Den vanskelige veien mot guttedrømmen

Han husker at han sitter i en bil, sammen med sin mor. Det er midt på 80-tallet, et sted i Oslo. Pappa er ikke i bilen, han har gått inn i et hus. I baksetet sitter lille Ernst. Han er fire år gammel.

Plutselig kommer flere menn bort til bilen. De er politimenn, men det skjønner ikke Ernst med en gang, for de er sivile. Fireåringen ser på når politimennene åpner dørene til bilen, ransaker mamma. Han husker de spurte «hva er dette?», «hva er dette?».

Politiet tar med seg Ernst og moren til en politistasjon i Oslo. Hvilken stasjon, husker han ikke, men sannsynligvis er det til politihuset på Grønland de to ender opp. Der havner fireåringen og moren på glattcelle.

Moren er fra seg. Hun tar Donald-pocketen til sønnen, og skriver ned bestefarens navn og telefonnummer. «Ring ham», formaner hun. Ernst husker at han ikke er redd, men at det er kjipt å se moren så opprørt.

Etter en stund blir gutten hentet. På piketten - tror han - settes han foran TV-en. Fire år gammel, etter at moren ble pågrepet av politiet, sitter Ernst i en sofa på politihuset i Oslo og ser på Fleksnes.

Rusen gjennomsyret alt

Lillehammer, 2015. På politihuset i Storgata er det en fredelig onsdags ettermiddag. Politiet har kontroll på Gudbrandsdal politidistrikt denne snørike februardagen. Det har gått 29 år siden Ernst havnet på glattcelle sammen med moren.

– I dag tenker jeg det er sjukt at mor og barn ble satt på glattcelle sammen, men det skjedde.

Ernst har blitt en 33 år gammel tobarnsfar. På skuldrene har han hver sin enslige stjerne som et synlig bevis på reisen han har vært gjennom, og målet han har nådd. I dag er Ernst selv politi - mot alle odds.

For da han som fireåring havnet på glattcelle i Oslo, var det ikke første gang han eller foreldrene var i kontakt med politiet. Helt siden før han ble født, var mor og far hektet på forskjellige typer narkotika - i hovedsak heroin.

– De var sprøytenarkomane, sier 33-åringen.

– Det gikk i forskjellige stoffer, men det var stort sett heroin som var problematisk. Periodevis brukte de også amfetamin, som jeg syntes var det tøffeste. Å oppleve våkenetter og paranoia, og se foreldrene forandre seg, det var det vanskeligste. De endret totalt personlighet. Det blir man redd for.

Foreldrene misbrukte også hasj og piller, men ikke så mye alkohol.

– Det kom mer de siste årene de levde, ikke da jeg bodde hjemme, forteller Ernst.

Moren mistet han da han var i starten av 20-årene. Faren døde for to år siden. Ingen av dem kom seg unna rusen, som preget store deler av Ernst og søsterens oppvekst på Lillehammer.

– Det gjennomsyret alt, egentlig. Men når man vokser opp med dette fra man er liten, blir det jo normalt. Man blir vant til det. Jeg skjønte ikke hva det egentlig handlet om da jeg var liten. Mor forsøkte lenge å skjule det, men etter hvert forsto jeg at noe var galt.

33-åringen forteller om manglende trygghet og stabilitet, uforutsigbarhet og dårlig råd.

– Vi kunne ikke forvente at de var der når vi trengte dem. Det hendte at jeg kom på skolen når det var planleggingsdag, fordi de ikke fulgte med. Jeg kunne oppleve at skolemelken ikke var betalt. Hjemme fløy folk fra narkotikamiljøet inn og ut. Det var vanlig å komme inn på kjøkkenet og se mamma og pappa sitte kollapset med en sprøyte i armen.

Flere politimøter

Barnevernet var innom hjemmet deres flere ganger. Men moren og faren skjerpet seg hver gang, og Ernst og lillesøsteren bodde hos foreldrene hele oppveksten.

– Mamma ville at vi skulle bo hjemme slik at hun kunne ta seg av oss. I perioder var hun også rusfri, blant annet da hun gikk gravid med meg og med søsteren min. Jeg ser nå at til tross for at de hadde de problemene de hadde, så gjorde de en ok jobb. De tok seg for så vidt av meg og søsteren min, de viste stort sett omsorg og de viste at de var glade i oss. Jeg hadde et ok forhold til dem, og var veldig glad i foreldrene mine. Men mange perioder var veldig vanskelige, veldig tunge, sier 33-åringen.

