Gled deg til å gå på jobb

I media kritiserer fagforeningene hverandre for det ene eller andre. Media benytter fortsatt enhver sjanse til å hakke så godt de kan på politiet og i sosiale medier får vi evalueringer som ikke alltid har en rettferdig og faktabasert sammenheng.

Internt i etaten er det også kritikk både fra bunn og topp. Det er kraftig kritikk til prioriteringer, alle skal si sitt og «alt» skal prioriteres. Noe må bare prioriteres litt høyere enn alt annet.

Reformen koster sitt i penger, tålmodighet og ressurser. Vi tappes for folk, stopper vikariat til særdeles dyktige medarbeidere og overtid unngås i det lengste. Alle argument har kun et svar – penger. Vi skal nå bygge om en hel etat og derfor drages folk til arbeidsgrupper, samtidig skal budsjett «tas igjen» og det er ingen penger til å erstatte dette. Ingen andre firma i Norge hadde klart dette, ikke politiet heller. Hvordan orker vi dette?

Jeg orker det fordi jeg har verdens beste jobb. Fordi jeg fortsatt gleder meg til å gå på jobb! Jeg gleder meg til den uvisse om at jeg ikke aner hva som kommer til å skje. I den vissheten om at jeg høyst sannsynlig kommer til å oppleve mer på min vakt enn de fleste i samfunnet opplever hele livet sitt.

Jeg gjør det fordi jeg vet jeg for oppleve POLITIET. Jeg får være en del av POLITIET. Det gode kollegiale miljøet, den gode muntre stemningen når vi møtes, den gode følelsen av å komme inn på piketten når det lukter nytrukket kaffe og all den gode pikettpraten der vi skravler i vei om gamle oppdrag og hvor de «neste skurkene bor». Jeg får gleden av å være politi.

Jeg orker dette fordi det gjør godt å gjøre en forskjell. Fordi å møte publikum i alle forskjellige livssituasjoner gir mening. Vi er flere ganger «siste instans» og som politi kjenner vi samfunnet svært godt. Fra alle sider. Det gjør godt å kunne gjenvinne en viss rettferdighet og det gjør godt å kunne gjøre livet litt bedre for enkelte. Det er også lov å innrømme, at det er gøy å fange tyver!

Jeg elsker politiet fordi jeg kanskje må stå med våpen i hånden i et øyeblikk, og 2 minutter etter prater jeg med en barnehage som vil se på politibilen. Jobben krever en enorm evne til omstilling. Jeg gjør det fordi samfunnet krever enormt av meg. Alle forventer at jeg leverer 100 prosent - hver gang. Gjør jeg ikke det, så gnir media seg i hånden og trykker meg utover fremsiden sin. Jeg vet hva som kreves, og jeg vet at jeg og mine kollegaer klarer det. Sammen.

Jeg orker dette fordi det er like gøy og motiverende hvert år, å se kollegaer som brenner slik for jobben sin. Det er gøy med kollegaer som er så flittige at oppdrag blir tatt unna fortløpende, og det er like hyggelig hver gang det står blomster på piketten med kortet «Takk for hjelpen». Vi skulle bare kunne hjulpet så mange flere! Det hadde vi også klart om vi hadde hatt mer folk.

Jeg tror faktisk fortsatt at de fleste i politiet ønsker å gjøre en god jobb. Jeg tror faktisk til og med ledelsen i POD faktisk har dette som mål. Klart det er synd at de viser det så dårlig for oss på grasrota, men når har vi på grasrota vært enige med ledelsen i alt? Det har vel aldri hendt og kommer nok aldri til å skje. Kanskje vi bør snu fokuset til å se at «alle» egentlig vil det samme.

Politidirektøren ønsker helt sikkert et solid politi, Politimesteren ønsker å tilfredsstille alle i distriktet. Og vi som gjør politijobben med publikum, vi ønsker jo også det beste for alle. Vi skulle så gjerne oppklart alle sakene! Vi er politifolk alle sammen. Vi har verdens beste jobb. Ikke glem det når det stormer rundt oss. Vi har bare alle forskjellige hatter på i det samme systemet. God vakt!