Politibil på landet.

Sint kvinne med høy latter

Publisert Sist oppdatert

Denne episoden utspant seg på sent 80-tall eller tidlig 90-tall. Undertegnede hadde nattevakt og kjørte patrulje ved Hamar Politistasjon, som så mange ganger før, sammen med alltid munnrappe Alf E. (jeg utelater hans etternavn av rene personvernhensyn).

Ut på natta en gang, var vi inne på politistasjonen for matpause. Vaktsjefen var opptatt da vi hørte at det kom noen inn på ekspedisjonen. Dette var mens ekspedisjonen fortsatt var en skranke, uten noen form for skjerming eller glass.

På utsiden sto en god kjenning av politiet. Hun var kjent for å føre «et utsvevende liv», både når det gjaldt omgang med alkohol og menn. Hun hadde på bygda derfor et lite flatterende kallenavn, men kallenavnet passer ikke her. For anstendighetens skyld nevnes hun her som «Berit».

Jeg gikk til skranken for å snakke med henne. «Berit» var godt full, og sint, og i sin tillit til sitt lokale politi, som hun kjente godt, forlangte hun hjelp til å komme inn i leiligheten til «Sprit-Gunn» igjen.

Berit hadde bare vært ute en liten tur, og da hun skulle inn igjen, var døra låst. Hun fortalte at hun hadde ringt og banket på døra, uten at noen åpnet. Hun måtte inn for hun skulle hente en veske. Jeg påpekte at hun hadde en veske med seg, men Berit ble da enda sintere på meg, og mente at jeg måtte forstå at hun skulle hente en annen veske. Jeg forsøkte å nå gjennom med at vi sannsynligvis ikke kunne ringe på eller banke på, på noen annen måte enn hun hadde gjort.

For å gjøre en lang historie kort, så klarte jeg etter hvert å få henne blid og rolig. I mellomtiden hadde vaktsjefen blitt ledig, og han kom for å høre hvorfor Berit hadde vært så sinna. På ny jobbet «Berit» seg opp i nytt sinne, og vaktsjefen fikk samme overhøvling og historie jeg hadde fått, før også han klarte å roe henne ned.

Det var da Alf Egil kom ut fra matpause på piketten. «Berit» hadde han selvsagt møtt og snakket med mange ganger før. Han spurte også «Berit» om hvorfor hun var så sint. På nytt ble hun fly forbannet, og gjentok at hun måtte ha hjelp slik at hun fikk hentet veska si. Alf Egil påpekte at hun jo hadde en veske med seg. Da sa «Berit»:

– Je ska ha ei lita ei.

I ren refleks parerte Alf Egil med følgende:

– Å nei du, «Berit», jeg har hørt at du slett ikke skal ha ei lita ei!

Det gikk noen sekunder før «Berit» sprutrød i ansiktet brøt ut i latter og ropte:

– Dere er f..n meg gale alle sammen her!

Så forlot hun politihuset leende. Om ikke annet, så var humøret vesentlig bedre etter møtet med en folkelig politimann, enn da hun kom.

Powered by Labrador CMS