Politiyrket kunne kostet dem livet

Gunhild Finne og Cathrine Kveseth valgte jobb med hjertet.Det har kostet dem dyrt.

De to unge politikvinnene jobber ved ordensavdelinger påMajorstua og i Sentrum i Oslo. Gunhild Finne har fem og et halvt år bak seg ipolitiet, mens Cathrine Kveseth har de siste to og et halvt årene har politietsom sin arbeidsplass.

De har begge en felles skjebne. De har blitt hardt skadet itjeneste. Nå forteller de sine egne historier for å sette fokus på den risikoennorsk politi til daglig møter ute. De mener begge politiet fortjener etrisikotillegg.

- Den første gangen jeg ble skadet var i praksisåret iLevanger i Nord-Trøndelag. Vi skulle pågripe en person i en stjålet lastebilsom nettopp hadde gjort innbrudd i en butikk. Under pågripelsen ble jegoverkjørt.

- Gjerningspersonen rygget lastebilen inn i en lyktestolpeog ble stående med dekket diagonalt på overkroppen min. Fra hoften og opp tilskulderen. Etter at gjerningspersonen flere ganger prøvde å velte lyktestolpenkjørte han endelig frem igjen slik at makkeren min fikk dratt meg bort frahjulet. Legene på sykehuset sa jeg hadde vært heldig.

- Jeg hadde bare brukket tre ribbein og punktert en lunge.Hadde dekket kjørt noen centimeter lenger opp hadde jeg med stor sannsynlighetikke overlevd, sier Gunhild Finne.

Kom til å dø

Men Gunhild Finne har ikke bare opplevd døden på nærthold éngang; men to. Hun innrømmer at hun har familie som er bekymret for henne nårhun er på jobb - spesielt på nattevakter.
- Jeg kunne lagt vekt på utstyrsmangelen i politiet. Jegkunne fokusert på dårlig bemanning i politiet. Jeg kunne ha trukket frem dealtfor lave straffene for vold mot politiet. Men jeg spør - er et risikotilleggfor mye å be om? Jeg synes vi fortjener det.

I fjor var hun på dagvakt på Majorstua politistasjon. Hun ogmakkeren ble sendt til ut til husbråk. Da de sto i døren og snakket med partenevar det rolig stemning. Brått og uten forvarsel ble Gunhild dratt inn ileiligheten. Døren ble låst med tre låser og makkeren hennes sto på utsiden.Det ble et scenario hun aldri vil glemme.
- Jeg ble utsatt for et massivt og voldsomt angrep fragjerningspersonen. Jeg ble slengt rundt og slått. Det eneste jeg klarte var åprøve å holde meg på beina og beskytte hodet mot slagene. Det opplevdes som enkamp for å overleve, sier Gunhild.

- Gjerningspersonen var ruset og peppersprayen min visteingen tegn på å virke. Mens jeg var inne i leiligheten hørte jeg over sambandetat gjerningspersonen hadde et våpen inne i leiligheten. På det tidspunktettrodde jeg at jeg kom til å dø. På jobb.
- På legevakten fikk jeg nok en gang høre at jeg hadde værtheldig. Jeg hadde kun fått en hjernerystelse, noen hevelser og kuler i ansiktetog hodetog to forstuede finger, sier Finne.
Gjerningsmannen fikk ett år og ti måneders straff, som var ihenhold til aktors påstand.

