Midt i veien, omkranset av politifolk, står en bestemor med barnebarnet på armen.

Veline (1) forstår ikke det de voksne vet så altfor godt: At livet hennes nå er forandret.

For alltid.

Bergen(BA): En 32 år gammel politimann døde i en mc ulykke i Fjøsangerveien. Han var med på å eskortere den Kinesiske utenriksministeren fra Flesland til SAS hotellet.
Foto: Morten Wanvik /Bergensavisen
Bergen(BA): En 32 år gammel politimann døde i en mc ulykke i Fjøsangerveien. Han var med på å eskortere den Kinesiske utenriksministeren fra Flesland til SAS hotellet. Foto: Morten Wanvik /Bergensavisen

Det var her Velines pappa døde tre dager tidligere.

Arven etter pappa

På politihuset i Bergen henger et portrett av Tore Johan Vinnes. Det er det nærmeste Veline kommer pappa.

Publisert Sist oppdatert

Dødsfallet til Tore Johan Vinnes var like tilfeldig som det var tragisk. Egentlig skulle han ikke være på jobb søndag den 21. mars 1999. Men da politioverkonstabelen ble spurt om å ta noen timer overtid var han som vanlig ikke vanskelig å be.

– Tore sa ja til alle arbeidsoppgavene han fikk tilbud om. Han var et ja-menneske, sier Arvid Ask, Vinnes’ divisjonsleder i 1999.

Derfor satte politioverkonstabelen seg på motorsykkelen sin denne søndagskvelden. Oppdraget var å være en del av kortesjen som skulle eskortere Kinas utenriksminister Tang Jiaxuan fra flyplassen til Bergen sentrum.

Noen hundre meter før Danmarks plass går det galt. Politioverkonstabelen hadde satt på blålyset og gasset på for å sikre fri ferdsel for kortesjen da en personbil blinket seg inn i hans kjørefelt. I millisekundene som fulgte, veltet motorsykkelen.

Tore Johan Vinnes ble bare 32 år gammel.

– Det var jeg, Tone Midttun og sogneprest Bjarte Holme som ga dødsbudskapet. Det var en tung kjøretur til familien. Det var tøft å stå på trappa og vente på at samboeren hans skulle åpne, sier Ask, som i dag er pensjonist.

Midttun, som i 1999 var sjefen til Ask, beskrev følelsen i et senere minneord:

«Tiden virker uendelig lang når en står på en trapp på vei inn til et koselig hjem for å gi et budskap som vil føre til at den som bor der mister grunnen under sine føtter.»

– Som politi er du utsatt. Det er en risiko forbundet med yrket. Jeg hadde erfaring med å miste kolleger tidligere fra tiden min i Oslo, men det ble ekstra sterkt når det var et lite barn involvert, sier Midttun i dag.

Hun visste ikke da hvilken påvirkning hun og etaten hun jobbet for skulle komme til å ha på den lille jenta som akkurat hadde mistet faren sin.

<strong></strong>BISETTELSEN: 600 personer var samlet i Storetveit kirke da Tore Johan Vinnes ble stedt til hvile. Som en indirekte følge av begravelsen, etablerte Bergen-politiet samme år en årlig julekonsert for alle ansatte. Konserten har blitt gjennomført hvert år siden da.<strong></strong>
BISETTELSEN: 600 personer var samlet i Storetveit kirke da Tore Johan Vinnes ble stedt til hvile. Som en indirekte følge av begravelsen, etablerte Bergen-politiet samme år en årlig julekonsert for alle ansatte. Konserten har blitt gjennomført hvert år siden da.

Fortellingen om pappa

Det var bare de tre; mamma, pappa og lille Veline. Ulykken rammet den lille kjernefamilien hardt. Veline ble et enebarn med alenemor, men husker oppveksten i Bergen som trygg og god.

– Vi har hatt det veldig bra, selv om det nok var tøft for mamma. Pappa døde jo før jeg var gammel nok til å ha minner om ham, forteller den nå 22 år gamle Veline i dag.

