Politiet kommer for sent

Sist er dette lokalt presist påpekt av både Mads Gilbert og brannsjefen i Tromsø.

Er så disse påstandene riktig? Dessverre er svaret et rungende ja – dette kjenner politiet på kroppen hver eneste dag over det ganske land. Våre ansatte jages nå fra skanse til skanse. En uke slaktes vi på grunn av for lang utrykningstid, neste uke holder ikke tempoet i etterforskningen av voldtektssaker, og så videre.

Politisk har man konkludert med at politiets bemanning må styrkes fram mot 2020 – hvilket også er en erkjennelse av at vi er underbemannet. Det igjen betyr at vi er dømt til å måtte få omfattende kritikk i mange år framover – vekslende fra saksområde til saksområde. Våre ansatte får bare stålsette seg for dette.

Politiet i de to regionene Målselv og Lenvik har etablert en felles vakttjeneste for til sammen ni kommuner og cirka 35.000 fastboende innbyggere. Vi har måttet kraftsamle våre ressurser for i det hele tatt å kunne tilby en helkontinuerlig polititjeneste. Til tross for dette har vi likevel ikke mer slagkraft enn at vi i store deler av uken bare har 1 – én – bemannet patruljebil som skal rekke over et område større enn flere av landets fylker.

I samme geografiske område har ambulansetjenesten døgnbemanning tilknyttet cirka ti ambulansestasjoner og de kommunale brannvesen enda flere.

Med dette som utgangspunkt har selvfølgelig politiet ingen sjanse til å vinne kappløpet fram mot de ulike åstedene. Vi vil alltid komme sist – og lenge etter de andre nødetatene. Hvordan kunne det bli slik?

Presset mot våre bevilgende myndigheter har ikke vært stort nok. Befolkningen er rett og slett for lavmælt, og politiledere har ikke just vært rabulister. I kampen om samfunnets samlede ressursbruk har politiberedskap blitt for lite vektlagt rundt kongens bord.

Tiden er inne for å gjøre noe med det – politiet er mer enn klart.