« Å se ufarlig ut » en betydningsfull dimensjon i politiarbeid

En selvtillit som gror ut av betjentens moralske styrke, er langt viktigere enn den som gror ut av betjentens fysiske styrker, skriver Høgskolelektor i Bodø, Linda Hoel i dette innlegget.

  • Endret

«Å se trent ut», sier forsker Pål Lagestad, gir en annen dimensjon, og har derfor betydning for operativt politiarbeid. Lagestad er sitert i artikkelen «Fysisk forfall = tillatt» i Politiforum nr. 8, 2010. Artikkelen tar opp fysisk aktivitets betydning for politiarbeid. Lagestad mener det er viktig for politibetjenten å oppleve og å se sterk ut fordi han da «utstråler selvtillit».

I min studie av Beredskapstroppens (BT) seleksjonsprosess1 fremkommer det, som også Lagestad sier, at det er viktig med gode fysiske ferdigheter fordi det kan være livsnødvendig. For medlemmene av BT handlet fysiske ferdigheter om å være i stand til å gå inn i oppgaven, og å fullbyrde det de er satt til å gjøre. Her handler ikke fysisk trening om «å se trent ut», eller «å utstråle selvtillit». Min pågående doktorgradsstudie av politiarbeid viser at betjenter erfarer nødvendigheten av å være uselviske. Å være uselvisk er en væremåte som bringer frem en helt annen dimensjon og betydning enn hva å se sterk ut vil gjøre. Dette er ikke en selvtillit som gror ut av betjentens fysiske styrke. Det handler om en moralsk styrke som gror ut av svakheten for borgeren. Styrken finner betjenten i seg selv. Den er ikke påtatt, kunstig, hjulpet frem av proteinpulver og kokte egg. Han har bare forstått at det hele beror på hva og hvem han retter sin oppmerksomhet mot. Erfaringen med å være i en god relasjon gir en eksistensiell nødvendig dimensjon i betjentens arbeid. I et slikt perspektiv blir det meningsfullt «å se ufarlig ut».

Å være i kamp

Det ligger i kampens natur at mennesket må oppleve seg selv som sterkere og lurere enn motparten. Ønsket om å gå ut av kampen som seierherre er et allment fenomen. Når betjenten er i kamp, slår instinktet inn om å vinne, «koste hva det koste vil», som en betjent sa. I kamp er det livsnødvendig å tro på seg selv som en vinner. Da blir det viktig å styrke sitt selvbilde for å være mentalt beredt til å møte motstanden. I slike sammenhenger kan opplevelsen av egne fysiske ferdigheter som «over norm» være viktig. Sett innenfor denne rammen blir uttalelsene til Lagestad meningsfulle. Men det er like fullt noe problematisk med påstandene, slik de presenteres i nevnte artikkel.

Trening og etikk

I Platons Gorgias kan vi lese om Sokrates dialog med Kallikles. Kallikles hevder at høyeste lykke i livet er et maksimum av lyst. Sokrates undrer seg om ikke en økning av lyst også gir større lykke. Det er klart, svarer Kallikles; når lystfølelsen blir større, øker også lykken. Men hvis det klør, sier Sokrates, er det jo lystbetont å klø seg. Ja, det kan Kallikles være enig i. Sokrates forfølger sitt spor videre: Øker kløen, vil vi klø oss mer, og dermed vil lystfølelsen øke, noe som må bety, hvis Kallikles har rett, at også lykken blir større. Får vi da problemer med huden, slik at vi må klø oss i ett sett, vil vi jo oppnå et maksimum av lyst, og følgelig bli ganske lykkelig. Hva Sokrates her forsøker å få Kallikles til å innse er at dersom et maksimum av lyst hele tiden etterstrebes som den høyeste lykke, må mennesket nødvendigvis komme i krise2. Det er med opplevelsen av å «utstråle selvtillit» som det er med Kallikles høyeste lykke. Hva om selvbildet til betjenten aldri fylles ut? Dersom politibetjenten skal etterstrebe en maksimum fysisk styrke for å «utstråle selvtillit», må han trene mer og mer. Han vil ende opp i en vond krise som vil merkes på kroppen. Nå vil jeg presisere at det er fint å trene. Problemet blir om man trener i den hensikt å utstråle (stor) selvtillit. Dersom den andre personen bøyer av fordi han opplever politibetjentens styrke som psykisk truende, er dette et etisk anliggende som man ikke kan hoppe bukk over.