Hun kjenner faren gjennom det hun har blitt fortalt om ham og det hun har lest om ham. Minneboken kollegene skrev hilsener i etter ulykken, blir Veline stolt av å lese i.

– Jeg har et fint bilde av pappa i hodet mitt, og har alltid tenkt på ham som en person det ville vært veldig kjekt å bli kjent med. Han var en fyr med veldig liv i, en som kunne prate hull i hodet på folk. En person som kollegene hans likte å jobbe sammen med. Det er den fortellingen jeg kjenner til.

Omtenksom, vennlig og rettferdig. Levende og engasjert, og med en sterk yrkesstolthet. Slik blir Tore Johan Vinnes beskrevet av kolleger og venner.

ØYESTEN: Tore Johan Vinnes ønsket seg en liten «sneip», ifølge kolleger. Da datteren Veline ble født, gjorde han en risikovurdering og solgte sin private motorsykkel.
ØYESTEN: Tore Johan Vinnes ønsket seg en liten «sneip», ifølge kolleger. Da datteren Veline ble født, gjorde han en risikovurdering og solgte sin private motorsykkel.

– Tore hadde alltid gode historier og en god latter på lager. Han var en utrolig kjekk fyr, veldig utadvendt og tilstedeværende. Han var litt «turbo», forteller Hans-Eirik Thue, klassekamerat fra Politiskolen og arbeidskollega fra Bergen politikammer.

Det var ikke uten grunn at Tore Johan Vinnes endte opp med kallenavnet «propell» i kullboka fra Politiskolen.

– Tore ble som en liten unge når han så blålys eller hørte sirener. Han var veldig engasjert og tok skolen veldig seriøst. Tore gjorde ikke noe halvveis, sier Anders Opsal, en annen klassekamerat og arbeidskollega.

Minnene etter vennen og kollegaen har ikke bleknet, over 21 år etter ulykken.

– Vi merket at han var borte. Tore var veldig synlig, sier Thue.

Politimesterens brev

Sammenlignet med mange andre land er det relativt trygt å være politi i Norge. Å ta på seg uniformen og gå ut i tjeneste vil like fullt alltid være forbundet med en viss risiko. Tone Midttun mener dette er en kjensgjerning som også styrker samholdet i etaten.

– Denne risikoen gjør at vi ønsker å ta vare på hverandre, understreker hun.

Etter ulykken for over 21 år siden opplevde Veline og moren at dette samholdet og denne ivaretakelsen også strakk seg ut av piketten. Da Midttun var hos familien natten etter ulykken, ga hun beskjed til moren om å kontakte henne når som helst.

– Vi snakket mye sammen og den første uka var jeg der nesten hver dag, sier Midttun.

To dager etter ulykken tok hun også med seg Bergens politimester Rolf B. Wegner hjem til familien på kondolansevisitt. Da Wegner så lille Veline, utbrøt han ifølge Midttun:

– Jeg har lyst til å sende et lite brev til denne skjønne jenten.

Dagen etter møtet, satte Wegner seg ned og skrev brevet til Veline.

«Kjære Veline», begynte politimesteren.

«Når du leser dette brevet, er det gått flere år siden det ble skrevet. Brevet ble nemlig skrevet den 23. mars 1999, dvs. noen dager etter at din far, politioverkonstabel Tore Johan Vinnes, omkom i en tragisk motorsykkelulykke. […] Du er datter av en politimann. Det vil du alltid være, selv om din far nå er gått bort. Du skal vite at din far var en meget dyktig og fin politimann - en av de beste! Han var den “fødte” politimann, som både hadde solide kunnskaper om politiyrket og de riktige personlige holdninger til å utøve dette yrket», fortsatte Wegner.

Politimesteren avsluttet brevet med et livslangt løfte:

«Om din far fortsatt hadde levet, er jeg sikker på at han hadde tatt deg med på besøk til politikammeret for å vise deg arbeidsplassen sin. Selv om din far er borte skal du likevel få komme på politikammeret så mye du selv vil. Derfor gir jeg deg nå dette løftet:

“Veline Vinnes skal så mange ganger hun selv vil komme på besøk til politiet i Bergen. Hun kan komme når hun vil, og hun kan ha med seg hvem hun vil - enten sin mor, andre familiemedlemmer eller venner.

