Det operative politiets portvoktere

Arbeidet ved politiets operasjonssentral er komplekst og mangefasettert. På sentralen jobber ansatte blant annet med å gi mening til meldinger fra publikum, og å vurdere behovet for politiinnsats. Sentralen og dens virksomhet er full av kontraster: Der er de nær situasjonene i tid, men fysisk langt unna, de har noe tid, men ikke god tid, tilgang på noe informasjon, men aldri all, de er lokalisert ett sted, men med forgreininger til mange, og alt de mottar mottas via noen andre.

I mitt doktorgradsarbeid gjorde jeg nær 600 timer deltagende observasjon ved flere operasjonssentraler i Norge og Skottland. Basert på medlytt, observasjoner og samtaler med ansatte har jeg studert hva det er som former og betinger fortolkninger, vurderinger og beslutninger ved operasjonssentralene og sett på hvilken rolle sentralen spiller i det operative politiarbeidet.

Sentralens arbeid endrer seg etter hvert som et oppdrag utvikler seg. I de helt innledende fasene av arbeidet, meldingsmottaket og i beslutningen om hva som skal gjøre, er sentralen helt avgjørende. Senere i oppdragshåndteringen har den en mer begrenset rolle. I min avhandling er jeg særlig opptatt av meldingsmottaket og vurderingene som gjøres i de innledende fasene.

Her kommer sentralens rolle som portvokter til syne: De ansatte vurderer publikums forventninger og ønsker opp mot det sentralen vurderer til å være noe for politiet. Alle meldinger inn til sentralen, via nødnummer eller 02800, krever at de ansatte tar en beslutning – skal noe gjøres, og i så fall hva? Som flere ansatte utrykte det: Sender de bil til alt, gjør de ikke jobben sin.

Flere realiteter

I denne artikkelen vil jeg vise til et av poengene i avhandlingen min – hvordan operasjonssentralens arbeid viser oss at det vi vanligvis omtaler som hendelsesstyrt politiarbeid, egentlig er styrt av noe annet. For å illustrere dette kan vi se til et utdrag fra mine feltnotater:

«Det er en av de første vaktene jeg sitter på operasjonssentralen: Operatøren jeg sitter ved tar imot en melding fra en bilist som sier hun nylig så en bil som vinglet på en av hovedfartsårene inn til byen og hun mistenker at føreren kan ha vært beruset. Det samme meldes om fra en annen melder, via et anrop som besvares av en annen operatør. Det blir to loggføringer i PO på samme hendelse og de to oppdragene er prioritert ulikt (én med pri INGEN og én med pri 2). Det fanger min interesse – hvordan kan samme hendelse vurderes så ulikt?

Senere går jeg inn i PO-loggen og ser på de to hendelsene: I den ene loggføringen melder kvinnen at hun for flere minutter siden hadde sett en bil der hun trodde føreren kunne ha vært beruset. Melderen lå i motsatt kjørefelt, og så ikke bilen lenger og hun hadde ikke fått med seg registreringsnummeret. I den andre loggføringen meldte en annen innringer at hun lå bak bilen, hun ga beskrivelser av og registreringsnummer på bilen, og kom med stadige oppdateringer, som «nå svinger den fram og tilbake over midtstripa igjen!».»

Dette er en hverdagslig situasjon for sentralen, men den forteller også noe grunnleggende og

viktig om politiets operasjonssentral og om rollen de spiller for hva det er som ender som politiarbeid, og hvorfor: Episoden viser at det som er samme situasjon der ute, ikke nødvendigvis blir samme situasjon for sentralen. Gjennom formidlingen fra meldere og fortolkningene ved sentralen, blir det som i utgangspunktet er én vinglebil, til to ulike hendelser: Situasjonen blir både «den farlige situasjonen som finner sted på E6 nå», og «den upresise meldingen om noe som kanskje skjedde for litt siden». Det blir forskjell på en melder som tror hun har sett og en melder som observerer. Det betyr at responsen fra sentralen er styrt av meldingen, ikke hendelsen i seg selv. Og mer presist: Den er styrt av hvordan sentralen forstår meldingen.

