- Hvem av oss er mest verdt?

Tjenestestedet hadde nemlig bare en vernevest. Det gikk bra. Nå blir Knut Hansen politipensjonist.

Sin første arbeidsdag i politiet hadde han 24. februar 1973. Lensmannen dukket opp nede på fiskebruket der han jobbet. Han hadde fått med seg at den sindige unge mannen gikk med tanker om å søke på Politiskolen. Om han Knut kunne tenke seg å begynne som midlertidig lensmannsbetjent? Joda, Knut kunne da det. Og slik begynte en karriere som har inneholdt både dramatikk, gode opplevelser og lange alenevakter i det absolutte utkant Norge. Ved Måsøy lensmannskontor i Havøysund, Vestfinnmark politidistrikt. Et sted med nesten 3000 innbyggere og tre stillingshjemler ved lensmannskontoret. Hvor det i lange perioder var Knut og lensmannen som var de eneste ansatte. Et sted uten veiforbindelse med fastlandet.

Det tok åtte år før unge Hansen visste at det var noe som het arbeidstidsreglement. Lensmannen hadde som innstilling at jobben på lensmannskontoret var mer et kall enn en jobb. De delte politiansvaret med en uke om gangen og med det ansvaret for å passe telefonen når arbeidsdagen var over. Og det var gjerne slik at den som hadde vakt kunne ringe til han som hadde fri når det kom til skarpe oppdrag. En vaktordning helt uten noen form for betaling. Som på så mange andre områder, søkte de to på lensmannskontoret å løse oppdukkende utfordringer på en fleksibel måte. Det var aldri snakk om å få hurtig hjelp fra verken Beredskapstroppen, UEH eller andre kolleger. Til nød kunne de få hjelp av Kripos ved drapssaker.

Bevæpning med hagle

Bemanningen gjorde at Hansen gjennomførte flere bevæpnede utrykninger alene. Vi lar han selv fortelle:

- Det var i begynnelsen av 70-årene. Jeg fikk melding om en mann som hadde forskanset seg med en hagle i et hus. Han truet alle som nærmet seg med å skyte de. Utrykningen foregikk med skyssbåten. På tur ut i nattemørket, ropte lensmannen at jeg måtte bevæpne meg. Deretter kom han bærende på en søppelsekk. Inne i sekken lå det en hagle. Meldingen var kort: «Du treffer bedre med denne».

Deretter bar det ut i båten, og da jeg kom frem til huset, fikk jeg kontakt med haglemannen uten at det ble behov for å åpne søppelsekken. Vi ble forlikt, og jeg ble invitert inn i huset. Men da vi sammen kom inn i huset, tok mannen hagla han hadde stående, og fyrte av et skudd rett i sikringsskapet så gnistfokket sto. Det var da jeg satte ny pers på 60-meter, sier Hansen mens han humrer.

Taktisk fremrykning med forviklinger

På en annen væpnet utrykning hadde de doblet utrykningsstyrken. Knut og kollegaen var på utrykning til et hus hvor en mann skjøt på omgivelsene med en Mauser kaliber 7,62 og et 9 mm våpen.

- Vi var to mann, men kontoret hadde bare én skuddsikker vest. På tur til stedet ble det et tema hvem som skulle få vesten. Og vi ble enige om den som var mest verdt, skulle få den. Det avgjørende var hvem som hadde flest barn. Kollegaen vant. Dette var en vest av den gamle sorten med tunge panserplater som ga stort volum. Kollegaen tok den på under politikjeledressen som følgelig ble ganske trang. Den taktiske fremrykningen foregikk med revolver i hånd, mot huset fra den siden det ikke var vinduer. For å komme seg inn på huset, måtte vi forsere et piggtrådgjerde som gikk nært huset, sier Hansen.

Hansen var langbeint, og skrevet over, mens den mer kortbeinte kollegaen mente det var bedre å smyge seg igjennom piggtrådgjerde. Med det resultat at ryggen på kjeledressen satte seg fast i piggtråden. Da han skulle forsøke å komme seg løs, resulterte det i at hele piggtrådgjerdet falt i bakken, med kollegaen solid innviklet i pigger, ståltråd og gjerdestaur. Situasjonen var kritisk, og Hansen var i et dilemma. Skulle han hjelpe kollegaen løs og slippe den farlige situasjonen med øynene, eller skulle han fortsette fremrykningen?

Hansen valgte det siste. Med revolveren hevet, listet han seg nærmere huset, fremdeles uten annet vern enn det kjeledressen ga. Oppdraget løste seg ved at mannen var stukket av.

Oppgaver fjernet fra politiet

Politiet har blitt fratatt en rekke oppgaver siden Hansen begynte. Bidragssaker, arbeid for Norges brannkasse, lakseoppsyn og kontroll med fiskeproduksjon er noen av oppgavene som har forsvunnet fra politi- og lensmannsetaten.

- Da vi hadde disse oppgavene, fikk vi en unik kontakt med publikum fordi vi til stadighet var i kontakt med folk uten at vi var i politiærend. Det var på mange måter en lettelse å miste oppgavene, men samtidig var litt sårt fordi vi da også mistet den brede kontaktflaten med publikum, sier Hansen.

Usunne alenevakter

De siste seks årene i politiet har Hansen jobbet i Reinpolitiet og skryter av en flott måte å avslutte politikarrieren på.

- Det har vært helt fantastisk å ikke ha alenevakt. De siste årene jeg gikk alenevakter begynte hele kroppen å grue seg. Å øyne muligheten til å havne i skikkelige slåsskamper etter fylte 50 var lite tiltalende. Når jeg la meg om kvelden, skulle jeg samtidig være mentalt kampklar til å rulle rundt på asfalten med rusede mennesker. Det gjorde at jeg kom til et metningspunkt. Hver gang telefonen ringte hjemme, fikk jeg en beredskapsfølelse. Det var ingen god følelse, sier Hansen.

- Hvis jeg skulle ha valgt yrke på nytt i dag, ville jeg valgt politiet hvis jeg skulle se på alt jeg har fått lære. Men hvis jeg skulle lytte til signalene på kroppen, ville jeg valgt noe annet. Når man jobber på et så lite tjenestested, blir man isolert fra det store fellesskapet. På små steder må man som politiansatt være flink til å ta vare på seg selv, og være kreative på hvordan man involverer seg i samfunnet man er en del av, er Hansens råd.

Drømmer om den store lotten

Som nyslått politipensjonist er planen å ta opp igjen sin gamle fiskerkarriere. Det er på sjøen han liker seg. Nå har han inne en søknad om å få en egen kvote å fiske på.

- Det er fisker jeg er i blodet. Går søknaden i orden, er det med line og juksa­snøret du i fremtiden finner meg på sjøen, sier Knut Hansen. I jakten på den store lotten.