Livsnødvendige holdninger i politiarbeid

Jeg har oppfordret betjenter til å fortelle meg om hendelser hvor de erfarte hva som er viktig i politiarbeid. Fortellingene handler ikke om betjenter som fremhever seg selv; fysisk styrke, kjønn eller høyde som viktig. Jeg har da heller ikke spurt om disse kategorienes betydning for politiarbeid. Faktisk sier en politibetjent bent frem at «jeg vil møte folk med åpen snipp, skjorta knept opp. Jeg ville helst sett at jeg kan gå uten lettvesten. Den gir meg en stiv og unaturlig kroppsholdning som jeg føler meg ukomfortabel med». Han vil rett og slett «se ufarlig ut», sier han. Denne innstillingen illustrerer generelt holdningen til de erfarne betjenter i min studie: De er uselviske. Det vil si at i møte med den andre personen glemmer betjenten seg selv, og har fokuset mot den andre. Uselviske blir dem i situasjoner hvor det ville være akseptabelt å være opptatt av seg selv, altså i tilspissede og anspente situasjoner.

Når politibetjenter går inn i en forstyrret orden er de bevisste på at om dem blir fanget i sitt eget sinn, blir selvopptatte og kategoriserende, kan situasjonen lett eskalere. En betjent forteller at «jeg ønsker ikke å lage blåflekker på kropp eller sjel». Sitatet uttrykker en praktisk kunnskap om å håndheve lov og orden. Før håndhevelsen tar til, møter betjenten utfordringen med å forholde seg til den andre personen. Den relasjonelle utfordringen handler om å åpne opp for det andre menneskets livstema, som ofte handler om sårbarhet, smerte og lidelse. Betjenten bryr seg, spør hvordan det går, forstår at folk kan bli sinte og slenge med leppa når dem er presset eller har mistet alt dem eier, han vil være til hjelp, og erfarer da at det er viktig å lytte til hva folk sier. Betjenten forstår den andre med referanse til blant annet egne livserfaringer. I lys av dette vil betjenten se hva som står på spill før han går videre med tanke på den eventuelle juridiske saken. Overfor den andre personen «utstråler» betjenten noe eksistensielt menneskelig. Dersom den relasjonelle utfordringen ikke tas på alvor kan situasjonen lett eskalerer.

Når politiarbeidet kommer i krise

Om vi nå går tilbake til fysiske ferdigheters betydning i politiarbeid, er jeg enig med Lagestad at det er viktig å være i god fysisk form. Men å fremheve dette som en annen dimensjon ved politiarbeidet, og dermed betydningsfullt med hensyn til hva politiet skal gjøre som politi, er uheldig. Faren er at fremtidige politibetjenter blir selvopptatte. Da vil han gjerne gjøre det som tjener han selv best. Begir betjenten seg inn på denne livsvei står han i fare for å bli fremmed for seg selv. Innestengt i sin selvopptatthet evner ikke betjenten å være oppmerksom på hva som står på spill i tilspissede og anspente situasjoner. Det er ikke plass til den andre. Når samtalen stivner må oppdraget løses gjennom erobring av den andre. I fraværet av hensynsfullhet, blir hensynet til å vinne kampen det viktigste for betjenten. Han er på en farefull vei hvor ikke det fysiske forfall, men moralen står for fall. Og med dette kommer politiarbeidet i krise.

1. Studien heter Høyt henger de. Hvem skal bli tatt opp til Beredskapstroppen? 2007. Upublisert

2. Redegjørelsen av Platons dialog mellom Sokrates og Kallikles er hentet fra Anders Lindseths artikkel Når vi blir syke på livets vei. 2010. Upublisert.

Til toppen