Slik kan én ting kan bli til flere realiteter på samme tid: Situasjonen blir mer enn én situasjon, manifestert gjennom de to ulike loggene, fordi den fortolkes og forklares ulikt og dermed også blir noe ulikt. Sentralen produserer forståelser, og innholdet i oppdragene får status som et mer eller mindre sikkert beslutningsgrunnlag. Spørsmålet om hva en skal gjøre blir dermed også ulikt: Der det ene blir et spørsmål om å eventuelt lete etter nåla i høystakken, er det andre et spørsmål om å skulle gjøre noe med en pågående farlig situasjon.

Komplekse prosesser

Sentralen tar sine beslutninger langt unna der de finner sted, den får begrenset og noen ganger uklar informasjon, fra meldere som i ulik grad har eller gir den informasjonen sentralen ønsker seg. Dette er viktig for å forstå den rollen sentralen spiller i politiarbeidet, og også hvilke forutsetninger den handler under. Det gjør at vi må forstå arbeidet som komplekse prosesser. Det komplekse i arbeidet handler også om at det sentralen er satt til å vurdere også i sin natur er foranderlig: Situasjonen der ute kan endre seg, melder kan fortolke den på nytt, nye meldere kan formidle nye fortolkninger og sentralens ansatte kan, i lys av opplysninger fra for eksempel registre og meldere, forstå det som formidles på nye måter.

En velkjent forståelse av hva som er politiarbeid kommer fra politisosiologen Egon Bittner. Han beskrev politiarbeid som «something-that-ought-not-to-be-happening-and-about-which-someone-had-better-do-something-now!». Men en slik forståelse innebærer at en vet at en står ovenfor noe som ikke bør skje, at de som skal gjøre noe med det, er politiet, og at det må gjøres noe umiddelbart. I min avhandling studerer jeg hvordan sentralen er med å avgjøre hvordan noe ender opp med å bli forstått som noe som ikke skal skje, og hvordan politiet blir den som må gjøre noe (og når er egentlig nå?).

I Politiblikket beskriver Finstad at «Politiet får ‘alt’ fordi politiet steller med de store størrelser i menneskers liv: trygghet og utrygghet, frykt og fare, vanskelige livssituasjoner og fattigdommens mange avtrykk». Arbeidet ved operasjonssentralen underbygger forståelsen av at politiet får «alt», men viser at det er ikke alt de faktisk tar – det er ikke alt publikum synes er eller burde være politiarbeid som blir det. Når sentralen vokter porten til det som skal bli patruljeoppgaver skaper og gjenskaper den grensene for politiets arbeid.

Et stort ansvar

Å være portvokter innebærer at det hviler et stort ansvar på sentralen når de ansatte der gjør skjønnsmessige vurderinger. Det å beslutte hva en skal slå ut av loggen uten tiltak kan være

den mest risikofylte beslutningen sentralen gjør, særlig dersom det er lite informasjon eller mye uklarhet tilstede. Det gjør det viktig med bevissthet rundt hvordan ulik informasjon fra ulike meldere og kilder vurderes og brukes i beslutningene som tas. Derfor er det viktig å se på hvordan grensetilfeller, tvil og usikkerhet håndteres.

Operasjonssentralens arbeid viser at hvordan noe ender med å bli politiarbeid er en kompleks prosess der politiet bidrar aktivt, ikke bare tar telefonen og sender en patrulje. Det er et arbeid med mange fasetter og også risikoer, ettersom det er sentralens jobb å kontinuerlig trekke grensene for hva det er som faktisk skal bli til politiarbeid – akkurat nå.

Artikkelen er basert på utdrag fra Lundgaards doktorgradsavhandling: «Kritisk kunnskap. Meningsdannelse og beslutningsprosesser ved politiets operasjonssentral», forsvart ved UiO, september 2019.