Det var spennende å lese kjennelsen som Oslo tingrett avga i saken om å forby Satudarah MC.

Som saksordfører da gjengforbud-loven enstemmig ble vedtatt i Stortinget, fulgte jeg interessert med når den skulle prøves i retten for første gang.

Forhandlingene ble preget av et ganske åpenlyst og klønete forsøk «på å pynte brura». Jeg beskrev dette i en kommentar i Nettavisen 31. mars med tittelen Satudarah: En syklubb eller en kjerne med farlige kriminelle?

Heldigvis viser kjennelsen at dommeren også gjennomskuet dette forsøket på ansiktsløfting: «Det ble av flere av vitnene vist til at den tidligere presidenten hadde fått «fryst» sitt medlemskap som følge av at han ble siktet for hendelsene i Lillestrøm som skjedde i desember 2022. Retten viser til at det fremstår som tilpasning til saken. … Dessuten viser retten til at han frem til noen få dager før rettsmøtet, var meldt inn som partsrepresentant for Satudarah.»

Tre vilkår for å forbys

I kjennelsen går dommeren gjennom de tre vilkårene som straffeprosessloven paragraf 222 e setter for at en gjeng skal kunne forbys.

Det første er at:

a) deltakere i sammenslutningen har begått gjentatte lovbrudd mot noens liv, helse eller frihet.

For å gjøre det umulig å bevise noe på dette punktet nektet Satudarah å legge fram medlemslister for retten. Hvis man ikke vet hvem som er medlemmer, kan man heller ikke bevise at noen i klubben har begått kriminalitet.

Men dommeren lot ikke dette være til hinder, og hun skriver:

«Videre finner retten at de som har undertegnet medlemskontrakter i november 2022 med kvalifisert grad av sannsynlighetsovervekt var eller er medlemmer av Satudarah. Kontraktene ble beslaglagt i forbindelse med en straffesak, og det er til sammen 15 kontrakter.»

Etter å ha gått igjennom en del straffesaker knyttet til disse medlemmene, finner dommeren at det er begått gjentatte lovbrudd mot liv, helse og frihet.

Retten konkluderer dermed med at det første vilkåret for å nedlegge forbud er oppfylt.

Fremkaller frykt

Det andre punktet som må oppfylles for å forby Satudarah er at:

b) overtredelsene er egnet til å fremkalle frykt i befolkningen eller nærmiljøet for nye lovbrudd av samme art fra sammenslutningens deltakere.

I kjennelsen beskrives det hvordan: «Frykt kan føre til at man vegrer seg for å anmelde straffbare handlinger til politiet, eller for å avgi forklaring som vitne overfor politiet eller domstolen. Flere av sakene som kan knyttes til Satudarah, gjelder motarbeidelse av rettsvesenet. Det tyder på at det spilles på en frykt for represalier.»

Retten viser videre til at Satudarah framstår som skremmende. Det er fremlagt bilder fra sosiale medier der deltakere poserer med uniformer og våpen.

De bruker skinnvester og t-skjorter og andre effekter med klubbens symboler. Uniformer er i seg selv egnet til å spre frykt, heter det.

Dertil trekker retten fram at Satudarah er en internasjonal MC-klubb med avdelinger i flere land. Det er ikke tvil om at medlemmer i andre land har begått lovbrudd mot liv, helse og frihet – og at det er betydelig frykt knyttet til denne klubben. Det vil bidra til å øke frykten for lovbrudd fra de norske medlemmene, slås det fast.

Den klare konklusjonen er at også det andre vilkåret for å forby Satudarah er oppfylt.

Forebygger alvorlig kriminalitet

Så langt peker kjennelsen i retning av forbud, men så kommer vi til det tredje vilkåret om at:

c) et forbud er nødvendig for å forebygge alvorlig kriminalitet.

Man skulle tro at konklusjonen her må henge sammen med hva som er sagt i de to første punktene. Dommeren skriver da også at de tre vilkårene til dels overlapper hverandre.

Men hun vil forsikre seg om at et forbud ikke vil være et uforholdsmessig inngrep i foreningsfriheten etter EMK - Europeiske menneskerettigheter, artikkel 11.