Når hun kommer skal hun bli tatt godt imot. Hun skal få se og høre alt som har interesse. Dette løftet gjelder selvfølgelig også etter at jeg selv har sluttet som politimester i Bergen."»

– Vi skal benytte oss av tilbudet med tiden, sa Velines mor til Bergensavisen da de omtalte brevet 13. mai 1999.

Snaut to år senere var Wegners tid som politimester over. Men løftet han ga, skulle bli holdt.

En spire blir sådd

I godt og vel halvannet år etter ulykken hadde Tone Midttun jevnlig kontakt med moren til Veline. Den første påsken uten pappa kom hun på besøk med påskegodt og egg fra egne høner. Hun hadde også med seg en kosebamse - en påskehare - til den lille jenta.

– Den har jeg fortsatt, sier Veline.

Hun husker de små og store gestene som hun og moren satte stor pris på.

– Vi er veldig takknemlige for at de la krans på graven hans hver jul. Da visste vi at de ikke hadde glemt ham. Måten de tok vare på meg og mamma i etterkant; de kjekke og trivelige tingene de gjorde for oss, fikk meg til å tenke på samholdet i politiet og hvordan de tar vare på sine egne, fortsetter 22-åringen.

Da Veline og moren hadde kommet seg på bena, slapp Midttun taket i dem. Men hun glemte dem aldri.

– Jeg tenkte på dem mange ganger i ettertid, sier hun.

Som den gangen hun ordnet det slik at en politimotorsykkel kom på besøk til Velines barnehage - enda politiet egentlig hadde sluttet med barnehagebesøk på den tiden.

Veline husker ikke besøket i barnehagen, til det var hun for liten. Derimot er minnene sterkere fra dagen da Veline, moren og bestevenninnen noen år senere benyttet seg av Wegners tilbud. Den 29. november 2006 besøkte de farens gamle arbeidsplass på politistasjonen i Bergen.

MESTERMØTE: Veline (i rosa genser) og venninnen fikk møte politimester Ragnar Auglend i Hordaland politidistrikt da de besøkte politihuset.
MESTERMØTE: Veline (i rosa genser) og venninnen fikk møte politimester Ragnar Auglend i Hordaland politidistrikt da de besøkte politihuset.

– Jeg har noen minner av at jeg synes det var veldig spennende og kjekt. Vi skulle få hver vår politibil-refleks, men tok med oss reflekser til hele klassen. Jeg tror vi tømte lageret, smiler Veline.

– Jeg husker også at jeg fikk ta arrestfoto og fingeravtrykk. Jeg syntes det var stas å være der og vite at pappa hadde vært en del av dette, fortsetter hun.

I internbladet Hordaland Politi-Tidendes første utgave i 2007, pryder den da ni år gamle jenta forsiden, sittende oppå en politimotorsykkel.

«Det var knyttet en viss spenning blant de voksne til Velines ønske om å få se på politimotorsyklene. Ville hun reagere positivt eller negativt? Spenningen ble fort utløst da Veline smilende og oppglødd svingte seg opp på den ene motorsykkelen etter den andre», står det skrevet i artikkelen om besøket.

Velines mor er intervjuet i artikkelen.

– Fra Veline leste brevet [fra politimesteren] fikk hun lyst til å besøke politiet. Etter besøket var hun glad og tilfreds. Stolt over faren sin, men også lei seg fordi hun kunne ønske at han var her med henne. Veldig mye kom opp på overflaten, sa moren den gangen.

– Besøket gjorde at pappas jobb ble mer konkret for meg og jeg ble litt bedre kjent med ham, sier Veline i dag, etter å ha lest artikkelen for aller første gang.

Etter besøket dro Veline og bestevenninnen rett hjem og lekte politi.

– Kanskje var det allerede her det begynte å spire? spør 22-åringen seg selv.