Han og søsteren tilbragte i perioder mye tid hos besteforeldrene.

– Det var mye som skjedde innenfor husets fire vegger som ikke skulle skjedd. Vi opplevde aldri overgrep eller vold mot oss, men det var en del krangling og vold. Det husker jeg godt.

Det hendte at Ernst kom hjem fra skolen og møtte politifolk, både sivile og uniformerte.

– Jeg var ofte usikker på situasjonen hjemme når jeg kom hjem fra skolen, på hvilken tilstand foreldrene mine var i og hvem som var der, forteller 33-åringen.

­– En gang, da var jeg kanskje sju-åtte år gammel, møtte jeg spanere utenfor huset. De spurte om jeg kunne lukke opp døra, slik at de kunne komme inn. Da var en kompis av mamma og pappa der. Jeg husker at kompisen og pappa ble lagt i håndjern.

Som barn ble han alltid innprentet at politiet var en trussel, noen som kunne ødelegge for familien. Moren og faren oppbevarte også stoff hjemme, og ble etter hvert kjenninger av politiet på Lillehammer.

– Jeg tror det har påvirket meg på den måten at jeg var veldig redd for å gjøre noe galt da jeg var yngre. Jeg var opptatt av å framstå bra. Det ble veldig viktig for meg å ikke bruke stoff eller havne på skråplanet. I oppveksten var jeg nok redd for å bli sett på som et produkt av mine foreldre. Jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle bli som dem. Det var viktig for meg å skape meg et eget liv.

Drømmen vokste

Som 16-åring flyttet Ernst hjemmefra, og inn hos familien til jenta han da ble kjæreste med. Han holdt kontakten med foreldrene, men flyttet aldri hjem igjen. Det var i ungdomstiden at han begynte å brygge på en drøm om å bli en av «de andre», om å selv bli politi.

– Politiet har jo kanskje alltid vært det motsatte av hva vi var. Som veldig liten kan jeg ikke huske at jeg ville bli politi, men ønsket vokste gradvis fram. I ungdomstiden snakket jeg alltid om politiet som noe fantastisk, men det føltes uoppnåelig. Jeg trodde ikke jeg kunne komme inn på Politihøgskolen.

Som 20-åring, like etter militærtjenesten, søkte han likevel. En feil fra legen gjorde imidlertid at han ikke besto hørselstesten. Da det ble oppdaget, var det for sent.

– Jeg tenkte at det sikkert ikke hadde gått likevel. Den gangen hadde jeg ingen forhåpninger om at det skulle bli en realitet. Etter hvert som jeg ble eldre, slo jeg meg til ro med at jeg ikke kom til å bli politi, forteller 33-åringen.

Her kunne også historien sluttet. Ernst endte opp som taxisjåfør i hjembyen, etablerte seg, ble tobarnsfar. Han var tilfreds med hverdagen og livet han bygde opp. Startet opp sitt eget firma. Men politidrømmen nektet å svinne helt hen.

– Jeg fortsatte alltid å snakke om politiet, om hvor kult og tøft det måtte være å jobbe der. Julen 2010 var jeg hjemme hos svigermor, og hun oppfordret meg til å søke. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å komme inn, de ville ikke ha meg. «Du skal søke», sa svigermor. «Det verste som kan skje er at du får et nei», forteller Ernst.

Etter en samtale med samboeren var det avgjort. Han tok opp et par eksamener fra videregående, søkte på Politihøgskolen, og ble kalt inn til fysisk tester og intervju.

– Da måtte jeg begynne å trene! smiler han.

– Intervjuet var spesielt, for jeg fikk ingen tilbakemelding der og da. Det var bare «greit, lykke til videre». Jeg sa til samboeren min etterpå at dette gikk ikke bra, dette går ikke. Oppveksten min har nok gjort at jeg ikke er en utpreget optimist, jeg har en tendens til å tenke at «dette går dårlig».

Dårlig gikk det ikke. Sommeren 2011 kom beskjeden han knapt hadde turt å håpe på.

– Det var veldig stort da jeg fikk melding om at jeg kom inn. Da kom det noen tårer. Jeg trodde ikke det var sant.