Bekymret samboer

Cathrine Kveseth har ikke opplevd like alvorlig episoder somGunhild Finne. Men hun har blitt utsatt for en rekke overgrep i tjenesten. Hunhar blitt skallet til, sparket ned, spyttet på, truet og sjikanert. Hun blirofte kalt rasist når hun stanser en mørkhudet for kontroll.
- Før en nattevakt sa samboeren min til meg: «Vær forsiktig,jenta mi».
- Jeg kjente en klump i magen når jeg tenkte på at vi kunvar to patruljer i Oslo sentrum. Jeg forbereder meg alltid mentalt. Spesieltnår noen ber meg være forsiktig. Jeg var sliten når jeg kom hjem neste morgen.Samboeren min spurte om det hadde gått bra.
- Jo da. Men det var litt kaos.
- Det er godt du er like hel da, forsatte han, hvorpå jegkjente at hodet, og ikke minst kroppen verket. Jeg tenkte mye på oppdraget dajeg ble sparket rett ned av en ruset person. Jeg var glad jeg ikke blealvorligere skadet. Og det tok lang tid før jeg sovnet. Hadde mitt berømmeligehjerte bedt meg velge feil? Kanskje jeg skulle hørt på hodet i stedet, sierKveseth.

Cathrine Kveseth er fullstendig klar over hva som venter ipolitiet.
- Avgjørelser må ofte tas med altfor lite informasjon. Dettekan gi store konsekvenser for enkeltpersoner, og beskriver egentlig hvorkompleks og vanskelig rolle vi som generalister ute på gata har. Vi må oftehåndtere situasjoner hvor vi risikerer våre liv og vår helse. Dette gjør vi forat andre skal føle seg trygge.
Det er likevel ikke risikoen som er det største problemet.Det er anerkjennelsen, og følelsen at vi ikke får noe igjen for det virisikerer. Vi vet vi jobber i et risikofylt yrke, men vi må belønnes deretter.Et risikotillegg ville vært en motivasjonsfaktor, som også ville sikret statusog kontinuitet, mener Kveseth bestemt.

- Vær forsiktig

Cathrine Kveseth har jobbet to og et halvt år i politiet.Hun hadde egentlig aldri trodd at hun skulle ønske meg bort fra etaten. Men,det gjør hun faktisk. Noen ganger. Spesielt når familien ber henne væreforsiktig.
- Ordene «vær forsiktig» setter i gang en tankevirksomhet,og gir en følelse av utrygghet og usikkerhet. Det er fordi jeg kjennerbelastningen på kroppen hver dag. Den belastningen det er å jobbe ute, med deutfordringer som vi nå har. Jeg kjenner det knyter seg inni meg når jeg tenkerpå hva som kommer til å skje hvis ikke Knut Storberget erkjennerrealiteten, og handler deretter. Jeg tør nesten ikke tenke på hva somkan skje hvis han ikke setter i verk tiltak for å redde situasjonen. Han mågjøre det nå. Når lillesøsteren min spør meg hvorfor jeg må jobbe ute når vi erså få på jobb, vet jeg ikke lenger hva jeg skal si for å rettferdiggjøre risikoenjeg utsetter meg for, sier Cathrine Kveseth.
Både Cathrine Kveseth og Gunhild Finne har fåttstor støtte fra kollegaer og ledere etter de aktuelle hendelse. De peker pågodt arbeidsmiljø og en meningsfylt jobb på hvorfor de fortsatt er i politietetter alt de har opplevd.

Ikke overrasket

Under landsmøtet til Politiets Fellesforbundtidligere i år, fikk blant annet Fremskrittspartiets leder Siv Jensen høre historienetil de to unge politikvinne.
- Det er sterke historier de forteller. Men jegmå være så ærligå si at jeg ikke er overrasket. Dessverre, sier Siv Jensen til Politiforum.
Leder i Oslo Politiforening, Sigve Bolstad,mener eksemplene til Cathrine Kveseth og Gunhild Finne beviser hverdagen inorsk politi. Antall yrkesskader i Oslo ligger tett opp under 40 skader perkvartal i 2008.

- Våre medlemmer er enda mer forsiktig når deer ute nå og tar bedre vare på seg selv. Selv om politiet i Oslo har langtfærre patruljer ute nå enn tidligere, er likevel antall yrkesskader like høytsom i 2007. Det er bekymringsfullt, sier Sigve Bolstad.

Til toppen