Historien i Grieghallen

Torsdag 4. mai 2016 er Grieghallen i Bergen fylt med rødkledde ungdommer på randen av voksenlivet. Veline Vinnes har blitt 18 år, og sitter midt blant dem. Det årlige trafikksikkerhetsarrangementet for russen er i ferd med å starte.

Når lyset slukkes, stilner den ubekymrede latteren og samtalene russen imellom. Stemningen snus når ofre og etterlatte fra trafikkulykker forteller sine historier.

Budskapet er gjenkjennbart: Vi har ingen å miste.

RUSSETREFF: Mange hundre russ var samlet på det årlige trafikksikkerhetsarrangementet i Grieghallen 4. mai 2016. En av dem var Veline Vinnes.
RUSSETREFF: Mange hundre russ var samlet på det årlige trafikksikkerhetsarrangementet i Grieghallen 4. mai 2016. En av dem var Veline Vinnes.

Fra ansatte i nødetatene får ungdommene høre hvordan det er å komme til et ulykkessted. Om jobben de skulle ønske de slapp å gjøre. Det er dette Atle Heradstveit og en kollega fra trafikkseksjonen i politiet også formidler.

Men de forteller også en annen historie denne kvelden. En historie om sin egen sårbarhet, om da de også opplevde å miste noen som betydde mye for dem.

Historien om da Tore Johan Vinnes omkom i en tragisk motorsykkelulykke.

I publikum sitter Veline. Hun skjønner først ikke at det er faren hennes de snakker om. Hun tenker det er et merkelig sammentreff at noe slikt har skjedd med to polititjenestemenn i Bergen.

Veline snur seg mot vennene sine. Alle sammen ser på henne.

Nå forstår hun.

Velines vendepunkt

– Det var som en knyttneve i magen, sier Veline i dag.

– Det var første gang jeg virkelig kjente på en sorg knyttet til dette. Jeg fikk utløp for følelser som nok har ligget der i mange år, fortsetter hun.

Umiddelbart etter arrangementet kontaktet hun en vakt for å spørre om det var mulig å få prate med polititjenestemennene bak scenen. De to tjenestemennene ble overrasket over å se henne.

– Atle Heradstveit, som var den som visste best av de to hvem pappa var, sa til meg at han hadde tenkt tanken om at jeg kom til å sitte i salen et år. Han viste stor forståelse for at jeg fikk en reaksjon siden jeg ikke var forberedt på å høre om pappa der. Det ga meg en følelse av å bli passet på, sier Veline.

De snakket lenge sammen bak scenen.

– Atle var så fin i måten han snakket om både pappa og politijobben. Han og pappa hadde garderobeskap like ved hverandre, og han fortalte hvor kjekt det var da pappa kom på jobb. At det alltid ble så mye liv da, fordi pappa var så glad i jobben sin, forteller hun.

Den da 18 år gamle Veline hadde ennå ikke helt bestemt seg for hva hun skulle bli, annet enn at hun skulle rett i militæret og deretter kanskje søke seg inn på Politihøgskolen. Bak scenen fortalte hun farens tidligere kollega hva hun vurderte.

Svaret var kontant: «Du må søke. Jeg håper virkelig å se deg som kollega i etaten.»

– Det var noe som sa klikk inni hodet mitt da jeg så hvor begeistret han ble. Han synes det var så kjekt å høre at jeg også ville prøve meg som politi. Det var da jeg bestemte meg, sier hun.

Møtet i Grieghallen ble vendepunktet for Veline. Nå visste hun at det var politi hun skulle bli.

Møtet med kollegene

Søknaden til Politihøgskolen sendte hun da hun avtjente militærtjenesten i Nord-Norge. Det var ikke bare lett å sjonglere nattevakter og feltøvelser med fysiske tester og intervjuforberedelser, men papirene ble sendt inn i tide. Og Veline, hun kom inn på første forsøk.

– Det var helt uvirkelig og en stor glede å få den beskjeden. En enormt god følelse, forteller hun.

Fredag 11. august 2017 dimmet hun fra militæret, og mandag 14. august hadde hun sin aller første skoledag som politistudent. At faren var politi og hadde omkommet i tjeneste var ikke noe hun snakket om på skolen. Veline ville bli sett som den hun var, og ønsket ikke å da bli forbundet med historien om faren.