Hun begynner med å peke på at «formålet til Satudarah ikke er politisk virksomhet i noen forstand. Man er derfor i dette tilfellet ikke i kjernen av foreningsfriheten. Det skal mindre til for at inngrepet er forholdsmessig når det gjelder å gripe inn mot foreninger som ikke respekterer de grunnleggende reglene i samfunnet og som bruker vold… ».

I samme retning trekker det at «det er fremlagt utskrifter av digitale dialoger mellom medlemmene, uten at det der fremgår noen entusiasme for eller samtale om motorsykler. At såpass mange og sentrale medlemmer av Satudarah ikke har motorsykkellappen, kan sies å redusere betydningen av inngrepet.»

Inngår i et fellesskap

Videre sier retten at den deler påtalemyndighetens vurdering av at dialog er lite egnet til å hindre at det begås alvorlig kriminalitet i navnet til Satudarah.

Det heter også at det må legges vekt på at de norske avdelingene av Satudarah inngår i et felleskap med de utenlandske, og kan trekke på den fryktkapitalen som er skapt internasjonalt. Det styrker behovet for et forbud, påpekes det.

Så langt skulle man tro at dommeren har bestemt seg når hun i tredje siste avsnitt skriver at «Når det gjelder spørsmålet om effekten av et eventuelt forbud, er det sentralt at det dermed vil bli slutt på bruken av navnet og symbolene til Satudarah. Det kan bidra til å hindre rekruttering av nye medlemmer og spredning av den frykt som er forbundet med motorsykkelklubben.»

Men den gang ei. Hvis man forholder seg til rettens vurdering under punktene a) og b) og mye av c), kommer de to aller siste avsnittene ganske uventet:

«Oppsummeringsvis mener retten at inngrepet ikke er forholdsmessig på det nåværende tidspunktet og på bakgrunn av de fremlagte bevisene. Det kreves tungtveiende grunner for å kriminalisere en sammenslutning, og det stilles da et skjerpet krav til forholdsmessighet. Retten har lagt vekt på at klubben ikke har eksistert særlig lenge og ikke synes å være godt etablert.

Det er foreløpig et fåtall lovbrudd som kan knyttes til Satudarah som sådan. Den fryktkapitalen det vises til, fremstår i større grad å være knyttet til enkeltpersoner enn til klubben som sådan. Mindre inngripende tiltak bør være forsøkt i noe lenger tid enn det foreløpig er gjort.»

Retten kommer altså til at det tredje vilkåret c) ikke er oppfylt, og vil følgelig ikke nedlegge et forbud mot Satudarah.

Ingen tidligere rettspraksis

Slik som denne dommen er skrevet er den nærmest en stående invitasjon til å anke. Det vil overraske meg mye om ikke det skjer.

Både statsadvokaten og dommeren har hatt en vanskelig jobb. De har ingen tidligere rettspraksis å bygge på. Det gjør at de må forholde seg til lovarbeidene i departementet, regjeringen og stortinget. Men også til EMK’s artikkel 11 om foreningsfrihet og unntakene fra denne.

Dette utnyttet forsvarersida i fullt monn, og virket bedre forberedt enn aktoratet på lovarbeidene, ikke minst når det gjelder EMK.

Det er av stor betydning for forståelsen av den nye loven at denne saken får en full runde i rettsapparatet, så flere dommere får sett på den. Spørsmålet er om det i kjennelsen fra tingretten stilles så høye krav til forholdsmessighet, at gjengforbudet med en slik rettspraksis blir en sovende paragraf.

Det blir også vanskelig å bevise noe om fryktkapital med det skillet retten trekker mellom Satudarah og klubbens medlemmer som enkeltpersoner. Folk i miljøene vet godt hvem de er, og de trenger ikke rope ut om medlemskapet sitt for å bli fryktet.

Vel å merke sier retten bare at andre tiltak bør forsøkes i «noe lenger tid». Det er altså ikke noe kategorisk nei til et forbud.

De som har jobbet med dette miljøet i årevis før de formelt stiftet Satudarah i Oslo og omland i 2020, vil si at de har prøvd massevis av tiltak.

Som jeg skrev 31. mars tror jeg dette kan bli en lang og viktig historie helt opp til Høyesterett før den endelige konklusjonen kan trekkes.