Drømmenes teater

Hvor kommer drømmene fra, pappa? spurte sønnen min på fire år meg for litt siden.

Publisert Sist oppdatert

Før jeg rakk å svare, svarte han på sitt eget spørsmål.

- Jeg vet det, jeg vet det pappa - fra skyene, sa han lurt og stolt.

Og jeg tror det er mange i politiet som går rundt og nettopp drømmer om dagen. Alle polititjenestemennene og -kvinnene drømmer om mer penger til politiet. Forbundsleder i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, drømmer om å vinne kampen mot justisminister Knut Storberget angående et mye omtalt risikoprosjekt. Og Knut Storberget drømmer antageligvis om å betale minst mulig til norsk politi før neste års mellomoppgjør.

I dette nummeret av Politiforum kan dere lese om spanerne i Oslo som velger å prioritere fritid og familie. Spanerne er lei av å jobbe gratis lengre og legger fra seg jobbmobilen når de går for dagen.

Det er lett åskjønne hvorfor. Det er ikke mange i dagens samfunn som er interessert å ofre alt de eier og har for at arbeidsgiver skal få vaktlista til å gå opp. Men en slik avgjørelse forblir ikke fri for konsekvenser og utfallet er selvsagt dramatisk. I praksis betyr det at arbeidsgiver ikke får tak i spanere når det trengs.

Et resultat av dette er at bakmenn ikke blir tatt, siden spanerne i Oslo ikke lenger er garantert tilgjengelig hele tiden. Og enda verre - politiet havner bakpå i kampen mot organisert kriminalitet.

Leder ved spaningsavsnittet Oslo politidistrikt, Torstein Holand, beskriver situasjonen på en forbilledlig måte:

- Vi har internasjonale forpliktelser som er svært viktige å ta seg av. Med dagens situasjon kan vi ikke garantere for overvåking utenom arbeidstid. I verste fall kan dette føre til at norske politimyndigheter ikke får bistand av andre europeiske land når de ber om det.

Spørsmålet jeg stiller meg er hvordan kan ansvarlige politikere sitte og se på at dette er i fred med å skje? Både PF-leder Arne Johannessen og tillitsvalgte ved spaningsavsnittet i Oslo mener det er snakk om «småpenger» for få en særdeles viktig brikke i norsk politi på rett kjøl igjen. Slik jeg ser det, er det vanskelig å ikke stille seg bak slike tanker.

Under landsmøtet på Røros i november var det spesielt to historier som satte dype spor i meg. To unge kvinner fortalte en stappfull landsmøtesal hvordan de opplever det å jobbe ved ordensavdelinger og møte folk ansikt til ansikt på gata. Gunhild Finne og Cathrine Kveseth brukte de ordene de færreste i politiet har gjort før dem for å beskrive hverdagen i norsk politi. De snakket om følelser. Ikke bare hva de selv føler, men også hva deres nærmeste tenker, når de som unge politikvinner skal ut å møte den brutale politihverdagen.

Jeg tror ikke det var bare jeg som satt med klump i halsen og tårer i øynene da Gunhild Finne forklarte i detalj hvordan hun opplevde det å bli dratt inn i en leilighet og bli grisebanket av en ruset person, mens kollegaen sto hjelpesløs på utsiden.

Sannheten er at de begge fortjener ros og gullmedalje for måten de fremstår på - de gir norsk politi og kampen om et risikotillegg et ansikt. Et ansikt justisminister Knut Storberget bør se veldig nøye på, spør du meg.

Powered by Labrador CMS