Da tiden kom for praksisåret var førsteønsket selvsagt: Hun ville til Bergen.

– Valget var enkelt for meg. Jeg ønsket å se hjembyen min fra en ny vinkel og tenkte at en stor politistasjon ville gi meg muligheten til å få bredest mulig erfaring, sier Veline.

Hun fikk praksisplass på politistasjonen i Bergen sentrum, der faren jobbet 20 år tidligere.

– Jeg ble kontaktet av et par kolleger av pappa når jeg var rundt på hospitering. «Jeg ser du heter Vinnes», var ofte inngangsreplikken. Da jeg fortalte at jeg var datteren til Tore, reagerte alle veldig positivt. De synes det var kjekt å se at jeg hadde tatt dette valget, forteller Vinnes.

Det var under praksisåret hun møtte Hans-Eirik Thue, farens skolekamerat fra Politiskolen, som tilfeldigvis også hadde gått på samme barneskole som moren hennes.

– Han synes det var utrolig kjekt å se meg sitte der i politiuniform. Han fortalte masse skøyerhistorier og fylte ut bildet mitt av hvem pappa var på jobb. Kollegaene sa også at de kjente igjen flere av pappas personlighetstrekk hos meg. Gjennom møtet med kollegene ble jeg sånn sett også bedre kjent med meg selv, og i dag føler jeg at jeg har fått et godt bilde av hvem pappa var, sier Veline.

Gjennom møtet med kollegene ble jeg sånn sett også bedre kjent med meg selv, og i dag føler jeg at jeg har fått et godt bilde av hvem pappa var.

Støtten fra mamma

Er det arv eller miljø, skjebne eller tilfeldigheter som skaper et yrkesvalg? Veline fikk aldri være med pappa på jobb. Hun fikk aldri høre ham fortelle om det han hadde opplevd i uniform. Besøket på politistasjonen var på mange måter det nærmeste hun kom.

Men 22-åringen husker at tanken om å bli politi «alltid» har vært der.

– Da jeg begynte å få realistiske ønsker om hva jeg kunne tenke meg å bli, var politiyrket alltid på lista. Andre yrker kom og gikk, men politi var alltid der. Jeg har hatt en sterk dragning mot det yrket, sier Veline.

– Jeg tror nok mamma ble litt overrasket av at jeg ville bli politi, tatt i betraktning den prisen vi betalte for at pappa valgte akkurat det yrket. Men mamma har støttet meg hele veien siden jeg sa jeg ville bli politi. Hun har alltid vært positiv. Den støtten har vært avgjørende for meg, fortsetter 22-åringen.

Veline forteller at yrkesvalget også bunner i et ønske om å jobbe for og med mennesker.

– Men det er ingen ulempe at det er mye spenning og variasjon i politiyrket heller. Kanskje det også har lagt litt i genene, sier Veline.

På Politihøgskolen havnet hun i O-klassen, den samme som faren hadde gått i - et pussig, men ikke usannsynlig sammentreff. En tilfeldig hendelse under praksisåret satte imidlertid en liten støkk i henne.

– Dette var på dagen 20 år etter at pappa døde. Inne på stasjonen fikk vi beskjed om at en polititjenestemann hadde veltet på motorsykkelen sin, og at vi måtte gjøre oss klare for å rykke ut. Jeg husker jeg fikk frysninger på ryggen, sier Veline.

Dette var på dagen 20 år etter at pappa døde. Inne på stasjonen fikk vi beskjed om at en polititjenestemann hadde veltet på motorsykkelen sin, og at vi måtte gjøre oss klare for å rykke ut. Jeg husker jeg fikk frysninger på ryggen.

Motorsykkelvelten fikk heldigvis ikke noe tragisk utfall denne gangen. Sommeren 2019 returnerte Veline til Politihøgskolen i Oslo for å fullføre bacheloren sin.

