Politidrapene på Austbø - skal ikke glemme

10 år har gått siden de fatale skuddene ble avfyrt.

10 år har gått siden de fatale skuddene ble avfyrt av en psykiatrisk pasient som drepte to politifolk på den lille øya Austbø på Helgelandskysten. Foranledningen til tragedien skjer daglig for operative politifolk over hele landet.

Austbø stikker så vidt opp av havet utenfor Sandnessjøen. Rett sør for Dønnamannen, nord for Vega. På en solskinnsvarm vårdag i slutten av april er øya selve symbolet på nordnorsk sommeridyll. Fraflyttede hus er omgjort til ferieboliger. Småbåtene ligger klukkende til kai. Tjelden har kommet tilbake fra vinterferie i varmere strøk. Det er lite som minner om kulden, mørket og den fryktelige uvissheten som møtte de ni lensmannsbetjentene og åtte mann fra UEH-laget under politiaksjonen for 10 år siden.

Psykiatrisk pasient med våpen

Den skjebnesvangre ettermiddagen den 10. mars fikk lensmannskontoret på Herøy melding om at det på naboøya var en psykiatrisk pasient som hadde kommet med trusler om å skyte alle som nærmet seg barndomshjemmet. På Herøy lensmannskontor ble meldingen vurdert til å være så alvorlig at de ba om bistand fra nabokontoret – Alstahaug og Leirfjord lensmannskontor. Utrykning ble foretatt av i alt ni lensmannsbetjenter. Da politifolkene kom frem til øya med båten, ble de tatt imot av kjentfolk. Det ble for politiet kjent at mannen ikke bar på en alminnelig rifle. En nabo hadde lånt han en rifle kaliber 308 Magnum påsatt en lysforsterkende kraftig kikkert. Utstyr kapabelt til å drepe på lang avstand. Med kraft nok til å skyte igjennom hus.

Marerittet

Mannen var i sitt eget hus, og en skarpskytter ble satt ut som sikring før øvrige mannskaper startet isolering. I denne fasen forlot gjerningsmannen huset, og var i drift i området.

Samfunnshuset på øya fungerte som et samlingssted. Derfra ble planene lagt. Evakuering av omkringliggende beboerne startet. Det var natt, og i enkelte hus fikk de ikke svar på telefonoppringninger. Betjentene utgrupperte til forskjellige observasjonsposter for å få en best mulig oversikt. To betjenter tok seg inn i et ubebodd hus bare 70-80 meter unna. Det var avgjørende å finne ut hvor mannen befant seg. Det var to tre kuldegrader, østlig kuling og snøfokk. Det skiftet fra god sikt til «whiteout» på sekunder. Månen lagde lange skygger i det snødekte åpne landskapet. Det ble klart at mannskapet måtte innomhus, ute ville de raskt få forfrysninger.

Det var lensmannsbetjent Trond Kirkeby fra Alstahaug og Leirfjord lensmannskontor som hadde rollen som operativ uteleder. Han var kjent i området. Men enda bedre kjent var lensmann i Hærøy og Dønna, Sigurd Wang. Sammen tok de det risikofylte oppdraget med å forsøke å evakuere beboere de ikke fikk telefonkontakt med. Kirkeby var utstyrt med MP-5 og verneutstyr. Wang kun med verneutstyr. Han var ikke operativt godkjent, men bar på mye kunnskap om menneskene der, stedet og de lokale forholdene. De gikk ut på et oppdrag der alle lyder ble slukt av vinden og nysnøen, der observasjonsforholdene var særlig vanskelige. Og ute var en psykiatrisk pasient med våpen.

Ute var også lensmannsbetjent Svend Morten Reinertsen sammen med en kollega og kjentmannen for å observere. Plutselig kom gjerningsmannen gående på den smale bygdeveien. Han bar på ei rifle i høyre hånd. Tre livredde menn presset seg ned i snøen, sikre på at de var oppdaget og at de ville bli skutt. «Han ga et bestemt inntrykk av at han var på jakt, og en følelse av at det ikke var kråker han jaktet på – men noe ganske annet. Det var en besluttsomhet ved ham som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min», forklarte Reinertsen i Alstahaug herredsrett.

– Det ville vært uforsvarlig å pågripe mannen ute i åpent terreng. Han hadde alle fordeler – et treffsikkert slagkraftig våpen med lyssterkt kikkertsikte, forklarte Svend Morten Reinertsen.

