Skyt ham – ikke: Om viktigheten av god kommunikasjon

Klassisk kommunikasjonskrøll i denne ukens «Politihumor fra arkivet».

  • Endret

Lørdag kl. 20.00 var det vaktskifte for vaktlederen, mens patruljestyrken fortsatte til kl. 22.00. På grunn av ferie var det ingen avtroppende vaktleder. Like etter at påtroppende vaktleder var orientert om at det ikke var noe spesielt, ringte telefonen.

En mann presenterte seg, og opplyste at han ringte fra Vestre-Jakobselv. Han var lettere irritert og ikke så lite utålmodig. I klare ordlag gav han uttrykk for hva han syntes om politiet, som var både håpløst og lite hjelpsom når en trengte hjelp. Han etterlyste nå svar på hva politiet ville foreta seg på henvendelsen han hadde ringt inn tidligere på ettermiddagen.

Da dette var helt ukjent for vaktlederen fikk melderen beskjed om at saken skulle sjekkes med de som hadde vært på vakt tidligere på dagen, og bad han vente på telefonen.

Vaktlederen henvendte seg til eldste konstabel og opplyste at en mann var på tråden, lite fornøyd med at politiet ikke hadde ringt ham tilbake etter en henvendelse tidligere på dagen.

Konstabelen tenkte seg litt om, og erindret en melding om «hareinvasjon» fra Kirkenes og opplyste at han hadde forsøkt å ringe tilbake to-tre ganger uten å få svar.

Den utålmodige sa at han hadde vært hjemme hele tiden.

Konstabelen ba vaktlederen si at han ikke kunne skyte harene.

Vaktlederen fikk også høre at politiet var forespurt om de kunne komme å jage bort harene fra eiendommen hans. Det endte med at konstabelen, førsteårs sådan, sa han skulle ringe tilbake når han hadde sjekket om harene kunne skytes.

Vaktlederen var fornøyd med orienteringen fra konstabelen, og gikk tilbake til telefonen der han beklaget overfor melderen at han måtte vente så lenge på svaret og begrunnet som alltid dette med stort arbeidspress.

Tonen mellom vaktleder og melder var nå rolig og gemyttlig. Når det også lå i luften at melder ville få et svar ble han nesten som en venn av vaktleder, og svaret ble ganske riktig:

– Du kan ikke skyte dem...

Det ble først stille i telefon før mannen gjentok:

– Kan ikke skyte dem?

– Nei, du kan ikke skyte dem, saken må løses på annen måte.

Melderen hørtes ut som han ble usikker, men småflirte og bekreftet at han selvsagt ikke skulle skyte dem. Deretter takket han for svaret og forhåpentligvis servicen han til slutt fikk før han la på. Vaktlederen var også godt fornøyd med å ha løst nok et «oppdrag» og fått en misfornøyd kunde til å bli fornøyd.

Vaktlederen gikk så inn på piketten, gav et resymé og understreket hvor utålmodig og sint siste melder hadde vært.

Da konstablene fikk høre at han ringte fra Vestre-Jakobselv, koblet yngste konstabel saken og vaktlederen så at eldste konstabel tenkte lenge før han sa:

– Den personen som ringte fra Vestre-Jakobselv ringte fordi han var møkka lei noen ungdommer som til stadig kjørte moped på melderens eiendom, og han hadde derfor ringt til politiet for å få hjelp.

Mannen hadde fått beskjed om at Vadsø politistasjon ville bli kontaktet og at han skulle blir ringt opp igjen. Meldingen om «hareinvasjonen» i Kirkenes og mopedkjøringen i Vestre-Jakobselv kom nesten samtidig mens konstablene var ute i bilpatrulje. Problemet var at konstabelen glemte hele mopedsaken.

Da vaktleder og konstabel innså forvekslingen ble konstabelen «beordret» til å ringe personen i Vestre-Jakobselv. Mannen forklarte at han hadde stusset på svaret og tenkt at han kanskje burde ta ny kontakt. Han hadde moret seg over svaret og fortalt det til mange av sine venner. Da han nå fikk høre hele historien lo han høylydt og takket for at han ble ringt opp.

Vaktlederen og konstablene fikk seg også noen latterkuler. De var skjønt enige i at det ikke ville ha vært så fint å tilrå melderen fra Vestre-Jakobselv å skyte dem, noe som kunne vært et svar til melderen fra Kirkenes. Ikke noe av dette ble loggført og konklusjonen på en slik historie må være å etterstrebe god kommunikasjon på alle nivå.

Pioneren

Etter 25 år med politiforskning takker professor Liv Finstad for seg. Nå gjør hun opp status for sitt forhold til politiet. Men det er én ting hun angrer på.

Til toppen