Veien videre

Jeg ser en stor utfordring for departement og direktorat når man skal sy sammen hele politi-Norge med alle sine forskjeller og særegenheter.

Først vil jeg gi kredit til Politihøgskolen (PHS) som har greid å bygge en enhetlig tenking og tilnærming innenfor operative disipliner. Dette er en klar styrke for hele vår etat og en god begynnelse. Er det tilstrekkelig og godt nok for oppgaveløsning i tiden som kommer? Jeg tror det må tas høyde for lokale og regionale tilpasninger. Noen av forskjellene i vårt langstrakte land er for store til at man kan lage en felles mal for alle.

La meg komme med et lite eksempel: Jeg tjenestegjør i Østfinnmark politidistrikt. Det er ikke New York når det kommer til kriminalitet, men når vi med ujevne mellomrom sender ut UEH på skarpe oppdrag, er det ikke uvanlig at vi er på oppdrag ett-to døgn. Vi har vært på oppdrag i ned mot minus 40 grader Celsius på vinteren og opp til cirka 30 grader på sommeren.

Hvert medlem i laget må beherske snøskuter og ATV (4x4 og 6x6) under nær sagt alle vær- og føreforhold. Vi blir løftet med Sea King og forsvarets Bell når det er påkrevd, og vi får støtte av Kystvakta (RIB og moderfartøy/KO) når det er behov for det. Takk til Forsvaret!

I tillegg skal samtlige i laget kunne ta være på seg selv og andre under samme væreforhold. Det forventes ytterligere ferdigheter i operasjoner som innebærer rene feltdisipliner. Etablering av felt-OP, søk i alle typer terreng, GPS, optiske kapasiteter, kunnskap om snøskred, MEDEVAC, sambandsferdigheter, koordinering med andre sensorer, felttaktikk og taktiske disponeringer som oppfang og mange andre elementer.

Jeg kan forsikre at 103 timer trening ikke er tilstrekkelig for vår del. Vi skal rett og slett beherske for mye. Det skal sies at vi har et nasjonalt oppdrag på grensen mellom Norge og Russland som innebærer mye trening på feltdisiplinene og hvor erfaringsutvekslingen med forsvaret er fantastisk god og nyttig. Dette gir klare synergier i tradisjonelle skarpe oppdrag også.

For vår del har det ikke noen reell hensikt å trene på MIK-konseptet. Vi har ikke massetjeneste. Men det står i fagplanen at vi skal øve på konseptet. Det er blant annet på dette området jeg tror det må tas noen avklaringer, og jeg kommer tilbake til emnet litt senere.

Hva om det utenkelige eller unevnelige skulle skje i vårt distrikt? En hendelse så alvorlig og omfattende at distriktet må sende en bistandsanmodning til for eksempel Beredskapstroppen (BT). Hvor reell er muligheten for at BT kan være her på kort tid? De fleste har nok tatt poenget mitt. Hvor reell er bistanden for vår del?

Om vi ikke kan hale ut tiden, skape en statisk situasjon, forhandle og kjøpe tid, hvem kan da bli tvunget til å handle for å berge liv? Med de ressurser, kapasiteter og ferdigheter man har til rådighet i distriktene. Se forbi skoleskyting og berserkergang på NAV-kontor. Tenk familie som gisler i eget hus, bankran med gisler, politimann som gissel…

Jeg ønsker å utfordre både BT, UEH, IP4, PHS og Politidirektoratet (POD), ja alle som kan bidra med gode innspill. For jeg tror vi må ta noen valg før en ny Austbø-sak, NOKAS-sak, Utøya-sak eller hvilken som helst sak med tragisk utfall for egne mannskaper eller de vi er satt til å beskytte, skjer igjen.

Tilbake til fagplanen. Bør UEH i Oslo og UEH i Østfinnmark ha en identisk fagplan? Jeg er klar over at noen få timer er gjort disponible for lokale prioriteringer, men det dekker på langt nær behovet. Må vi ha en differensiering innenfor trenings-, materiell- og kapasitetsfokuset i kategori 3 og 4 som er reell og tilpasset det distriktet man gjør tjeneste i? Bør for eksempel politidistrikter som har sokkelansvar også ha en viss maritim kapasitet?

Jeg har nevnt momenter og særegenheter fra mitt distrikt, jeg tror hvert distrikt har særegne utfordringer. Jeg syns tiden er moden for at vi tar noe av det etablerte opp til en grundig gjennomgang og utfordrer oss selv. Diskusjonen er nødvendig.