Tok ladegrep

Mannen gikk videre på veien i retning der Wang og Kirkeby befant seg. Så snart mannen passerte, varslet Reinertsen ifra på sambandet om at mannen beveget seg mot Wang og Kirkeby. Han fikk ikke svar. Han varsler en gang til. Det var stille. Plutselig skjærer lyden av først ett skudd, så ett til. Fremdeles er det ikke tegn til liv på sambandet fra. Alle håpet det var skuddene fra tjenestevåpenet de hadde hørt. Reinertsen sprang sammen med kjentmannen over et jorde og fikk tatt ut nøklene fra kjentmannens bil. Bare 10 meter unna dukket mannen opp på ny ute på veien og ble borte bak et uthus. Kjentmannen kastet seg ned i snøen, mens Reinertsen tok ladegrep på sitt våpen og sto helt stille 6-7 meter ut fra veggen på uthuset.

– Jeg ventet og forberedte meg på en duell, og ventet at mannen ville komme frem fra ett av de to hushjørnene. Men da vi oppdaget han, hadde han snudd og gikk bortover veien igjen. Mørket hadde reddet oss. Så hørte vi ett skudd til, sa Reinertsen i retten.

Etter en tid bestemte politifolkene seg for å lete etter Wang og Kirkeby, og fant de begge skutt utenfor nabohuset til lærerboligen.

I mellomtiden hadde mannen ringt til politiet i Sandnessjøen og fortalt at han hadde skutt to personer.

UEH kommer

– Jeg ble vekket av telefonen klokka fem om morgenen. Det var kona som tok telefonen. I og med at jeg var leder for UEH (Utrykningsenheten), var hun vant med at jeg ble utkalt til de vanskelige situasjonene. UEH-laget med sju mann og en hundeekvipasje, reiste fra politistasjonen i Mo i Rana med fullt utstyr. Da vi fikk oppdraget var situasjonen ute på Austbø uavklart. Vi visste at to kolleger var savnet, og at det var en bevæpnet psykiatrisk pasient med våpen – såkalt «mann i drift» ute på øya, sier John Helge Vang.

UEH-laget hadde kjørt utrykning i en time, da de fikk melding om at to av kollegene var funnet skutt og drept.

– Det var kort tid før denne nyheten skulle gå ut på riksnyhetene. Derfor var det maktpåliggende å få ringt hjem.Vi brukte fergeoverfarten til å ringe. Deretter var det bare å fortsette utrykningen. Skyssbåten måtte få oss frem til øya slik uten at vi ble sett, så det var taktisk fremrykning fra havna i Sandnessjøen, sier Vang.

På land satt det åtte familier og ventet urolig. Fedre og ektefeller var på jobb. En ganske spesiell jobb.

– Vi skal jo si «ha det bra» i slike situasjoner også, sier Vang stille.

Uvurderlig lokalkunnskap

UEH-laget hadde vært under utrykning i fire timer da de kom til Austbø klokken ni om morgenen. Da hadde lensmannsbetjentene stått på post i 10 timer under ett ekstremt press, og den siste tiden under den forvisning at to kolleger var skutt og drept, med gjerningsmannen fortsatt gående løs. Få er i stand til å skjønne hvilket press disse har vært utsatt for.

På kaia ble de tatt imot av kollega og en kjentmann – begge i hvit kamu­flasjeuniform.

– Det var spesielt å gå i land uten å vite hvor «fienden» var. Derfor var det helt uvurderlig at de lokale lensmannsbetjentene var der, de var kjent i området, de kunne finne frem til ressurspersoner på øya, og få inn mest mulig opplysninger om gjerningsmannen, og lokale forhold. Dette var tiden før vi hadde avstandsmåler, så tidlig på morgenkvisten i Sandnessjøen fikk vi kontakt med kommunens mann på teknisk etat, slik at vi kunne få tak i et økonomisk kart som i målestokk 1:5000 var uvurderlig for å bedømme avstander. Helt nødvendig for skarpskytteren, sier Vang.

UEH-laget fikk erstattet noen av de lensmannsbetjentene som hadde stått på post. På riksnyhetene var situasjonen toppsaken. Og gjerningsmannen fikk trolig etter hvert forståelse for at øya var besatt av politi.

