Det kan lett gå...!

Det var en strålende vårdag, jeg var alene i bilen, en VW Maje med firehjulstrekk. Jeg måtte til Menkhus, noen hundre meter over Tinnsjøen - en repeterstasjon for ambandet, skulle forestå noe service.

  • Endret

Tanken var at snøen var smeltet såpass at det var greit å kjøre. Fjellveien lå der innbydende, bare hjulspor, fast skaresnø på kantene og i midten. Supert, prøvde snøen også fint feste, syncro firehjulstrekk! Etter en stund ble det verre med ising i hjulsporene.

Ikke så farlig, det var jo superfeste i snøen utenfor hjulsporene. Ingen mennesker ute. Alene, trygg, kjent vei, alt var topp!

Veien slynger seg oppover fjellsiden med krappe vendinger, tre-fire strekk før jeg er oppe. Dette gikk så raskt. Ingen problemer, ned i fart i svingene, på igjen nest siste strekket, bare en svak høyre- og venstresving før de siste 100 meterne til neste krappe. Sikten var upåklagelig.

Det var hugget på begge sider av veien. Jeg kikket til høyre utover dalen. Flott utsyn, så Tinnsjøen langt der nede. Det kilte litt i magen da jeg så nedover den snødekte fjellsiden, der var ikke smeltingen kommet så langt.

Rundt venstresvingen i samme gode driv. Jeg flyttet blikket frem på veibanen igjen, smilet stivnet. Det var ikke snø på veien, verken på skuldrene, i midten eller slik at jeg kunne få hjulene til å ta tak. Det var is i hele veiens bredde – på vegbane og skuldre cirka 100 meter frem! Smeltevann frosset over hele veien.

Tankene raste gjennom hodet. Det må gå, jeg kan ikke bremse, da vil jeg skli ut, 400 meter ned på høyre side!

Det var kun is på venstre side. Jeg holder pusten. Hjulene spinner, jeg slakker på gassen. Jeg må få grep, ja det går. Like før jeg er over nå. Nei! Helvete! Bilen sklir bakover, fire hjul spinner. Jeg har ikke styring, og kobler ut driften. Jeg må få kontroll. Går ikke!

Siste sjanse, jeg låser hjulene og sklir bakover 10-15 meter. Fronten vrir seg sakte utover dalen. Jeg ser den glatte, snøkledde fjellsiden som en kommende rutsjebane, og lurer på hvor lang tid det tar ned. Høyre forhjul sklir ut av vegen, bilen vipper. Nå går det luks til h… - så stanser tiden.

Hvorfor så lang tid? Hæ!? Bilen står stille. Forsiktig uten brå bevegelser. Av med beltet. Opp med bildøren. Jeg kikker forsiktig ut. Venstre bakhjul er cirka én meter over veibanen. Jeg smyger meg ut på stigbrettet. Vil bilen vippe hvis jeg går av?

Det gikk bra. Bilen hvilte på høyre forhjul i en grop. Hvor godt sto den slik på bare is? Jeg fikk omsider kalt opp vakta og bedt om assistanse fra Viking – «Jeg hadde kjørt meg fast på fjellveien».

Ja, det hadde vært tidlig å gå av slik midt på 90-tallet, men 31. mai sier jeg takk for meg etter 35 år i politiet. Det har vært et eventyrlig, spennende og flott yrkesliv. Det jeg tenker aller mest på, er alle mine flotte kolleger – den verdien klarer jeg ikke å prise høyt nok.

Når dette leses ligger ny seilbåt i Kroatia og venter på meg og min kone for nye eventyr. Jeg sender ballen videre til min gode venn og kollega, Audun Gulhaugen. Jeg vet at han har noen historier på lur. Takk for meg!

Til toppen