Snakker ut: – Jeg ble ydmyk som leder etter 22. juli

– Rollen er ekstremt viktig. Da har jeg en fordømt plikt til å lære alt jeg kan av dette, slik at vi kan gjøre det bedre neste gang. Og det du gjør må tåle dagslyset. I alle varianter.

Helge Mehus stopper opp når Politiforum spør hva han lærte av 22. juli.

For denne fredagen i 2011 ble forestillingen hans om hva Beredskapstroppen skulle være satt på prøve.

– Før 22. juli tenkte jeg at jobben til Beredskapstroppen er å komme fram, pågripe gjerningsmennene og redde publikum. Denne dagen var alt annet enn det. Jeg ble veldig mye mer ydmyk som leder.

Telefonsamtalen som endret alt 

Politiforum møter Mehus hos Aschehoug forlag i Oslo sentrum. Han har skrevet en bok om krisehåndtering, som lanseres i neste uke. 

– Jeg har prøvd å samle erfaringene mine og forstå hva som gjør at vi klarer å ta gode nok beslutninger når situasjonen er uoversiktlig og konsekvensene kan bli store.

22. juli 2011 var Helge Mehus nestkommanderende i Beredskapstroppen. Ettersom sjef Anders Snortheimsmoen var på ferie, hadde Mehus sjefsansvaret denne dagen.

– Jeg så på Tour de France og spiste Grandiosa da bomben gikk av. Så kommer det en melding på skjermen om at det er en bombeeksplosjon i sentrum. Nesten umiddelbart ringer staben. Jeg halser av gårde. På veien får jeg en følelse av at dette er skikkelig alvorlig.

Da han kom fram til politihuset på Grønland, var mobiliseringen allerede i gang. Biler fra Beredskapstroppen var sendt mot Regjeringskvartalet.

Selv gikk Mehus inn i staben.

– Min jobb var å gi råd om hvor Beredskapstroppen kunne utgjøre størst forskjell. 

Men situasjonen var uoversiktlig. En hel nasjon forsøkte å finne ut hva som foregikk. 

Ingen visste om bomben var starten på flere angrep.

Så kom telefonsamtalen som endret alt.

Datter på Utøya 

Jan Erik Haugland, politiinspektør i Politidirektoratet, satt i Oslo-politiets stab da han ble oppringt av datteren sin. Hun befant seg på Utøya.

Mehus fikk snakke med henne.

– Det er første gangen jeg får høre om Utøya. Hun forteller om en mann i politiuniform som skjøt mot dem.

Mehus kunne selv høre skuddene i bakgrunnen.

– Det er krevende. Jeg vil innhente så mye informasjon som mulig samtidig som jeg forsøker å gi henne råd. 

Han stilte flere korte spørsmål. Hadde hun sett gjerningspersonen? Visste hun om det var én eller flere? Hadde hun sett hvilket våpen han brukte?

De snakket sammen fire ganger. Hver gang rådet Mehus henne til å ikke legge på svøm. Det var kaldt, og uten detaljkunnskap om forholdene mente han avstanden inn til land var for stor.

Til slutt så hun ingen annen utvei. Hun trosset rådet og la på svøm. 

– Hva møter folka mine der ute? 

For Mehus rommer historien et paradoks han senere har tatt med seg som leder. Han hadde erfaringen og treningen, men hun hadde situasjonsforståelsen.

– Jeg er dobbelt så gammel som henne. Jeg er den trente og skal være den kloke. Men hun er mye klokere enn meg. Hun tar ansvar for den konteksten hun har havnet i. Hun er der. Hun trosser meg, og jeg er så glad for at hun gjorde det. 

Jenta overlevde, og telefonsamtalene fra henne gjorde en ting klart for Mehus: Beredskapstroppen måtte mot Utøya.

Troppen ble sendt av gårde mens situasjonen i hovedstaden fortsatt var uavklart.

Informasjonen som kom inn, gjorde ikke frykten mindre.

– Det ble meldt om mellom tre og fem gjerningsmenn og tohåndsvåpen. Vi gikk rundt med en kjempestor klump i magen og tenkte: Hva møter folka våre der ute?

Samtidig oppsto et problem som senere skulle bli et av de mest omdiskuterte punktene ved politiaksjonen:

Hvordan skulle politiet komme seg ut til øya?

