Vi har identifisert fire faser som er avgjørende for at etterforskningen skal holde høy kvalitet

Fra å være et fremmedord i politiet har begrepet «hypotese» fått et stort fokus de siste årene. Det hevdes at hypotesetestende metode er beste gjeldende praksis, og at en forutsetning for å lykkes er å utvikle et kvalitativt godt hypotesesett. Kvaliteten på etterforskningen avhenger av hvordan man utvikler hypoteser – fra første stund.

På praksisfeltet har vi identifisert fire faser som er avgjørende for at etterforskningen skal holde høy kvalitet. Vi kaller modellen «Etterforskningshjulet». Etterforskningshjulet starter med en vurderingsfase, fortsetter med en innhentingsfase og en dokumenteringsfase, før omdreiningen avsluttes med en behandlingsfase.

Forståelsen av informasjonen tar politiet med seg inn i en ny vurderingsfase – hjulet går rundt.

Vurderingsfasen

Sentrale stikkord for vurderingsfasen er beslutninger, innhentingsstrategi, nivå på informasjonsbehandling og hypoteser.

Vår oppfatning er at mange etterforskere som har tatt videreutdanning i etterforskning de siste årene, sitter igjen med en forståelse av at før de kan innhente informasjon må de lage detaljerte hypoteser. Det er to utfordringer med dette. For det første har politiet ingen omforent definisjon av «hypotese» for informasjonsinnsamling. For det andre lærer vi at hypotesene skal genereres i en «brainstormingsfase» der antagelser og informasjon ikke dokumentert i saken kan brukes. Samtidig er det kjent at utvikling av hypoteser er noe av det farligste vi gjør i en etterforskning. Risikoen for tunnelsyn vil være ekstra høy, og etterforskere har behov for å favorisere informasjon som støtter egne hypoteser og bortforklare informasjon som går imot. Sherlock Holmes sine ord om starten på en etterforskning er like sanne i dag som i 1891:

«It is a capital mistake to theorize before one has data. Insensibly one begins to twist facts to suit theories, instead of theories to suit facts.»

I dagens teori savner vi en differensiering mellom bruk av hypoteser i initialfasen og senere i etterforskningsprosessen. Med andre ord – skille mellom hypoteser til informasjonsinnsamling og hypoteser i forbindelse med bevisvurdering. initialfasen er det foreløpig lite informasjon som er innhentet, bare noe er dokumentert og enda mindre er behandlet. Forståelsen politiet da har av informasjonen, er i hovedsak skapt i eget hode, mye basert på verbal informasjon preget av fenomenkunnskap, forforståelse og forenklingsstrategier.

Vi mener at i initialfasen spiller politiet lynsjakk med innlærte åpninger skissert i etterforskningsmodellen, presentert i Jon André Nilsens masteroppgave «Fra kaos til kontroll». Prinsipper som bør ligge i ryggmargen i vurderingsfasen er verstefallsteorien, og at etterforskningen skal være informasjonsdrevet – følg sporene. Et metodisk og knallhardt fokus på informasjonsinnhenting tilknyttet åstedet – «hvor» og «når» – leder frem til «hvem» – aktuelle vitner og gjerningsperson(er).

I initialfasen bør politiet styre etter overordnede hypoteser og ha fokus på å sikre spor. Når initialfasen avsluttes, må det så lages en oversikt over hva politiet vet. Dette blir utgangspunktet for mer detaljerte hypoteser der formålet er å bidra til videre informasjonsinnhenting.

Innhentingsfasen

Av de ulike innhentingsmetodene politiet har i sin verktøykasse i dag, står avhør i en særstilling. Avhør har et stort fokus på grunnutdanningen, har årlige innslag på OÅO og blir fremhevet som politiets viktigste arbeidsverktøy. En konsekvens av dette er at avhør kan skygge for andre, kanskje mer effektive og pålitelige kilder til informasjon. Samtidig har avhørsfaget gode rutiner for gjennomføring og dokumentering. Det er dit vi ønsker at også de andre innhentingsmetodene skal komme.

Avhørsfaget har vært den største bidragsyteren til fagutviklingen generelt innenfor etterforskning de siste tjue årene. Slik vi ser det har dette medført at avhørsfagets taktikkmodell har fått for stor innflytelse på hvordan en etterforskning skal styres. Avhørerens forberedelser på alle tenkelige forklaringer på potensielle bevis som skal presenteres for en mistenkt, fi nner vi igjen i SHE-metoden sin brainstormingsfase der hypotesene skal utvikles.

I avhørsfaget er det i tråd med vitnepsykologisk forskning, stort fokus på å unngå å påvirke avhørtes minne. Vi undrer oss over hvorfor man synes å ha sett helt bort fra farene for bekreftelsesfeller og bias når det gjelder utvikling av hypoteser for etterforskningsledelse. Hvordan vil en brainstormingsfase i initialfasen uten fast fokus på dokumentert informasjon i saken, kunne påvirke den videre informasjonsinnsamlingen og ikke minst vurderingen av informasjonen som hentes inn?

Vi mener at brainstormingsfasen ikke er nødvendig i en initialfase. Politiet må ha kontroll på informasjonen og et bevisst forhold til innhentingsmetoder og sporsteder. Etterforskningsmodellen, et kombinert organisasjonskart og sjekkliste over aktuelle etterforskningsskritt, gir veiledning på sentrale etterforskningstema, sporsteder og organisering av etterforskningsressursene.

Dokumenteringsfasen

Å dokumentere i en etterforskning i 2022, er mer enn å skrive i BL. Ideelt sett bør etterforskeren ikke bare dokumentere den innhentede informasjonen som vi vet er relevant på tidspunktet for rapporten, men også på en måte som gjør nye undersøkelser mulig etter hvert som nye spørsmål dukker opp.

For å få til dette trenger vi nasjonale rutiner. Hvilken type informasjon tas i beslag, hvilke beslag skrives det gjennomgangsrapporter på og hvilken type informasjon er av en slik art at den bare kan legges rett inn i BL?

For å sikre at den relevante informasjonen ikke bare blir tilgjengelig for etterforskningsledelsen, men også for at den forstås, må informasjonen behandles.

Behandlingsfasen

I en informasjonsdrevet etterforskning er det avgjørende at politiet til enhver tid har oversikt over relevant innsamlet informasjon egnet til å belyse hendelsen som etterforskes. Informasjonen må bearbeides gjennom strukturering, nedbryting og beriking, for deretter og sammenstilles med sakens øvrige informasjon, før man kan tolke.

I behandlingsfasen er ikke lenger formålet med hypotesene innhenting av informasjon, men at de gir ulike forklaringer på hva som kan ha skjedd; hvor og når, hvem som har gjort hva, hvordan og hvorfor. For å kunne teste hypotesene er det en forutsetning at informasjonen er brutt ned i mindre biter – i hendelser. Disse informasjonshendelsene bør videre tematiseres under etterforskningens seks sentrale spørsmål; 5HN.

Politiet oppfyller ved denne metodikken formålet med etterforskningen – å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for påtalemyndigheten. Informasjonen i saken nedbrutt i hendelser er løftet opp på bordet, og politi/ påtale kan ikke ignorere informasjon som ikke passer inn i det en selv tror mest på. Metodikken operasjonaliserer objektivitetskravet og legger grunnlaget for en strukturert bevisvurdering.