Reddet av lettvesten

Mandag 1. oktober, 2012. En helt vanlig dag i Oslo, og en helt vanlig dag på jobb for politibetjent Sannes. Klokka nærmer seg halv åtte om morgenen da han og to kollegaer fra Grønland politistasjon blir sendt ut på rutineoppdrag til Jernbanetorget.

– Det var et rolig helerioppdrag. To personer hadde blitt observert da de solgte laptoper fra en bærepose. Vi kjørte ned i en cellebil og tok kontakt, forteller politibetjenten.

De får kontakt med én av PC-selgerne. Mens en kollega prater med vedkommende, blir den andre med vektere inn på Oslo S for å finne PC-selger nummer to. Sannes trekker seg tilbake til bilen for å melde inn saken. Han står vendt skrått mot politibilen i det han kontakter sentralen. Videobildene viser deretter hendelsesforløpet som han selv har problemer med å huske alle detaljene fra.

– I sidesynet får jeg øye på en person noen meter unna. Jeg ser at han har en kniv i hånden og at han kommer raskt mot meg fra min høyre side. Med en kraftig underarmsbevegelse treffer han meg midt i magen. Deretter går hukommelsen i svart.

SE VIDEOEN AV OVERFALLET HER

To centimeter unna

1156 anmeldelser for vold mot polititjenestemann ble levert inn i 2012. Nesten en fjerdedel av disse, nærmere 280 av hendelsene, fant sted i Oslo. Bare tilfeldigheter gjør at Sannes ble en del avdennestatistikken og ikke havnet på lista over politifolk drept i tjeneste.

– Jeg hadde på meg både stikkplate av aluminium og kevlarplate den dagen. Kniven traff lettvesten, rett i overkant av magen. Det var bare flaks at den ikke traff en til to centimeter lenger ned, der vesten ikke ville ha dekket, sier han.

Knivbladet som gjerningsmannen med stor kraft kjørte inn i lettvesten, var 22 centimeter langt. I tiltalen mot den 23 år gamle gjerningsmannen understrekes alvorligheten i angrepet slik:

«Politibetjenten ville blitt påført livstruende eller alvorlige skader i mageregionen dersom han ikke hadde hatt på en vernevest som beskyttet ham».

– Denne dagen hadde jeg på meg en lånevest. Min tilpassede vest, som jeg nå går med, er noen centimetere kortere. Det er hell i uhell. Også det at han ikke fulgte opp det første stikket. Jeg tror ikke han oppdaget at jeg hadde på meg vest i det hele tatt, sier Sannes.

Etter knivstikket, snudde 23-åringen seg og gikk raskt bort fra åstedet, like ved et travelt busstopp på Jernbanetorget. I et område fullt av pendlere på vei til jobb, ble Sannes’ makker umiddelbart obs på hva som hadde skjedd.

– Jeg tror jeg sa til henne at «han stakk meg», erindrer politibetjenten.

Deretter gikk det meste på autopilot. Videobildene viser hvordan Sannes bevæpner seg i hui og hast, mens makkeren melder inn hendelsen på sambandet og følger på vedkommende. I mellomtiden har den tredje kollegaen kommet ut fra sentralbanestasjonen. Der møtte hun gjerningsmannen.

Videobilder fra et annet overvåkningskamera viser hvordan 23-åringen går mot politikvinnen.

– Hun oppfattet det som om at han ønsket å angripe henne også, og tok fram peppersprayen. Hun skrek «slipp kniven» til ham, noe han etter hvert gjorde. Da fikk de kontroll på gjerningsmannen, under svært krevende forhold. Jeg kom løpende til etter å ha fått låst ut tjenestevåpenet, sier Sannes.

Da 23-åringen var lagt i jern, strømmet det på med politibiler.

­– Først da fikk jeg tid til å tenke på om han faktisk traff meg. Jeg rev opp skjorta og kjente etter. Heldigvis var det ikke noe blod. Da kokte det i hele kroppen. Det var et enormt sinne. Jeg ble tatt med bort til en annen bil, roet ned og kjørt tilbake til stasjonen.

På Grønland politistasjon ble Sannes og de andre som var oppe i situasjonen møtt av divisjonsledelsen for debrifing. Samtidig trådde kollegastøtteordningen til.

