REFORMKRITIKERE: Førsteamanuensis Vanja Lundgren Sørli og professor Paul Larsson har skrevet bok om politireformer i Europa.
REFORMKRITIKERE: Førsteamanuensis Vanja Lundgren Sørli og professor Paul Larsson har skrevet bok om politireformer i Europa. (Torkjell Traedal)

- Kravet om to per 1000 betyr noe annet i dag enn for kort tid siden

Professor Paul Larsson og førsteamanuensis Vanja Lundgren Sørli håper norsk politiledelse tar seg tid til å lese boken «Politireformer», som samler forskning om reformprosesser.

Med et historisk perspektiv på politireformen, har førsteamanuensis Vanja Lundgren Sørli og professor Paul Larsson ved Politihøgskolen (PHS) samlet 360 sider forskning i boken «Politireformer». Boken ble sluppet i desember. 

I boka belyser 25 respekterte samfunnsvitere, jurister, kriminologer og økonomer – og en lensmannsbetjent – «nærpolitireformen» fra ulike fagfelt, med en stor grad av tverrfaglighet. En reform som helt sikkert ikke er den siste politireformen.

Knut Vegard Bergem i forlaget Cappelen Damm, beskriver innholdet i boken som en antologi, med bidrag fra fem forskjellige land.

− Politiet har et sammensatt samfunnsoppdrag og en ikke knirkefri nærpolitireform. Hvorfor knirker det? spør Bergem.

Han mener boken presenterer dagsaktuell forskning knyttet til nærpolitireformen. Særlig ut fra at den norske prosessen sammenlignes med, og sees i lys av, andre lands reformprosesser.

− Boken er et viktig referanseverk for journalister, byråkrater, forskere, og ikke minst i utdanningen i politiet. Jeg håper boken kan bli et viktig korrektiv til en dårlig fundert og opphetet debatt om nærpolitireformen, sier Bergem.

Reformen og elefanten

Professor Larsson er kritisk til at de som har jobbet med å utforme nærpolitireformen, ikke har lyttet til politiforskingen.

– Ja, det er til å undres over hvorfor man drar i gang disse reformene uten i det hele tatt å se på forskingen, sier han.

Larsson viser til at det ofte er en kamp om det lokale styret av politiet. Tre år etter politireform 2000, ble det i Justisdepartementet snakket om å starte trinn to, fordi man ikke hadde fått sentralisert nok, ifølge Larsson.

– Man klødde i fingrene etter å legge ned små enheter. Nå ønsker jeg at norsk politiledelse tar seg tid til å lese boken. Her er det samlet forskning fra sammenlignbare land, og det er god forskning innen offentlige sektorer som har stor overføringsverdi.

Han stiller spørsmål ved hvorfor reform etter reform dukker opp.

– Disse reformene har begrensede muligheter for å nå sine mål, men de koster vanvittig mye i form av tapt politikraft. Nærpolitireformen ble mye mer en strukturreform enn en nærpolitireform, hvor vi har fått større enheter og mer spesialisering. Og med det har politiet fått mindre grad av fleksibilitet til å kunne bruke ansatte på tvers av organisasjonslinjene når behovet dukker opp, sier Larsson. 

- Færre der ute

I boka «Politireformer» sammenlignes den norske reformprosessen med andre lands reformprosesser.

Han påpeker at politiet, som følge av nye former for kriminalitet, nå bruker store ressurser på ting de ikke brukte ressurser på tidligere.

– Politiet blir sakte men sikkert færre der ute, til tross for at antall ansatte øker. Stadig flere jobber inne, det er økte krav til opplæring, og vi ser at kravet om to per 1000 betyr noe annet i dag enn for kort tid siden, sier Larsson.

– Elefanten i rommet er at det trengs en betydelig ressursøkning for å opprettholde det synlige utepolitiet. Politiet har rett og slett fått så mange nye oppgaver, at man kutter ut alt som ikke kan slå ut på måleparameterne. Politiet trenger flere folk. Slik det er nå, pålegges politiet oppgaver de ikke kan løse. Troen på det politiet kan løse av samfunnsmessige problemer er overdrevet, sier Larsson.

Han omtaler reformen som en fordekt sparereform.

– Når man fra politisk hold setter ambisiøse mål for politiet, må man også være villig til å se at det koster. Å blande nærpolitireformen sammen med det Politidirektoratet har kalt kvalitetsreformen, har gjort det fullstendig umulig å se hva det faktisk koster å heve kvaliteten, slik det nå er lagt opp til, sier Larsson. 

- Åpner for sikkerhetsselskapene

Konsekvensene av et underfinansiert politi, åpner for spørsmålet om man ønsker en privatisering av det man tradisjonelt har sett på som politioppgaver.

– Hvis politiet ikke gjør det, åpner man for mer arbeid til sikkerhetsselskapene, som allerede lever godt, sier Larsson.

Han minner om politiloven, hvor det er bestemt at staten er ansvarlig for polititjenesten i landet.

– Dagens reformer har en tendens til å designes slik at det folk synes er viktig skrelles bort. Politireformer må gjennom politiske prosesser, og ender opp som politiske kompromisser, sier Larsson.

Han har merket seg at det kriminalpolitiske feltet er et område hvor politikere kan vise handlingskraft.

– Politifaglige vurderinger blir raskt mindre viktige enn politiske prioriteringer. Det er den største elefanten i rommet. Hvordan man har brukt evalueringen etter politireform 2000, er det grunn til å stille spørsmål ved. Evalueringer og forskning har med sine nedslående svar ikke vært velkomne, beklager Larsson.

Hvorfor lykkes de ikke?

