Hva med 10-12 nye politiregioner?

Den pågående diskusjon om politiets organisering viser at det er stor enighet om at en ny organisering er nødvendig.

  • Endret

Fra 1986 til 2000 var det fem landsdelspolitikamre (etablert ved Kgl. res. av 31.01.86). Ordningen ble etablert ved at politimestrene i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø ble tillagt oppgaven som landsdelspolitimester. I hver landsdel var det opprettet et stabselement med 6-12 faste stillinger, under ledelse av en landsdelsinspektør.

I 1991 foretok Riksrevisjonen en gjennomgang av ordningen og konkluderte med at ordningen var lite effektiv og uttalte blant annet:

«Mye av årsaken til at landsdelsordningen har fungert så lite tilfredsstillende skyldes imidlertid faktorer som begrensede ressurser, frafall av oppgaver som var tenkt tillagt landsdelsstabene, for lite behov og ingen reell utbygging av ordningen slik det var forutsatt. De oppgaver som blir tilfredsstillende ivaretatt av landsdelsstabene er for små til at landsdelsordningen bør opprettholdes i sin nåværende form.»

På bakgrunn av Riksrevisjonens rapport, ble det i 1996/97 foretatt en ny evaluering av landsdelsordningen. Utvalget uttalte blant annet:

«Landsdelsordningens historie viser at samarbeidet og kontakten med Justisdepartementet har sviktet på svært mange områder. Både ressurstildeling, oppmerksomhet i det daglige arbeidet og utviklingen av ordningen, har til tider vært dårlig/skiftende fra departementets side. Dette må rettes på i en fremtidig ordning.»

Både Riksrevisjonen og utvalget som evaluerte ordningen påviste forøvrig at det var positive trekk ved landsdelsordningen. Landsdelsordningen virket i 14 år og ble avviklet i 2000.

Som påpekt av Politimester Gudmundsen i Hordaland, er det viktig å få en rask avklaring. Men det første som må avklares er altså politikernes vilje til å gi fra seg dagens detaljstyring av politiet. I tillegg bør det legges en god del føringer på Politidirektoratets (POD) rolle i fremtiden, slik at POD får en administrativ, koordinerende og kontrollerende rolle. POD må ikke bli for operativ. Om ikke dette kommer på plass, vil en ny regionordning kunne få de samme problemer som landsdelsordningen.

Siden den nye svenske modellen blir trukket fram som et forbilde, bør første steg i omorganisering av norsk politi være:

  • Å beslutte hvor mange politiregioner man skal ha og geografisk inndeling av disse.
  • Å beslutte hvor administrasjonssentrene – og operasjonssentralene - for hver region skal ligge.

I Sverige er dessuten sivile saker og påtalefunksjonen ikke lenger politiets oppgaver. Man kan derfor ikke sammenligne norsk og svensk politi, uten å ta hensyn til dette!

I beslutningen fra Sverige er det lagt vekt på at administrasjonssted for de sju nye regionene er valgt ut fra at de i dag er polisiære sentrum, at de har en god geografisk beliggenhet og funksjonalitet, tilgang på gode kommunikasjoner og nærhet til universitet og høyskoler.

Spesialistfunksjoner og andre felles regionale virksomheter kan og bør plasseres på andre steder innenfor regionen. Organisasjonen innenfor hver region skal bygges nedenfra og ut i fra regionens forutsetninger og innbyggernes behov.

I Norge kan dette kan løses ved at det innenfor hver region nedsettes et utvalg bestående av politiledere, ansatte og politisk oppnevnte medlemmer, som sammen lager forslag til organisering innenfor hver region.

Å organisere norsk politi med utgangspunkt i POD blir helt feil. Dette er tidligere påpekt av tidligere leder i Politiets Fellesforbund (PF) Arne Johannessen og lokallagsleder i Hordaland Kjetil Rekdal. Begge to har fremhevet at politiet bør organiseres ut i fra publikums behov – ikke ut fra PODs behov. PODs rolle og organisering må fastsettes ut i fra regionenes og Justisdepartementets behov og ut i fra «tesen» om at politiet er til for publikum og ikke omvendt!

Til toppen