– Det tøffeste den dagen var å ringe foreldre og kjæresten. De tok det veldig bra, men det var da det gikk opp for meg at det kunne gått skikkelig ille. Det var tøft. Men faren min sa til meg at jeg skulle reise hjem fra jobb og gjøre det som jeg normalt gjør på kvelden. Så jeg gjorde det. At jeg ikke satte meg ned for å gruble, tror jeg var veldig bra, sier politibetjenten.

Ville tilbake på jobb

Over seks måneder har gått siden overfallet. Politibetjenten jobber ikke lenger operativt på Grønland, men det skyldes intern omstrukturering, og har ingenting å gjøre med det som skjedde i fjor høst.

– For min del har det nesten gått litt i overkant bra, sier han i dag.

– Jeg ønsket meg tilbake på jobb så raskt som mulig, og var på jobb igjen dagen etter overfallet. Vi kjørte tre personer på bilen de første vaktene etterpå, men bortsett fra det har jeg ikke hatt behov for oppfølging. Akkurat det er jo individuelt. I etterkant av overfallet likte jeg også dårlig at folk kom raskt og tett oppi meg. Jeg liker fortsatt det dårligere enn før.

Hendelsen har ikke forandret ham nevneverdig som person, men hendelsen har likevel satt ting i perspektiv.

– Jeg er heldig som står her i dag, og merker at jeg verdsetter høyere de tingene jeg har gjort før. Som for eksempel å reise hjem i påsken for å gå på ski, sier Sannes.

Samtidig har han reflektert en del rundt hendelsen, og om han selv kunne gjort noe annerledes i forkant som kunne forhindret knivangrepet.

– Kunne jeg stått annerledes, med ryggen mot bilen, for eksempel? Vi jobber jo med folk i det daglige, så det går ikke an å ha en tre meters buffersone rundt oss til enhver tid. Dessuten var angrepet helt uprovosert, sier politibetjenten.

Rettssaken mot knivstikkeren er akkurat unnagjort da Sannes møter Politiforum. I tingretten kom det fram at 23-åringen i lengre tid hadde følt seg forfulgt av politiet, og at Sannes ble angrepet fordi han var politiansatt. De to hadde aldri hatt noe med hverandre å gjøre før knivstikkingen.

– Han hadde ranet to personer med kniv på Karl Johan samme morgen, og gått løs på en tjenestebil noen hundre meter unna. Det var helt tilfeldig at han så akkurat oss. Dette viser hvor raskt hendelser kan oppstå og hvor vilkårlig det kan være om du blir utsatt for noe slikt som polititjenestemann.

I tiltalen mot 23-åringen, skrives det blant annet at det var «ingen foranledning til knivstikkingen, ingen ordveksling eller fysiske signaler». Sannes reagerer imidlertid på at gjerningsmannen først ble tiltalt for drapsforsøk, men at tiltalen ble endret til legemsbeskadigelse med kniv (straffelovens §229).

– Det var en beslutning som slo ned som en bombe for meg, onsdag før påske. Forandringen i tiltalen ble jeg oppmerksom på via vitnestevningen, noe jeg syns var en dårlig måte å informere meg på. Jeg synes det er svakt at saken ikke ble prøvd som drapsforsøk, for jeg tolker ikke angrepet som noe annet enn et forsøk på å ta mitt liv, understreker politibetjenten.

– Kan ikke ta sjanser

23-åringen ble erklært psykotisk i gjerningsøyeblikket, og fikk diagnosen paranoid schizofren av rettspsykiaterne. Tingretten dømte også gjerningsmannen til tvungen psykisk helsevern.

– Men han må ha forstått at det å bruke en kniv med et såpass langt blad mot en person, kan gi livstruende skader, sier Sannes.

Selv kan han nå legge hendelsen endelig bak seg, etter at gjerningsmannen bestemte seg for å ikke anke saken. Om 23-åringen skulle bli frisk nok til å slippes ut i samfunnet igjen, vil ikke politibetjenten ha noen problemer med å møte ham igjen.

– Så lenge han er frisk og alle er sikre på det, er ikke det noe problem. Men da må det være 100 prosent sikkert at han er rehabilitert. Vi kan ikke ta sjanser med hverken publikum eller politiets sikkerhet. Det er samfunnet som først og fremst må beskyttes.