi gjør det så raskt som mulig og det er det som er mitt hovedansvar nå, å få til handling basert på den kunnskapen vi har fått på bordet», sier Stoltenberg til TV 2.

Major Einar Sagen uttalte i annen sammenheng en tanke som kanskje kan assosieres med dagens unge, dynamiske, universitetsutdannede politikere, som uten tradisjonell arbeidserfaring går rett inn i politikken:

«Me kom inn i den usæle tankegangen, at me i framtidi med skulde vera i stand til aa verja oss med kjeften aaleine – lura oss fraa blodofret».

Det gjenstår å se hva det norske folk mener om Stoltenberg-regjeringens rolle knyttet opp til 22. juli 2011 ved kommende Stortingsvalg.