- Vi levde i en faglig, liten boble

– Jeg dro hjem 10–15 minutter før det smalt i Oslo. På Skøyen hørte jeg et drønn. Jeg så opp på himmelen og tenkte «dette er da ikke tordenskyer?». I Sandvika sa de på radioen at det hadde vært en eksplosjon i Regjeringskvartalet, og da tenkte jeg at «nå må jeg trolig på jobb». 45 minutter senere var ID-gruppens leder Per Angel tilbake i Kripos’ lokaler. Da hadde han akkurat rukket hjemom for å plukke med seg litt ekstra tøy.

– Vi rakk så vidt å begynne å organisere bombeeksperter sammen med åstedsgruppen i Oslo, da vi hørte om skyting på Utøya. Jeg tenkte at dette ikke var tilfeldig, forteller han til Politiforum.

Kjølecontainere

Skytingen på Utøya endret situasjonen radikalt, og Angel forsto raskt at en betydelig mobilisering var nødvendig.

ID-gruppens ledelse, bestående av krimteknikere, tannleger og rettsmedisinere, ble oppringt, med beskjed om å «få tak i dem dere kan få tak i».

Etter hvert som antallet omkomne steg, dukket flere utfordringer opp.

– Rettsmedisinsk institutt har for eksempel bare kjølerom til 30 lik. Vi endte opp med å leie inn kjølecontainere, forklarer Angel.

I disse mappene samlet Kripos informasjon om de omkomne.

Antallet omkomne – nærmere 80 personer på en gang, mot rundt 150 hvert år til vanlig – var imidlertid uproblematisk i forhold til arbeidet som ID-gruppen skulle gjennomføre.

– Vi er heldige her. Alle jobber med ID-saker, og alle kan jobben. Vi bare skalerer opp en rutine som allerede ligger der, sier ID-gruppens leder.

På det meste jobbet cirka 55 mennesker direkte med ID-arbeidet.

Samlet informasjon

På lørdag reiste Angel til pårørendesenteret på Sundvolden hotell utenfor Hønefoss. Hensikten var å samle inn så mye informasjon som mulig om de savnede personene.

– Jeg startet med å fortelle hva som skjer nå, og om at vi kom til å trenge all info fra de pårørende. Vi opprettet også pårørendekontakter i hvert politidistrikt, som innhentet opplysninger for oss. Det var utrolig viktig for at vi skulle lykkes, understreker ID-gruppens leder.

– ID-gruppen hadde et formelt møte om kvelden, hvor vi tok for oss sak for sak. Da måtte det være enighet i gruppen for å fastslå en identitet. Et viktig punkt for oss, er at ett kriterium, for eksempel DNA, ikke kan stå alene, understreker Angel.

En snau uke etter angrepene var alle ofrene identifisert i henhold til Interpols standard. «Rekordraskt», sier lederen for ID-gruppen, som gir sine kolleger mye av æren for det.

– Dette er folk som er godt trent, erfarne og veldig motiverte. De finner mye «glede» i dette arbeidet, om man kan bruke det ordet. Det er veldig givende å skjønne hvor viktig man er for folk, forklarer Angel.

Han tror derfor de som jobber med identifikasjonssaker er godt rustet til å ta inn over seg de inntrykkene og skjebnene de møter.

– De har saker jevnt og trutt, og der ligger det trening. I tillegg har de opplevd ulykker før, sier Angel, og ramser opp Scandinavian Star, Åsta-ulykken og tsunamien i Thailand.

– Dessuten hadde de ikke drevet med dette dersom det ikke ga glede og motivasjon. Da hadde de ikke meldt seg til tjeneste.

– Er det mulig å være forberedt på noe sånt som skjedde i Oslo og på Utøya?

– Jeg tror ikke noen kunne sett for seg denne settingen. Alle har nok tenkt tanken om et smell i Oslo, men noe sånt som det som skjedde er nok de færreste forberedt på, tror jeg. Det er noe annet med en villet handling og mange unge ofre. Det er spesielt. Om det gjør noe mer med deg enn om det ikke var det, er usikkert, svarer han.

Vanskelig formidling

En utfordring for de som jobber med identifisering av avdøde, er å få formidlet det de opplever som positivt med jobben, uten at det kommer feil ut.

– Å formidle at dette arbeidet er motiverende, det er vanskelig. Jeg var i fire uker i Thailand i forbindelse med tsunamien. Da jeg kom hjem, sa naboen «det må ha vært en fæl opp-levelse». Jeg kunne jo ikke svare at det hadde vært en bra opplevelse, sier Angel.

Under tiden i Thailand erfarte han nemlig at samarbeidet med andre, og følelsen av å bidra, var givende.

– Men folk forventer jo at man har det fælt, medgir han.

I uken hvor identifikasjonsarbeidet etter Utøya og Oslo sto på som verst, bodde Angel praktisk talt på kontoret.

Jobben med å identifisere de omkomne tok all tid, og både for ham og alle de andre som jobbet fra morgen til kveld, ble alt annet skjøvet til side.

– Vi visste lite om livet og følelsene der ute. Når det står på, ser vi mer på utfordringene i å få til en vellykket operasjon enn selve tragedien. Vi levde i en faglig, liten boble, sier han, og fortsetter:

– Der og da kom det ikke så mange tanker. Det var først på dag to at jeg hadde tid til å se litt på nyheter, og så hvordan det så ut.

– Unngå sykeliggjøring

Til tross for at de involverte i identifikasjonsarbeidet er godt trente og erfarne, har Kripos et HMS-nett i bakhånd, som skal fange opp eventuelle senreaksjoner.

HMS-planen ble iverksatt nærmest umiddelbart.

– Slik jeg kan vurdere det, så ser den bra ut. Det er dratt i gang et bra opplegg, og ledelsen har leid inn dyktige personer. Det generelle HMS-tilbudet er utvidet, sier Angel.

– Samtidig er det også viktig å ikke sykeliggjøre for mye, for de fleste er godt trent her. Vår erfaring er at de som jobber med dette klarer det bra, men det er selvfølgelig ingen garanti, avslutter han.