Sosiologi på bekostning av viktig operativ trening på Politihøgskolen

Det er med en viss følelse av frustrasjon jeg leser forrige nummers innlegg om sosiale fag ved Politihøgskolen (PHS), av Birkeland, Winnæss, Frogner og Aas.

Publisert Sist oppdatert

Artikkelforfatterne møter debatten fra en slags sosialakademisk skyttergrav, med hjelmen godt ned i panna.

Man advarer mot at mer fokus på operative fag, vil bety mindre medmenneskelighet. Mindre medfølelse. Mindre vilje til å prate med folk. Dialogen vil dø. De to kan tilsynelatende ikke fungere sammen i harmoni. All kritikk av faget må oppleves som et tegn på dette.

Det er fristende å si at det oppleves som ren arroganse å bli tilegnet slike motiver. Jeg skal heller nøye meg med å si at det er skivebom.

Å si ifra om egne mangler er en modig øvelse, der det er vesentlig lettere å bare gli inn i politiets rekker og late som ingenting. Å rope det ut, enda modigere. Man burde møtes med respekt, og dialog om hvordan man kan snu denne utryggheten til det motsatte. For i min verden består politiet, satt litt på spissen, av 99 prosent arbeid som ikke involverer verken skytevåpen, torpedering av biler, eller batongbruk. Heldigvis.

Likevel opplevde nok mange av oss studenter at samfunnet kanskje mistet litt av sin uskyld i praksisåret. Tøffe inntrykk bar ord om at vikanbli satt i situasjoner vi ville gitt hva som helst for å slippe. Samfunnet kan kreve at jeg i lovens navn skal skade, i verste fall ta livet av, et annet menneske. Noens sønn, noens pappa. Et verst tenkelig ansvar en kan bli stilt overfor.

Skulle jeg stå der, mener jeg at etaten skylder meg retten til å være forberedt, slik at jeg i det minste kan handle, vite at det var riktig – og på den måten forhåpentligvis finne en måte å kunne leve med meg selv i ettertid. Jeg krever i det minste å bli tatt alvorlig, og ikke bli stemplet som en krigsforherligende machomann.

Men la oss la skytevåpnene ligge. Jeg håper nemlig også at jeg aldri må torpedere en bil. Bevares, jeg er formelt autorisert til å gjøre det allerede. Det ble jeg etter én skoletime ved hjelp av PowerPoint. Det var tekst, litt bilder, og noen videosnutter. Jeg følte det litt som om en lege skulle lære å operere en blindtarm ved å bivåne en PowerPoint med bilder av en ekte operasjon, video fra en ikke-ekte operasjon, og litt tekst.

Det sies at man i kritiske situasjoner aldri plutselig «leverer over evne» som i amerikanske heltefilmer. Man leverer på det dårligste nivået man hadde på trening. Hvis bunnivået er den følelsen jeg satt med i auditoriet på PHS, kjenner jeg det knyter seg i magen…

Hvorfor ble så sosiologien, faget som uten tvil har måttet tåle flest frustrerte studenters klagesang over kantinebordet, foreslått som offerlammet for mer operativ trening? La meg illustrere det enkelt:

På etterforskningseksamen ble jeg testet i hvordan jeg ville etterforske et grovt ran fra A-Å. På min muntlige sosiologi-eksamen ble jeg testet i henholdsvis «ulvedebatten», og om en ensom student som opplevde anomi (lovløshet/normløshet, red. anm.) da han flyttet fra bygda til byen.

Jeg nevnte ikke politiet med ett ord i eksamensgjennomføringen, og ble belønnet med karakteren A. Jeg fikk ros for å ha «virkelig skjønt essensen», og jeg er sikker på at jeg smilte og takket. I dag aner jeg ikke hva jeg skal gjøre med verken min kunnskap om anomi, eller gode innsikt i ulvedebatten. Eller om jeg ennå husker den.

Så da spør jeg; har ikke da faget, uten å diskutere om tanken bak er god eller ikke, feilet et sted når selv jeg som i sensorers øyne har «virkelig skjønt det», fremdeles ikke aner hva jeg skal gjøre med kunnskapen min? Og hvor er denne kritiske sansen vi lærer om når det kommer til artikkelforfatternes gjennomføring av eget fag?

Jeg tror at sosiologilærerne virkelig brenner for å utdanne dyktige og gode politistudenter, og at de kjenner det urettferdig når de føler seg beskyldt for å svekke vår kompetanse.

Sosiologi vil i så fall fortsette å være et fag som for meg føltes som et fag som ble undervistpå sidenav politihøgskolen. Derfor vil jeg heller ikke si at det forandret studentene til det verre – til det var det dessverre for få som klarte å følge med til.

Powered by Labrador CMS