Larsson sier den øverste politiledelsen foretar ledelse «på instrumentelt vis», uten at hensikt og retning er rotfestet på grunnplanet.

– Medarbeidere tas ikke med, og deres syn på saken er i liten grad ønsket. Vi ser det er lite dialog, i stedet gis det enveiskommunikasjon som kan ligne på ren ordregivning, der grunnplanets meninger ikke lyttes til. Og hvor resultatet er at når reformen rulles ut, ruller den over medarbeiderne. Da lurer jeg på hvorfor de som driver reformen ikke forstår hvorfor det er stor motstand i egne rekker, sier Larsson.

Han håper boken blir et bidrag til at det som forårsaker mislykkede reformer ikke skjer på nytt.

– Hvor verdifull er boken hvis den kun er skrevet av reformkritikere?

– Få, om noen av bidragsyterne, er mot reformen. Problemet i dag er heller at reformene synes merkelig adskilte fra de problemene de skal være et svar på. Reformen var ment å ta for seg utfordringer påpekt blant annet i politianalysen og i 22. juli-kommisjonens rapport. Nærmest uansett hva problemet er, så synes svaret å være gjennomgripende strukturreformer og større enheter. Kuren synes i liten grad å være tilpasset pasienten, sier Larsson. 

Betydelige motsetninger

Istedenfor å ville realisere drømmen om totale endringer, bør det gjennomføres en trinnvis prosess for å minske risikoen, mener Larsson. 

– Slik unngår man å havne i et nettverk av politiske ambisjoner løsrevet fra politifaglige vurderinger. Man må fokusere mindre på organisasjon og strukturelle problemer, og i stedet rette oppmerksomheten mot hvilke ferdigheter og kunnskaper politiansatte skal ha for å kunne håndtere de behovene som finnes i dynamiske samfunn, hvor politiet vil måtte samarbeide med andre aktører for å løse komplekse samfunnsproblemer, sier han. 

Seniorrådgiver Vivi Lassen i Difi, som leder Difis evaluering av politireformen, håper boken blir lest av politi og besluttende myndigheter.

– Nærpolitireformen er en krevende reform. Selve navnet på reformen ble et politisk valgt begrep, sier Lassen.

Hun påpeker at nærpolitireformen inneholder betydelige motsetninger og spenninger.

– Vi ser det blir spesialisering og sentralisering av funksjoner. Dette er villet og viktig for å kunne møte et endret kriminalitetsbilde. Men samtidig skal det også være et mer tilgjengelig og tilstedeværende politi med god lokal forankring og samhandling. Det er et mål at politiet skal bli mer enhetlig og skal levere likere polititjenester med bedre kvalitet i hele landet. Hva betyr det når det også er behov for lokal tilpasning? I praksis ser vi at politiet nå må prioritere mellom mer slagkraftige fagmiljøer og et geografisk tilstedeværende politi. Hvordan skal politiet klare å møte disse utfordringene? spør Lassen. 

Hun mener det derfor er nyttig og interessant å lese både de norske forskerne og om det som skjer i andre land. 

Bedre tjenester til folk

– Det er viktig for å forstå sammenhenger og forstå det som skjer nå. Denne boken evner å stille nye spørsmål, som vi kan håpe bidrar til gode diskusjoner, sier Lassen.

Hun er tydelig på at svarene på spørsmålene som stilles, ikke kommer nå.

– Det vet vi ikke før det har gått lang tid. Reformen er nå i sitt tredje år, og den har så langt vært preget av mye vekt på strukturendringene. Det er veldig lett å ty til organisatoriske endringer. Vanskeligere er det å få til nye måter å jobbe på, samarbeide på, og det å kunne ta i bruk nye teknologiske løsninger. Husk at organisasjonsendringer ikke er et mål i seg selv. Målet er bedre tjenester til folk, definert som et mer synlig og tilgjengelig politi med kapasitet til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger og sikre innbyggernes trygghet, sier Lassen.

Hun har et budskap til det politiske miljøet.

– Sørg for nok ressurser til å gjennomføre det som er planlagt. Akkurat nå iverksettes mye nytt. Det kan bli for mye av det gode når alt skal bli til det bedre, og ingenting skal nedprioriteres. Vi ser at alle er opptatt av at ting på eget fagområde skal bli best mulig, men at alle tiltak og krav kanskje ikke ses nok i sammenheng. Tiltakene må treffe politidistriktene og polititjenesten der politiet møter publikum, sier Lassen.

Ikke drøftet grunnprinsippene

Førsteamanuensis Vanja Lundgren Sørli ved PHS, sier dette handler om en politirolle i endring.

– Fokuset er mer hendelsesstyrt og mer reaktivt enn tidligere, og vi ser et politi som ikke lenger er strukturert til å levere på serviceoppdraget og nærhet til publikum. På mange måter er politirollen forsvunnet inn i struktur og handlingsmønster. Hvordan skal man klare å være et lokalt forankret forebyggende politi, oppe i dette? spør hun.

Lundgren Sørli påpeker at de ti grunnprinsippene som Stortinget la til grunn for politiet i 1991, ikke var drøftet i politianalysen.

– Svaret i analysen, var at de fant at de ikke hadde særlig relevans lenger. Samtidig ser vi at en rekke begreper som er fundamentale for politirollen, er omdefinert og har fått nytt innhold. Dette har skjedd til tross for at Stortinget i kompromisset om reformen i 2015 forutsatte at vi også i framtida skal ha et nærpoliti som jobber i overenstemmelse med de ti grunnprinsippene. Det er ikke mulig med den politidekningen politikerne legger til grunn at Norge skal ha.

Til toppen