Det ble en annerledes avslutning på studietiden for 22-åringen. Som en del av «koronakullet» fra skolen ble hun snytt for avslutningsseremonien i Oslo rådhus - lyset i enden av tunnelen etter tre års skolegang. Det er ikke like glamorøst å hente vitnemålet på Bunnpris som å motta det foran justisministeren i Oslo rådhus.

Men Veline husker fortsatt øyeblikket da det ble klart at hun hadde kommet i mål med studiene. Hun satt i stuen i farfarens barndomshjem i den lille bygda Vinnes i Bjørnafjorden kommune, drøyt fem mil sør for Bergen.

– Det er et sted jeg er veldig nært knyttet til, sier Veline.

Denne dagen ventet hun på resultatet fra den siste eksamenen.

– Jeg hadde mange følelser inni meg da jeg logget meg inn for å sjekke. Så ser jeg at jeg har bestått. Det var helt fantastisk. Da kunne jeg stryke «student». Nå er jeg politi.

De kjente ansiktene

Tirsdag 6. oktober i år er en ukarakteristisk tørr og varm høstdag i Bergen. I sentrum er det et yrende folkeliv, pandemien til tross. Med en sort veske over skulderen, går Veline forbi Byparken og oppover Christies gate. Hun vet hvor hun skal.

Noe av det aller første 22-åringen gjorde etter at hun ble politi, var å ta kontakt med farens kolleger for å fortelle dem at hun hadde klart det. I dag skal hun møte dem igjen; Tone Midttun, Arvid Ask, Anders Opsal og Hans-Eirik Thue.

– Jeg er litt spent, men gleder meg til å treffe dem, sier Veline.

Ved det gamle rådhuset runder hun hjørnet. På den andre siden av gaten ruver politistasjonen karakteristisk. I det hun krysser gata, ser hun kjente ansikter smile mot henne.

MØTEPLASS: Gjensynsgleden var stor da Veline fikk møte farens kolleger. Fra venstre; Hans-Eirik Thue, Anders Opsal og Tone Midttun.
MØTEPLASS: Gjensynsgleden var stor da Veline fikk møte farens kolleger. Fra venstre; Hans-Eirik Thue, Anders Opsal og Tone Midttun.

Det andre brevet

Denne dagen har Veline avtalt en lunsj med farens gamle kolleger. Det er et møte hun har sett fram til. I restauranten på Hotell Norge fikk hun høre kollegene fortelle om ulykken og om faren, mens kollegene var spent på å få vite hvordan hun ser for seg sin karriere i politiet.

Kollegene gledet seg over at Veline har valgt samme yrke som faren.

– Jeg synes det er flott at hun har blitt politi. Det er utrolig tøft gjort av henne å følge i Tores fotspor, sier Anders Opsal, farens tidligere klassekamerat og kollega.

Det samme synes Hans-Eirik Thue.

– Hvis Tore sitter et sted og ser ned på oss, er jeg sikker på at han har et stort smil om munnen sin og er stolt av datteren sin. Han hadde nok vært den stolteste faren på skoleplassen om han kunne vært til stede på uteksamineringen hennes, sier Thue.

MINNEBOK: Veline blar i farens kullbok sammen med hans klassekamerater og kolleger Anders Opsal og Hans-Eirik Thue. På siste side for O-klassen er både Thue (øverst til høyre) og Tore Johan Vinnes (nede til venstre) avbildet.
MINNEBOK: Veline blar i farens kullbok sammen med hans klassekamerater og kolleger Anders Opsal og Hans-Eirik Thue. På siste side for O-klassen er både Thue (øverst til høyre) og Tore Johan Vinnes (nede til venstre) avbildet.

Selv er Veline usikker på om hun hadde vært der hun er i dag hadde det ikke vært for alle de gode møtene med farens kolleger.

– Alle de positive og gode møtene med kollegene gjorde at jeg ikke ble skremt vekk fra yrket. De har gitt meg et bilde av politiet som en gjeng som tar vare på hverandre. Det er et fellesskap jeg ikke har sett noen andre steder, og det var en gjeng jeg ville bli en del av. Det er nok disse møtene som i bunn og grunn gjør at jeg virkelig ville bli politi, sier 22-åringen.