Plutselig ringte gjerningsmannen. Han ville overgi seg. Uten rifle kom han ut av eget hus, og fulgte avtalen om å gå i retning lærerboligen. Hele tiden hadde skarpskytteren han på kornet. Forhåndsordren som Vang hadde gitt var at mannen skulle stanses, og om nødvendig skytes hvis han ikke forholdt seg til instruksen fra politiet. En ny situasjon med mannen ute av kontroll kunne på ingen måte aksepteres. Situasjonen var spent. De som skulle pågripe mannen viste ikke om han hadde gjemt håndvåpen i klærne.

Da mannen kom frem til avtalt sted ble han beordret ned. Noe motvillig la han seg ned med ansiktet mot bakken med hendene på ryggen, og fulgte de ordrene.

Men fremdeles var ikke situasjonen avklart. Etter pågripelsen foretok derfor UEH en taktisk fremrykning mot mannens hus, og gjennomsøkte huset rom for rom, og området rundt.

I 2. etasje ved vinduet som hadde utsyn mot lærerboligen og åstedet for drapet fant de magnum-riflen med kikkertsikte lagt forsiktig ned med pipa pekende mot vinduet, mange skudd og en ekstremt kraftig håndkikkert (10x60) ved siden av. Kikkerten gjorde mannen i stand til å se de minste detaljer i mørket.

– Jeg er ikke i tvil om at mannen mente det han opprinnelig sa. Han skulle drepe de som kom i nærheten av huset. Da vi pågrep mannen, ga han inntrykk av å være godt situasjonsorientert. Han ga alle tegn på å være tilregnelig, sier Vang.

I den påfølgende rettssaken ble gjerningsmannen idømt lovens strengeste straff på 21 års fengsel for overlagt drap. Hans forsvarer prosederte på at mannen var utilregnelig i gjerningsøyeblikket, og ba om sikring. Men det fikk han ikke gehør for hos dommerne. Det ble ikke noe av ankebehandlingen ut fra domfelte oppga at han ikke orket en ny runde i retten.

Noe å lære

Vang, som senere ble leder for ordensavdelingen ved politistasjonen i Mo i Rana, og nå stabssjef og leder for operasjonssentralen i Helgeland politidistrikt, har et klart budskap til kolleger.

– Vær forberedt, fordi politiet vil komme opp i slike situasjoner igjen. Kunnskap, ferdighet og holdning er faktorer som henger sammen og er ekstremt viktig i forberedelser til operativ tjeneste. Det handler om et personlig ansvar for å perfeksjonere seg til å håndtere utstyret. Ny pistol krever mye trening før man er operativ, langt ut over den kunnskap og basis ferdigheter de årlige OP-kursene gir. Det samme med verneutstyret TTV. Første gangen vi skulle ta det i bruk tok det oss en time å få det på, og man måtte hjelpe hverandre. I dag gjøres det på minutter. Og sambandet. Hendelsen ute på Austbø viste hvor viktig det er at sambandet virker, og at mannskapet kan bruke det. Gode rutiner etableres gjennom den daglige tjenesten, uten påvirkning av et farefullt oppdrag som venter. Og batterikapasiteten – vet man hvor lenge sambandet er operativt med de batteriene man har. Det er det mulig å finne ut av gjennom øvelser og den daglige tjeneste, dersom man har gode holdninger til å etablere slike rutiner i hverdagen.

– Det er ikke kritikk jeg ønsker å gi, men den dyrekjøpte erfaring bør og skal deles med andre kolleger, særlig etter en slik hendelse. Erfaring er den største ferdighetsforbedring for de fleste polititjenestemenn- og kvinner, og det er en utfordring for etaten å få etablert gode rutiner som sikrer at erfaring overføres og deles. Jeg mener at de systemer og det utstyret politiet har er gode, og fungerer også i de skarpe oppdragene. Hver enkelt tjenestemann og -kvinne må sørge for at kunnskap, erfaring og holdninger er i fokus, når arbeidsgiver har lagt til rette for obligatorisk trening og investering i materiell, sier Vang.

God oppfølging

Vang er glad for at han tok imot tilbudet om oppfølging etter hendelsen. I tillegg til at de involverte tjenestemennene fikk tilbud om oppfølging, sørget Jacob Inge Kristoffersen, som var innkalt krisepsykolog, for at også ektefellene fikk tilbud om oppfølging. De fleste takket ja.