Tilbake i uniform

Høsten 2011 tok Ernst sine første skritt som politistudent. Han beskriver det som «helt vilt» å gå rundt i gangene på Politihøgskolen og tenke at dette er virkelig. Den største utfordringen kom da han skulle begynne på praksisåret ett år senere - i hjembyen Lillehammer.

– Jeg var kjempespent og veldig nervøs, selvfølgelig. De aller fleste på huset her visste hvem mor far var, og de visste hvem jeg er. Det var spesielt.

Følelsen av å gå inn på politihuset, og tenke at folk så på ham og lurte på hva han gjorde der, beskriver han som veldig ubehagelig.

– Jeg var ikke veldig høy i hatten, for å si det sånn. Jeg lurte jo på hva de tenkte om meg, om de hadde snakket om meg på forhånd. De kjente meg jo ikke, selv om noen visste hvem jeg var. Samtidig var dette min måte å ta et oppgjør med fortida på. Å jobbe som politi på Lillehammer var det ultimate, sier Ernst.

Noen av politifolkene husket han fra da han var ungdom og ung voksen.

– Jeg snakket litt med dem om våre tidligere møter, og det var i grunn greit. Alt gikk jo kjempebra, for det er veldig bra folk som jobber her, understreker 33-åringen.

Han fullfører praksisåret på Lillehammer våren 2013, og gikk ut av Politihøgskolen med gode karakterer ett år senere. Og i fjor høst kom han igjen tilbake til hjembyen, denne gang som fullverdig politibetjent i et vikariat som politibetjent. Fortsatt med en helt unik ballast.

– Er din bakgrunn og erfaring noe du kan bruke i jobben som politi?

– Jeg har tenkt mye på det. Kanskje er det lettere for meg å kjenne igjen tegn i situasjoner hvor folk forsøker å skjule noe, for eksempel. Jeg har sett det selv hos mine egne foreldre. Eller kanskje jeg vil klare å relatere meg mer til barn i lignende situasjoner, og det kan jo være en fordel.

Ernst sier det er derfor han står fram med sin historie, for å sette søkelyset på betydningen av livserfaring kontra formell kompetanse i politiyrket.

– Om du spør meg om det er en fordel å ha sett og opplevd mye, så tror jeg svaret er ja. Personlig opplever jeg at jeg har blitt mer reflektert av det, og klarer å se en sak fra flere sider. Min oppvekst er selvsagt ikke eneste vei dit, men jeg føler jeg har en kompetanse som ikke står på noe papir, understreker politibetjenten.

Ikke bare karakterer

Politistasjonssjef Bjørn E. Bergundhaugen på Lillehammer, var den som skaffet Ernst et administrativt vikariat på stasjonen i fjor. Han sier det er viktig å ikke se seg blind på karakterboka når man ansetter nye politifolk.

– Jeg vil hevde at sosial kompetanse og «livserfaringskompetanse» i noen sammenhenger bør vektlegges langt høyere enn det gjøres i dag. Vi har ofte litt mye fokus på formalkrav og det karakterboka forteller, sier stasjonssjefen.

Han forteller at dette er spesielt relevant nå som konkurransen om nye stillinger er ekstra tøff.

– Før har gjerne noen av studentene vi har hatt i praksis, gått inn i jobb igjen hos oss ett år senere. Sånn var det ikke i fjor. Da kom det inn andre som hadde mer relevant erfaring og kompetanse, og slo dem ut. I dette bildet er det viktig også å kunne vektlegge modenhet, livserfaring og sosiale egenskaper. Det alene er selvfølgelig ikke nok, studentene må også ha grunnleggende kompetanse, ferdigheter og egenskaper på plass, men slik jeg ser det er Ernsts bakgrunn en sterk kvalifikasjon og ferdighet å ha med seg, sier stasjonssjefen.

Bergundhaugen opplever at Ernst har en plattform som politiansatt som må være fundamentert på svært solide og gode verdier.

­– Mer enn de fleste har han tenkt gjennom hvorfor han skal bli politi. At han velger å være så åpen om sin egen bakgrunn og sin nærmeste familie, står det stor respekt av.

Stasjonssjefen sier de har gode erfaringer med Ernst fra praksisåret.

– Hele tanken min har vært å gi ham mulighet til å skaffe seg erfaring, slik at han er bedre kvalifisert til stillinger i framtiden. For til tross for de vilkårene han har hatt, så står han her som ferdig utdannet politi. Jeg håper virkelig det lar seg gjøre å kunne tilby Ernst en fast stilling om muligheten byr seg understreker han.

