Lensmannskontorene tømmes

Av de fire faste, er to sivilt ansatte. I tillegg kommer to polititjenestemenn som jobber operativt fra Molde, slik at antallet ansatte totalt er seks.

– De to er ikke noen vi kan regne med som en ressurs på kontoret, men til en viss grad kan vi bruke dem på dagsett, sier lensmann Olav Vestad til Politiforum.

Han ønsker ikke å svartmale situasjonen eller «syte og bære» over manglende ressurser, men sier nedbemanningen merkes.

– Det er et gap her. Tidligere var vi et forholdsvis stort og slagkraftig lensmannskontor, men nå er vi ikke i stand til å gi befolkningen det de forventer. Utfordringene nå er å klare å utnytte ressursene vi har best mulig. Det fører til knallharde prioriteringer.

Lensmannskontoret ligger i kommunesenteret Elnesvågen, drøye 20 minutters kjøretur fra Molde. Mange av Fræna kommunes rundt 9.400 innbyggere bruker Molde aktivt, både som arbeidsplass og utelivsarena.

– Nærheten til byen gir også narkotikaproblematikk for oss, sier Vestad, med det forbyggende i tankene.

– Jeg brenner for å beholde lensmannskontoret i Fræna, eller som et minimum en form for politipost ved lensmannskontoret, som folk kan oppsøke. Optimalt sett burde det vært tre-fire politiansatte ved lensmannskontoret for at vi skulle kunne være i stand til å tilby service og etterforske enkle saker.

Det, sier Vestad, ville vært «et minimum av hva en kommune med 9.400 innbyggere kunne forvente».

I dag håndterer lensmannskontoret allerede de fleste forvaltningsmessige og sivile gjøremål for innbyggerne, noe som utgjør en betydelig del av arbeidet for kontorets øvrige ansatte.

Lensmannen understreker at han mener beredskapen blir godt ivaretatt av de operative mannskapene fra Molde, som også inkluderer to av hans egne politiansatte.

Store restanser

For kontorets ene etterforsker, er imidlertid situasjonen prekær, med store restanser.

– Etterforskeren er opphengt i prioriterte saker. Resten må vi bare la ligge. Dette går vanligvis i bølgedaler, men nå er situasjonen i ferd med å bli permanent, forteller Vestad.

Samme dag som Politiforum var på besøk, ble det avholdt et møte mellom lensmann, straffesakskoordinator, etterforsker og påtaleleder fra politidistriktet, hvor temaet var saksrestansen ved lensmannskontoret.

Lensmannskontorets ene etterforsker, politibetjent Kristin Mathisen Austvik, sier det virket som om påtalelederen ble overrasket over mengden prioriterte saker lensmannskontoret etterforsker.

– Alle var enige om at noe må gjøres. En kommer aldri helt à jour, men dette handler om at det skal være lik rettssikkerhet for folk. Når en person går til det skritt å levere en anmeldelse for familievold eller voldtekt, så er det en stor medbelastning å måtte vente i månedsvis på at saken etterforskes, sier hun.

Slik situasjonen er i dag, tror hun ikke at «like» saker blir like godt etterforsket på lensmannskontoret som i byene.

Hvem kvalitetssikrer?

Mathisen Austvik begynte ved Fræna lensmannskontor i november i fjor. Selv om hun innimellom får bistand fra de to operative tjenestemennene, er det i hovedsak hun som tar seg av alle sakene.

– Jeg synes jeg har fryktelig mye å gjøre. Til tider blir jeg nesten handlingslammet, når det er så mange saker og så mye av det er alvorlig. Vi har flere prioriterte saker som har lagt lenge. Det er jo en grunn til at de er prioriterte, og det er fordi de er grove, sier politibetjenten.

I de prioriterte sakene – ofte av typen seksuelle overgrep, familievold og narkotika – kan bevisbyrden være veldig vanskelig.

– Med en dårlig etterforskning, hvilket grunnlag har da juristene for å føre sakene for retten? Jeg tror det er veldig viktig å jobbe i team i sånne saker. Her er jeg én person som skal etterforske i en kommune med 9.400 innbyggere. Hvem skal kvalitetssikre det jeg gjør? spør Mathisen Austvik.

Synliggjøring

Etterforskeren er glad for at hun fikk synliggjort utfordringene under møtet med påtalelederen.

– Å dokumentere behovet er kjempeviktig. Situasjonen er vanskelig, men samtidig må jeg gjøre en så god jobb jeg kan ut ifra min kompetanse og de ressursene jeg har, sier hun, og bedyrer at hun klarer å sove om natta, selv om hun ikke har mulighet til å ta unna alle sakene som ligger på vent.

– Det er jeg bare nødt til.