Hjemme hos den lille familien satt også en stolt mor, som heller ikke hadde glemt hvordan hun ble ivaretatt den gangen for så mange år siden.

– Da Veline ble uteksaminert fra Politihøgskolen, sendte moren et bilde til meg, forteller Tone Midttun.

Midttun synes det var en fin melding å få. Samtidig tenkte hun at det også var en annen person som burde få beskjed om at datteren til Tore Johan Vinnes hadde blitt politi.

– Jeg tok kontakt med tidligere politimester Rolf B. Wegner. Han ble veldig rørt og ba om adressen til Veline, sier Midttun.

Wegner, som 21 år tidligere ga Veline en livslang invitasjon til politihuset i Bergen, ville skrive et nytt brev. I midten av juni havnet det i postkassa til 22-åringen.

«Kjære Veline Vinnes», innleder den nå pensjonerte politimesteren.

«Jeg fikk for noen dager siden gjennom en tidligere politikollega fra Bergen høre at du hadde utdannet deg til polititjenestekvinne, og nylig hadde tatt eksamen ved Politihøgskolen. […] Jeg drister meg til å tro at ditt valg av utdannelse og yrke bl.a. har sammenheng med at du på denne måten ville hedre din avdøde fars minne. Det sier i så fall litt om forholdet mellom en liten datter og hennes avdøde far - et forhold som altså ikke opphørte selv om faren gikk bort.»

Brevet rørte både Veline og moren.

– Jeg synes det er utrolig flott at han viser en sånn omsorg og et slikt engasjement for meg og familien min, sier 22-åringen.

Gjensynet

Hun er nervøs nå, Veline. Noen timer har gått siden flyet hennes tok av fra Flesland lufthavn i Bergen. Nå står hun foran Nationaltheatret T-banestasjon i Oslo. 22-åringen tripper lett.

Det har blitt 8. oktober 2020, og Veline tar på seg munnbindet i det hun går inn på perrongen.

– Jeg er veldig spent, sier hun.

– Men det føles veldig rett. Ringen blir på en måte sluttet nå.

Veline går av t-banen, fikler med telefonen for å lete fram adressen. Hun fortsetter over en gangbro og finner fram til den riktige gata.

Hun ringer på døra. Tar et skritt tilbake. En smilende skikkelse med tversoversløyfe åpner døra.

– Så hyggelig at du ville komme, sier Rolf B. Wegner.

VELKOMST: Tidligere politimester Rolf B. Wegner er pent kledd med sin karakteristiske tversoversløyfe da han tar imot Veline hjemme hos seg i Oslo. De to har ikke møttes på over 21 år.
VELKOMST: Tidligere politimester Rolf B. Wegner er pent kledd med sin karakteristiske tversoversløyfe da han tar imot Veline hjemme hos seg i Oslo. De to har ikke møttes på over 21 år.

Sirkelen sluttes

Veline og Wegner har ikke møttes siden den dagen han kom på besøk til familien for 21 og et halvt år siden. Det var et møte Veline ikke husker noen ting av, men som for den nå 79 år gamle, pensjonerte politimesteren har brent seg fast i minnet.

– Jeg husker ansiktsuttrykket til moren, med den lille snella på armen. At en ektefelle med et lite barn opplever noe sånt uten forvarsel, det slo meg som hjerterått. Det var vanskelig for andre å forstå hva hun gikk gjennom, sier Wegner.

Dødsfallet kom som lyn fra klar himmel på dem alle. Politimesteren satt i en patruljebil da han først fikk melding om «et lite problem» i forbindelse med eskorten av den kinesiske utenriksministeren. Formuleringen gjorde at han ikke tenkte dette var noe alvorlig.

– Litt senere, en times tid, fikk jeg telefon fra politivakta om at det hadde vært en dødsulykke. Det var sjokkerende. Jeg gikk straks ned på politikammeret der kollegene hans hadde samlet seg for å støtte hverandre. Stemningen der inne står tindrende klar for meg den dag i dag. Jeg glemmer den aldri. Ikke mange ord ble sagt i det rommet, erindrer han.

Veline har aldri hørt Wegners historie fra ulykken tidligere.