– Både kollegastøtteordningen og den etterfølgende profesjonelle oppfølgingen var god. Skal slike tilbud ha effekt, er det avhengig av at den enkelte er mottagelig. Hvis ikke, har den ikke noen verdi, sier Vang, som selv opplevde at enkelte i lederposisjon fnøs av at kolleger «brukte tid på» et slikt tilbud.

– De som gjør det har ikke nødvendig forståelse for at slike situasjoner krever «etterbehandling», og dette varierer sterkt fra individ til individ. Da den formelle avslutningen av oppfølgingen kom etter ett år, tenkte jeg at denne trenger jeg vel ikke. I ettertid er jeg glad jeg deltok, sier Vang.

Kommuner uten reelt polititilbud

I Helgeland politidistrikt er det 600-700 psykiatrimeldinger som politiet blir bedt om å håndtere hvert år.

Hele Austbø-saken startet med utgangspunkt i helsevesen og psykiatri, men det ble politiet som endte opp med mannen som ikke hadde noe på rullebladet fra før. Politidistriktet utfører årlig rundt 100 transporter av psykiatriske pasienter til nærmeste psykiatriske sengepost som ligger i Bodø – ca. seks timers kjøretur unna. Det innebærer at to tjenestemenn må bruke en til halvannen dag, til sammen to-tre dagsverk pr. transport.

– For oss som styrer de operative ressursene til hendelser og oppdrag, er det virkelig en utfordring å ha tilgjengelige ressurser, både til den lovpålagte bistanden til helsevesenet, og ressurser til tider og steder publikum krever det. Det er vanskelig å avvise og sette prioritet på et oppdrag når publikum ringer og er bekymret for psykiatriske pasienter eller føler seg truet på annen måte, når vi ikke har noen ledige mannskaper å sende, sier John Helge Vang.

Samme dag som Politiforum er på Austbø, har lokalavisa Helgelands Blad et stort førstesideoppslag: «Ustabil mann spredte frykt på Herøy – elleve timer før politiet rykket ut». Avisa bringer intervju med et eldre par som søndag morgen ble vekket av en mann som sto dyvåt i underbuksene, og forlangte å komme inn. Han var helt ustabil, og situasjonen ble løst ved at en nabo kom og håndterte mannen til politiet kom.

– Når folk ringer politiet, og ikke vet om de kommer i dag eller i morgen, så bidrar dette til å skape utrygghet for innbyggerne, sier ordfører Arnt Frode Jensen.

Han garanterer at saken skal bli tema i det første møtet de skal ha i politirådet. I samme avis vises det til at politimester Håvard Fjærli har skrevet at økte budsjetter og rekruttering til politiet er viktige faktorer lokale politikere må ta opp sentralt som en kommentar til en lang rekke eksempler på at politiet har kommet lenge etter farlige hendelser. Mange steder på Helgelandskysten står uten et reelt polititilbud utenfor kontortid fordi vaktordningene ikke lenger er 24 timer i døgnet, kommer det frem i Helgelands blad.

Det går ei grense

Som leder av operasjonssentralen kjenner John Helge Vang problematikken godt.

– Det går ei grense et sted for hvor det er mulig å opprettholde lensmannskontor med et tilstrekkelig aktivt tjenestetilbud, ut fra den bemanningen og rekrutteringen vi har i dag. Det er sterkt begrenset hvor mye aktiv tjeneste man kan drive med to til tre operative mannskaper på små driftsenheter. Skal samfunnet ha en tilstedeværende operativ polititjeneste krever det en solid opprustning av bemanningen i politiet generelt og ved de små kontorene spesielt, er det krystallklare budskapet fra Vang.

Alternativet mange nå er tvunget til å se på er om det er tilstrekkelig med en kontortilstedeværelse en gang i uka, og at rene politioppdrag løses med mannskap mange timer unna.

– Husk da bare på at vi da ikke får med oss den verdifulle lokalkunnskapen, kunnskap om menneskene, forholdene. Dette er kunnskap vi er så avhengig av for å løse oppdragene, ikke minst de skarpe oppdragene. All verdens fine datasystemer klarer ikke å erstatte den menneskelige faktor, selv om vi gjør mye etterretning fra PCen, sier Vang.

Til toppen