Henleggelse av saker mot politimenn
Det iverksettes oftere etterforskning mot polititjenestemenn enn andre yrkesgrupper. Hva betyr det egentlig at Riksadvokaten henlegger etter bevisets stilling?
Det hører med til politiyrket å være underlagt mer offentlig kontroll og oppmerksomhet enn de fleste andre yrker. Politiet er samfunnets eneste sivile maktapparat. Noe av den ordinære tjenesteutøvelsen er å anvende makt mot borgerne når situasjonen krever det. En konsekvens av dette er at det oftere iverksettes etterforskning mot polititjenestemenn enn mot andre yrkesgrupper.
Typiske saker som blir etterforsket er påstått ulovlig maktbruk, brudd på taushetsplikten, grov uforstand i tjenesten, mv. De fleste sakene er resultat av anmeldelse fra publikum, men det skjer også at Spesialenheten for politisaker, av ulike grunner, åpner etterforskning/undersøkelse etter eget initiativ.
De fleste sakene blir henlagt
Det store flertall av saker mot polititjenestemenn blir henlagt. Dette er nokså innlysende.
Mange av anmeldelsene hviler på et uriktig faktisk grunnlag, ofte fordi anmelderne har vært ruspåvirket eller misoppfattet situasjonen som begrunner anmeldelsen, eller at anmeldelsen er et utslag av sjikane fra personer som selv er under etterforskning/strafforfølgning.
Henleggelse etter bevistets stilling - Klage
Gjennom 20 år har jeg bistått polititjenestemenn som forsvarer i etterforskning av alle typer straffesaker. Veldig ofte hører jeg klientene si:
«Dersom denne saken henlegges etter bevisets stilling må det klages».
Dette blir begrunnet med at en henleggelse etter bevisets stilling er inkriminerende, og at det alltid vil henge noe negativt igjen ved en slik avslutning av etterforskningen.
Dette er ikke riktig, noe jeg har påpekt i to artikler tidligere (2006 og 2010).
Av hensyn til repetisjonens udiskutable verdi, samt det faktum at det er uteksaminert en rekke nye kandidater fra Politihøgskolen, tar jeg opp emnet på nytt.
Riksadvokatens retningslinjer
Riksadvokaten har i Rundskriv nr 3/2006 gitt retningslinjer for organiseringen av Spesialenheten og dets virkeområde. På side 12 uttales det at tre henleggelsesgrunnlag er mest aktuelle:
• Intet straffbart forhold kan bare benyttes når det pretenderte forhold ikke rammes av noen straffebestemmelse eller det er på det rene at anmeldte/ mistenkte ikke er gjerningspersonen (vedkommende var ikke på stedet på det aktuelle tidspunkt, det har skjedd en personforveksling e. l.)
• Skyldes påtaleavgjørelsen at faktum ikke kan klarlegges tilstrekkelig, eller er det tvil om de objektive eller subjektive straffbarhetsvilkårene er oppfylt, skal saken henlegges etter bevisets stilling.
• Henleggelsesgrunnen intet straffbart forhold anses bevist forutsetter at etterforskningsresultatet med særlig styrke taler mot at det er begått en straffbar handling.
Jeg finner også grunn til å betone det faktum at riksadvokaten i et rundskriv fra 1997 om organiseringen av det tidligere SEFO utdypet det slik at en henleggelse etter bevisets stilling ikke innebærer en gradering av mistankens styrke, men vil «være aktuell når det anmeldte forholdet kan rammes av en straffebestemmelse, og etterforskningen ikke har klarlagt de faktiske forhold fullt ut».
Riksadvokaten instruerer i samme rundskriv om ”at det ikke skal gjennomføres etterforskning som utelukkende har til formål å avkrefte mistanken”, for at saken eventuelt kan henlegges med en annen begrunnelse.
Også i saker mot polititjenestemenn vil situasjonen ofte være den at påstand står mot påstand, og at saken åpenbart ikke ligger an til en kvalifisert mistanke som gir grunnlag for strafforfølgning. På den annen side er det heller ikke fullt ut klarlagt at anmeldelsen er åpenbart ubegrunnet, men ressurshensyn tilsier at ytterligere etterforskning ikke skal gjennomføres når det likevel er klart at saken må henlegges.
Riksadvokaten gir altså direktiver om at det ikke skal benyttes større ressurser i saker mot polititjenestemenn enn det som benyttes i straffesaker ellers. En konsekvens av dette er at også saker mot polititjenestemenn vil bli avsluttet på etterforskningsplanet uten at det finner sted noen egentlig avklaring av saksforholdet, annet enn at betingelsene for strafforfølgning ikke foreligger.
Ingen konsekvenser
Det er viktig å understreke at en henleggelse etter bevisets stilling ikke skal få noen tjenestemessige konsekvenser for den enkelte tjenestemann. Det er for øvrig nytteløst å påklage begrunnelsen for henleggelsen til riksadvokaten, dersom ikke saksdokumentene viser at saken er henlagt på feilaktig grunnlag. Som nevnt ovenfor, forutsetter henleggelse som er begrunnet i at intet straffbart forhold anses bevist at etterforskningsresultatet med særlig styrke taler mot at det er begått et straffbart forhold.
En oppfordring:
Jeg har tidligere oppfordret leserne til å sende meg noen ord dersom man har hatt erfaringer for at henleggelse med begrunnelse i bevisets stilling har medført noen negative konsekvenser for vedkommende sin stilling.
Første gang jeg gjorde det var i 2006, og jeg har til gode å få noe reell tilbakemelding om at så har skjedd. En helt annen ting er at selve forholdet som har vært gjenstand for etterforskning, viser at det er av en art som nødvendiggjør en administrativ reaksjon fra arbeidsgiveren i form av en ordenstraff (skriftlig irettesettelse mv), men det er en helt annen problemstilling.
Advokat Jens-Ove Hagen,
Advokatfirmaet Føyen Torkildsen AS,