– Jeg synes det er fint å høre ham fortelle. Det fyller inn bildet av den tiden. Jeg merker at jeg får en slags ro av å høre det, sier hun.

Det var brevene fra Wegner som ble utslagsgivende for at Veline bestemte seg for å ta kontakt. Wegner selv sier det var inntrykket fra kondolansevisitten som gjorde at han bestemte seg for å skrive det første brevet.

– Jeg tenkte den lille jenta kunne få lese brevet da hun ble større. Jeg så for meg at den lille kanskje ville ha glede av å få kontakt med farens kolleger. Og jeg tok sjansen på å skrive at løftet gjelder til evig tid, sier Wegner.

Den tidligere politimesteren sier det var en gladnyhet da Midttun tok kontakt og fortalte at Veline hadde blitt politi.

Da jeg hørte fra Tone at Veline som voksen hadde tatt PHS-eksamen, gledet det meg oppriktig å høre. Jeg synes det var meget fint. At hun har valgt det yrket betyr at hun ikke har blitt skremt bort, men tvert imot fant det riktig å gå inn i samme yrke som faren.

Rolf B. Wegner

– Da jeg hørte fra Tone at Veline som voksen hadde tatt PHS-eksamen, gledet det meg oppriktig å høre. Jeg synes det var meget fint. At hun har valgt det yrket betyr at hun ikke har blitt skremt bort, men tvert imot fant det riktig å gå inn i samme yrke som faren, sier Wegner.

På egne ben

Møtet med Wegner ble den avrundingen Veline ønsket seg. Det viktigste for 22-åringen nå er å få på seg uniformen igjen. Så langt har ikke jobbsøkingen ført fram, og i dag jobber hun i et ungdomsfengsel.

– Det er frustrerende, men jeg gir ikke opp, sier hun.

Også Wegner ser optimistisk på Velines jobbframtid i politiet.

– Jeg er overbevist om at det bare er et tidsspørsmål om å gjøre, så får du en stilling, sier han.

Som de fleste andre nyutdannede på jobbjakt er Veline åpen for å ta jobb hvor som helst, og gjerne på et lensmannskontor - for å få bredest mulig erfaring.

– Et meget intelligent valg, sier Wegner.

– Og når du jobber på et lensmannskontor blir du temmelig sikkert involvert i trafikksikkerhetsarbeid. Da er det viktig at du markerer deg som en som kan alle lover, regler og bestemmelser, fortsetter han.

For å understreke poenget og hjelpe Veline på vei, hadde Wegner under møtet i Oslo lagt klar en gave til Veline: Fagboka «Vegtrafikkloven» med lovkommentarer, en bok han selv i sin tid har bidratt til - ja, selve «bibelen» i trafikklære, ifølge den tidligere politimesteren.

Gaven ble godt mottatt.

– Jeg er jo, av naturlige årsaker, spesielt opptatt av trafikksikkerhet, sier Veline.

At faren døde i en trafikkulykke mens han jobbet som politi er noe som alltid kommer til å følge 22-åringen. Hun vil alltid være sin fars datter. Samtidig er det viktig for Veline å stå på egne ben og gå sin egen vei.

– Jeg ønsker å skape min egen karriere når jeg får jobb i politiet. Jeg vil gjerne prøve mye. Som så mange andre ønsker jeg å få noen år på patruljetjeneste mens jeg bare har meg selv å tenke på. Etterforskning interesserer meg også, særlig vold i nære relasjoner, som også var temaet for bacheloroppgaven min, sier Veline, og legger til:

– Det eneste jeg har lovet familien er at jeg aldri skal sette meg på en motorsykkel.

Politiforum har vært i kontakt med Velines mor i arbeidet med denne artikkelen. Hun er positiv til at datteren forteller sin historie, men ønsker selv ikke å la seg intervjue.

FAR OG DATTER: Politistudent Tore Johan Vinnes i 1991 og politistudent Veline Vinnes i 2020.
FAR OG DATTER: Politistudent Tore Johan Vinnes i 1991 og politistudent Veline Vinnes i 2020.