Frykter for helsa til innsatte og ansatte

En fredag eller lørdag natt i sentralarresten. Politiet har pågrepet en ruset person, som fraktes inn for å tilbringe natten bak lås og slå. Mannen låses inne - og politiet drar videre ut i Oslo-natta.

Litt etterpå slår personen seg vrang på cella. Da er det arrestforvarernes oppgave å håndtere den rusede og utagerende mannen. De som skal inn for å få kontroll på ham, har hver et 70 timers grunnkurs i blant annet arrestasjonsteknikk bak seg. Men det er lenge siden sist de trente på det.

I situasjonen oppstår det et basketak. Mannen er sterk, og rusen gjør ham uhåndterbar. Arrestforvarerne må bruke alle midler for å få kontroll. Arrestasjonsteknikken glipper, og i den stressede situasjonen tas det et ulovlig halsgrep på mannen.

Utfallet blir verst mulig. Mannen omkommer.

Økende risiko

Scenariet er ikke hentet fra virkeligheten. Men det er nettopp dette hovedtillitsvalgt arrestforvarer Pål Klethagen ved Oslo sentralarrest frykter aller mest: Et fatalt utfall etter at to-tre uerfarne arrestforvarere havner i en kritisk situasjon. Arrestforvarere som kun har grunnopplæring i bagasjen, uten å ha fått muligheten til vedlikeholdstrening med godkjent instruktør.

– Mangel på trening øker sjansen for at de havner i en situasjon hvor de setter ureglementerte grep. I verste fall kan det føre til dødsfall, sier Klethagen til Politiforum.

Han er bekymret for konsekvensene av manglende organisert vedlikeholdstrening blant arrestforvarerne i sentralarresten. Før 22. juli 2011 var én onsdag i måneden satt av til obligatorisk instruksjon, men mannskapsbehovet i etterkant av terrorangrepet gjorde at arrestforvarerne ble beordret til tinghustjeneste i stedet.

Problemet er at den obligatoriske instruksjonsdagen ennå ikke er gjeninnført, over halvannet år senere.

– Situasjonen begynner å bli kritisk, sier Klethagen.

Innimellom blir det riktignok avsatt dager til trening, men kriteriene for at den gjennomføres, gjør at arrestforvarerne ikke får svar før samme morgen om instruksjonen blir gjennomført eller ikke.

– Dette gjør det umulig å benytte seg av eksterne instruktører, og i mange tilfeller også egne instruktører. Treningen blir gjennomført, men uten at det er et organisert, faglig opplegg rundt det. Det er nå langt over ett år siden vi har hatt mulighet til å gjennomføre organiserte instruksjoner, sier Klethagen, og fortsetter:

– Som arrestforvarer må vi ukentlig bruke makt overfor andre mennesker. Da bør det være en selvfølgelighet at vi blir satt i stand til å gjøre det på en ordentlig måte. Risikoen for at man påfører skade på seg selv, kolleger eller den man forsøker å få kontroll på, øker kraftig med manglende trening.

Felles forståelse

Arrestforvarere har alle begrenset politimyndighet, og er utstyrt med håndjern, pepperspray og teleskopbatong. I Oslo går alle gjennom 70 timer med grunnopplæring i blant annet arrestasjonsteknikk før de kan begynne å jobbe. Dette er nesten dobbelt så mye som de lovpålagte 40 timene.

– Men selv om grunnopplæringen er på plass, er vi avhengig av trening for å kunne gjøre det vi gjør. Arrestasjonsteknikk er et eget fag, med forhåndsdefinerte grep og manøvrer, og da sier det seg selv at om man fikk en kort innføring i dette for halvannet år siden, så er man ikke like kompetent til å bruke teknikken i dag uten vedlikeholdstrening.

For hverdagen for de rundt 75 arrestforvarerne i Oslo sentralarrest kan være hektisk. I de 100 cellene i sentralarresten, er det som regel minst 30-40 personer til enhver tid. Mange er rusede, ustabile og aggressive. Da må arrestforvarerne gripe inn, uten politi til stede.

– Det typiske er selvskading på cella. Da må vi inn og få kontroll på vedkommende først, før vi fjerner det som benyttes til selvskading. Veldig ofte må vi inn igjen og igjen, og som regel gjør vedkommende motstand. Da prøver vi å gjøre overgrepet så lite som mulig, forklarer Klethagen.

Når arrestforvarerne forsøker å få kontroll, bruker de det de har lært om arrestasjonsteknikk.

– Da er vi avhengig av å ha samme forståelse for hvilke grep vi skal bruke, og hvordan vi gjør det. Arrestforvarerne som er inne i cella, må ha denne felles forståelsen for hva arrestasjonsteknikk er, ellers kan det bare bli verre. Ikke minst når vi sammen med politiet skal sette personer som setter seg til motverge inn på cella. Da jobber vi side om side med politiet, og en felles forståelse av arrestasjonsteknikk er helt nødvendig.

