Hvem skal vokte vokterne?

Hvilke er Politihøgskolens grunnleggende verdier – på sikt? I Norsk Politi (1/11) utrykker Håkon Skulstad at Politihøgskolen bør videreutvikles med økt fokus på etisk refleksjon og sikring av det rette.

Veien mot sikring av Politihøgskolen som en ansvarlig og reflekterende organisasjon går via kunnskap, hevder han - men hvordan vite at vi har rekruttert de rette? Hva slags kunnskap bør vektlegges for å sikre institusjonens verdigrunnlag på sikt?

Humanisme

Den humanistiske tradisjonens lærdom: Åndelige dyder som refleksjon, kunnskap og visdom er knyttet til anerkjennelse av våre forfedres strev og åk. De av våre forgjengere som har lempet og grætt for en farbar vei mot sin fremtid, er bærere av vår fortid.

Tror man på det moderne samfunnets kjerneverdier, så må hver enkelt ta ansvar for å opprettholde dets eksistens. Ved å engasjere seg i historien kan hver av oss erkjenne sin plass innen det enorme komplekset som kalles «historien». Det er ikke historien vi lærer av, men av de som faktisk levde for oss. Hvordan så hegne om alt dette?

Platon, Staten og «oss»?

I Platons dialog Staten, grunnlaget for vår rettsfilosofiske tradisjon, hevdes det at «samfunnet» er produktet av våre forgjengere. Vi har fått et ordnet samfunn i gave, som er forutsetningen for våre liv.

Vi har ikke først forpliktelse for oss selv, nei, men til våre forfedre. Å bryte loven er å håne foreldrenes avkall og slit, å bryte loven er å håne eget opphav – grunnlaget for sitt eget liv. Samfunnet er avhengig av å finne de beste blant oss, for å sikre bysamfunnet, polis. Vokterne av byen, samfunnet – det vil si den voktende stand – skal både sikre oss fra våre medborgere og oss selv. Derfor må Staten stadig lete etter, og finne, de mest egnede politier.

«Den noble løgn»

I Staten, forteller Sokrates den «fantastiske løgnen», en fønikisk myte. I myten om Metallmenneskene fortelles det at Moder Jord har avlet fire typer urmennesker, som sammenlignes med verktøy.

De fleste har mest bronse i seg. De er tunge og lett bøyelige. Noen har mest jern i seg. De er lette og harde, men knekker lett. Noen har mest sølv. De er staselige, men myke og bøyelige. Noen få har mest gull i seg. De er de mest verdifulle og ønskelige politier: De har hjerter av gull.

Hvem vokter vokterne?

Menneskets sjel er urolig og utålmodig. Mennesket er ikke herre over seg selv: Vi må hjelpes til å tøyle våre hjerter. Politiene skal forvalte den allmenne fornuft og besørge rett og rettferd i hele byen, men har en stor makt som kan være usunn.

Vokterne er også urolige og utålmodige sjeler. Spørsmålet blir så: «Hvem skal vokte vokterne?» Den som er herre over sin egen sjel, er vel også sin egen slave? Dette er et sjelens paradoks.

Må vokte seg selv

Vokterne skal ha hjerter av gull, ha mot og skal ikke knekke. De skal være av de beste blant oss. Men det er ikke gull alt som glimrer – heller ikke på en uniform. «Gullstandarden» finnes kanskje ikke i «virkeligheten», men det gjør kanskje heller ikke kjærligheten?

Vokterne må lære hvordan å vokte seg selv. Staten skal ikke skape slike verdier i mennesker, men dyrke frem de kvaliteter som allerede finnes.

Tradisjonsbærer

Politihøgskolen som bærer av tradisjonen: Selv i et evig omskiftelig samfunn er det visse egenskaper som består: Verdien i redelighet, medmenneskelighet, offervilje og lojalitet.

Selv om samfunnet rundt Politihøgskolen endrer seg hurtig, er det godt at det finnes en moderat konservativ institusjon som bærer av kontinuitet fra en samfunnsform til en annen. Den humanistiske forskningen forankrer Politihøgskolen i tradisjonen som har frembrakt dens verdigrunnlag, og filosofien hegner om dens kjerne.