En teolog som forsvarssjef

22. juli 2011 og Gjørv-rapporten burde ha lært oss alle mye. Da jeg for en tid tilbake skrev et leserinnlegg i Dagsavisen om et skille av politimyndighet og påtalemyndighet, ble jeg harmdirrende imøtegått av ledende politijurister som kalte meg et «gufs fra fortiden».

Senere utdypet gjennom et intervju med en kvinnelig politijurist i Politiforum, som mente seg å ha lederegenskaper som kvalifiserte henne til stillingen. Det er mulig hun har rett, men poenget for meg var at hun kanskje, som mange andre, hadde fått denne lederstillingen fordi hun hadde juridikum.

Jeg minnet i mitt leserbrev om at Norsk Politiforbund for noen år tilbake, i min organisasjonstid, hadde vedtatt at vi skulle gå inn for et skille, slik at den politifaglige delen av politiet skulle få en reell mulighet til å bli ledet av politifolk med utdanning, kompetanse og erfaring fra yrket.

Min påstand er at jurister i altfor lang tid, og også i den senere tid andre akademikere, har ledet etaten slik at den har fått en slagside som har ført tjenestemannen inn på kontorer og bort fra forebygging og operativt virke.

Forstå meg riktig: Det var ikke dyktigheten til de som deltok i Oslo og på Utøya jeg stilte spørsmål ved. De var på høyden, men politikere og toppledelse satt dem ikke i stand til å komme tidligere i aksjon med det nødvendige utstyr. Toppledelsen hadde ikke den nødvendige kompetanse. Var det noe av det vi fikk avdekket med terroren sist år? Var vi rustet til eller forberedt på at noe slikt kunne skje?

Jeg vil gardere meg mot å bli oppfattet dithen at vi ikke skal ha jurister eller andre profesjoner i vår etat. Gjerne de beste, og jurister og andre gode ledere skal få muligheten for å få toppstillinger, men det bør ikke være slik at juristen skal ha et tilnærmet monopol på ledelse. En tidligere riksadvokat sa i den tiden vi arbeidet med å få en treårig politiutdanning (Politihøgskole), at når dette ble en realitet var det intet i veien for at tjenestemenn kunne bekle de høyeste stillingene i politiet. Avdøde kriminalsjef i Oslo, Sten Grindhaug, sa ved sin avskjed:

«Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har hatt bruk for min juridikum i stillingen».

Gjørv, Faremo, Storberget, Mæland og jeg vet ikke hvem, har alle vist til at Forsvaret burde bistå politiet nærmere. Tidligere har alle vært enige om at vi ikke vil se væpnet militær i gatene i fredstid. Dersom det fortsatt er målsettingen kan vi bare hindre dette ved å sette politiet i stand til selv å løse oppgavene med tilstrekkelig bemanning og ressurser.

For noen dager siden kom en politimester på Østlandet med en tilbakevisning av Gjørv-rapportens råd om at politiet burde ha mer operativ trening, med at det var tilstrekkelig det man har i dag, og at det ville gå utover etterforskningen i distriktene å trene mer på operative disipliner.

Underbygger denne uttalelsen det at den nåværende politiledelse har en gal fokusering på politioppgavene i vårt samfunn? Politijuristen er mer opptatt av sekundæroppgavene for politiet enn å forebygge og hindre at forbrytelser begås. Hvor lenge skal politiet løpe etter kriminaliteten? Når skal politiet igjen bli opptatt av sine primære oppgaver?

Kan ikke vi i Norge – slik som i for eksempel Sverige – bli ledet av politifaglig personell? Jeg våger påstanden at det må et skille av påtalemyndighet og politimyndighet til for at det skal skje. Det ville blitt et ramaskrik dersom vi i vårt land hadde satt til side den militærfaglige kompetanse og utnevnt for eksempel en teolog til forsvarssjef.

Til toppen