– Politihelikopteret står på bakken. Beredskapen på Rygge-helikoptrene er heller ikke oppe og går. Det blir båter, men vi har ikke båter.

Disse oppgavene ble delegert til de operative lederne ute.

– Det er en helt forferdelig prosess. Dette måtte de bare fikse.

Omfanget går opp for ham

Etter hvert kom meldingen om at en person var pågrepet på Utøya. For Mehus var det et første tegn på at politiet kunne være i ferd med å få kontroll.

Så ringte telefonen igjen. 

– En av mine varsler om at det er nærmere 80 døde. Det var bare et estimat, men det var en ekstremt overveldende beskjed å få. 

Da han senere møtte egne mannskaper igjen i varmegarasjen, slo følelsene inn på nytt.

Foran ham sto unge menn som hadde stått i det største massedrapet i norsk historie. 

– Da merker jeg at jeg duger dårlig som leder.

Mehus trakk seg unna noen minutter, tok seg vann og forsøkte å roe seg ned.

– Jeg begynner med litt selvsnakk. Forteller meg selv at dette går bra, og får roet meg ned så jeg kan gå inn i situasjonen igjen.

Samtidig er det ingen pustepauser. Jobben fortsetter kontinuerlig de neste fire dagene. 

Sluttet å lete etter den perfekte beslutningen

– I dag ser jeg på de dagene som helt grå. Det er ingen steder den dagen hvor jeg tenker: «Yes, dette var smart.» Og det er først når man kommer hjem at man innser hva man har stått i, forklarer han. 

Da Mehus senere ble sjef for Beredskapstroppen, hadde også synet på egen lederrolle endret seg.

– Etter 22. juli erkjente jeg at jeg ikke var så jævla god. At dette ikke er så lett.

For Mehus handler det ikke om å være mindre handlekraftig. Snarere tvert imot.

Han mener en leder må akseptere at beslutninger noen ganger må tas på mangelfullt grunnlag. 

– Jeg sier alltid til meg selv: Ikke forsøk å ta geniale beslutninger, men ta gode nok beslutninger til at det bringer oss i riktig retning.

Å vente på sikkerhet kan være et dårligere alternativ.

– Lederne som ofte sliter, blir opptatt av at «jeg skal ta den perfekte beslutningen, men jeg må vite litt til». Min erfaring er at du ikke har råd til å ta deg den tiden, og at informasjonen du venter på kanskje aldri kommer. 

– Kjente på skyld 

I fire døgn hadde Mehus vært i en profesjonell boble. Han måtte være rasjonell, ta beslutninger og holde organisasjonen i gang.

Overgangen tilbake til hverdagen var han ikke forberedt på.

– Alle visste hvem du var. Alle visste hva du hadde gjort. Jeg syntes alle så på meg på en ny måte.

Mehus mener selv at han håndterte tiden etter terrorangrepene dårligere enn han forsto der og da.

Da foreldrene hans var på besøk, ville familien gå ned til Oslo domkirke for å se på alle rosene som var lagt ned etter terrorangrepene.

Mehus ble ikke med.

– Jeg laget meg sikkert et ærend eller noe. Jeg har aldri sagt dette før. Jeg følte at jeg sto på utsiden. Jeg kjente på skyld uten at jeg egentlig klarte å plassere det.

Å få folk gjennom krisen var én del av lederansvaret. Å få seg selv og resten av troppen tilbake til hverdagen var en annen.

– Mer bevisst

Mehus beskriver seg selv som en leder som raskt ser etter løsninger når noe er vanskelig.

Det har vært en styrke i operative situasjoner. I ettertid ser han også en bakside.

– Jeg tror ofte jeg er en bedre støtte for andre enn meg selv.

I dag ser Mehus at han gikk rundt med følelser han burde ha snakket om.

Mannskapene skulle hjem til familiene sine og tilbake til et hverdagsliv der hele Norge hadde meninger om det som skjedde. 

– Det å ha et rigg for å ta vare på folk i en sånn setting også, og beskytte dem mot det normale livet som de skal tilbake til igjen. Det var vi ikke helt forberedt på. Det er også en viktig del av krisehåndtering.