Politibetjenten selv er enig i mye av det stasjonssjefen sier.

– Jeg tenker det er veldig viktig å vektlegge erfaring. Da jeg begynte i praksis, var jeg for eksempel allerede vant til å prate med folk etter sju år som taxisjåfør. Det var selvfølgelig en annen, mer formell rolle å møte folk med uniform på, med andre krav, men erfaringen jeg har gjorde det lettere, sier Ernst.

33-åringen sier han har et spesielt stort fortrinn i møtet med narkomane.

– Jeg føler at jeg klarer å se dem som de menneskene de er, fordi jeg har bodd sammen med to stykker, og opplevd dem som annet enn narkomane også. Jeg har også sett hvordan stoffet styrer veldig mye. Det er ikke slik at narkomane nødvendigvis er onde og ufølsommemennesker. De har bare problemer som gjør at de endrer karakter.

– Jævlig stolt

Som politibetjent har Ernst støtt på flere personer i narkotikamiljøet som tidligere hadde kontakt med foreldrene. Noen kjenner ham igjen, også fordi han gjennom jobben som taxisjåfør har vært et kjent ansikt i byen.

– Jeg treffer jo på folk som vet hvem jeg er og som kjente foreldrene mine, og det er greit det. Samtidig er det mange i miljøet rundt foreldrene mine som er borte. Noen av dem ser det nok som at jeg har gått over til «den andre siden», mens andre synes det er jævlig rart at jeg har blitt politimann med den oppveksten jeg hadde. Men om det gjør at jeg blir lettere akseptert i det miljøet, det vet jeg ikke.

– I jobben i politiet, har du jobbet med saker som har minnet om din egen oppvekst?

– Jeg har ikke vært borti noe særlig saker med små barn i rusmiljøer eller barnehjemsaker, nei. Så jeg vet ennå ikke hvordan jeg kommer til å reagere i en slik situasjon. Det kan godt hende det kommer noe da, svarer 33-åringen.

– Har oppveksten din påvirket hvilken vei du ønsker å gå innenfor politiet?

– Nei, egentlig ikke. Tidligere tenkte jeg mye at jeg ville jobbe med narkotikaproblematikk og barn, men nå kan jeg også tenke meg å gjøre andre ting. Samtidig er det spennende og viktig å ta kampen mot narkotika, og det vil nok alltid være noe jeg synes er spesielt.

Ernst sier det er flere aspekter ved yrkesvalget, som det å kunne hjelpe andre.

– Det er en viktig ting for min del. Sånn sett er det ikke noe tilfeldig yrkesvalg. Ordensoppdrag, det å treffe folk, det er det jeg liker best. Å være i beredskap og være en ressurs for samfunnet. Jeg har den beste jobben jeg kan tenke meg, og er jævlig stolt over å være her jeg er. Det må jeg bare si. Jeg håper min historie også kan være motiverende for andre som har lyst til å bli politi, men mangler troen. For alt er mulig.

Møtte faren i uniform

Ernst er som alle andre formet av oppveksten. Han kommer aldri til å vite hvordan det er å ha en A4-barndom, får aldri vite hvem han i så fall ville ha vært i dag.

– Livet har jo gjort meg til den jeg er, og jeg har aldri brukt oppveksten min som unnskyldning. Inni meg har jeg tenkt at jeg skal klare å oppnå noe. Det gjør selvfølgelig vondt innimellom, men det er sånn det er. Jeg har alltid vært god til å gjøre det beste ut av ting, sier politibetjenten.

I etterkant er han ikke bitter på foreldrene for at han ikke fikk en normal oppvekst.

– Jeg vet hvor vanskelig det var for dem. Jeg er ikke sint. De hadde forferdelige rusproblemer, men var til syvende og sist ålreite folk.

For Ernst betød det mye at faren fikk oppleve at han gikk på Politihøgskolen.

– Han døde under praksisåret. Jeg traff ham i uniform, og det synes han var veldig stas. Han var kjempestolt, og for min del var det viktig at han fikk møte begge barna mine og oppleve at jeg ble politi.

– Hva ville moren din sagt om hun hadde fått oppleve at du ble politi?

– Hun ville nok vært fra seg av stolthet. Det er jeg helt sikker på.