Som hovedtillitsvalgt har Klethagen det siste året ofte blitt kontaktet av bekymrede kolleger som uttrykker utrygghet på egne ferdigheter.

– Flere kommer til meg og sier at de i en situasjon hvor de må bruke makt, bare «tar tak i det de får tak i, og håper på det beste». Det er klart det ikke er en god situasjon.

Jobber med utdanning

Ut over generell studiekompetanse og grunnutdanningen på 70 timer, stilles det ingen krav til kompetanse for å bli arrestforvarer. Noen som av de som blir arrestforvarere, har en god faglig ballast fra tidligere arbeidsgiver, mens andre stiller med blanke ark. Kompetansenivået er med andre ord svært variabelt.

Arrestforvarerne har også muligheten til å gjennomføre videreutdanning på Politihøgskolen, men studiet «Utdanning for ansatte i politiet med begrenset politimyndighet», er frivillig, og ekstrakompetansen blir heller ikke belønnet med lønnsøkning eller flere utviklingsmuligheter.

– Hadde man bare fått et lønnstrinn for å bruke sin egen fritid på å styrke egen kompetanse for arbeidsgiver, så tror jeg man hadde sett en helt annen pågang til dette studiet, mener Klethagen.

I dag tas det inn 50 studenter årlig til utdanningen, og opptakskravet er blant annet ett års erfaring i yrket. Studiet er delt opp i to moduler, og gir totalt 20 studiepoeng.

­ De som gjennomfører denne utdanningen, får god kompetanse, sier høgskolelektor Per Håkon Sand, som er fagansvarlig for studiet.

Han sier omfanget og innholdet i utdanningen ikke kan sammenlignes med en treårig politiutdanning. Men gjennomført studie, og ikke minst oppfølgingstrening mellom studiesamlingene, gir et godt faglig grunnlag for arbeid med meddelt begrenset politimyndighet og videre kompetansebygging. Sand sier han forstår Klethagens ønske om mer opplæring for arrestforvarerne.

–­ Det å få god innsikt i regler om bruk av tvangsmidler, rapportskriving og de alminnelige regler om politiets opptreden, i tillegg til innsikt i andre sentrale emner i løpet av en drøy uke (40 timer), er utvilsomt svært krevende. Arrestforvarere har et stort ansvar og håndhever og benytter inngripende tvangsmidler. Kompetanse er nødvendig både for egen og andres sikkerhet og rettssikkerhet. Samtidig er det igangsatt et arbeid for å utarbeide en felles grunnutdanning for ansatte med begrenset politimyndighet, så det er arbeid på gang, sier høgskolelektoren.

Overfor Politiforum viser Klethagen til forslaget til forskriftsendring som legger opp til rundt 100 timers obligatorisk utdanning og avsluttende eksamen - for å bli vektere. Det mener han er veien å gå også for arrestforvarere, i stedet for dagens opplæring.

I forskriften for opplæring i begrenset politimyndighet heter det at det «er den enkelte politimesters ansvar å forsikre seg om at den som tildeles begrenset politimyndighet har tilfredsstillende kvalifikasjoner».

– Jeg mener dette er altfor viktig til at det skal være opp til hvert enkelt politidistrikt å definere hva som er tilfredsstillende. Det kan ikke være opp til politidistriktene å definere arrestforvarernes rolle. Her er Politidirektoratet nødt til å ta styring, mener Klethagen.

Omdefinerte begrep

Arrestforvareren understreker at han ikke er ute etter å «ta» lokal ledelse i Oslo politidistrikt for at situasjonen er som den er. Utfordringene, sier han, ligger på høyere nivå.

– Men selv om Politidirektoratet ikke tar ansvar, fritar det ikke arbeidsgiver for ansvar, samtidig som de selvfølgelig må forholde seg til de rammene de blir gitt, sier Klethagen.

Han forteller at de de manglende treningsdagene har blitt tatt opp med lokal arbeidsgiver helt siden i fjor sommer, uten at en løsning synes nærmere.

– Hos ledelsen møter vi liten forståelse, selv om vi er utstyrt med de maktmidlene vi er, og jevnlig benytter makt overfor innsatte. I stedet forsøker de å omdefinere vår bruk av makt, ved å ikke bruke ordet arrestasjonsteknikk, men i stedet snakke om at vi driver med «passivisering». Jeg opplever at de gjør det for å slippe ansvar for vår bruk av makt, sier Klethagen.

Han tror målet med en slik omdefinering er at ordet «passivisering» ikke åpner for at en trenger kursing på samme måte som når en driver med arrestasjonsteknikk.

– Det er økonomien som styrer. Potten er rett og slett for liten, mener arrestforvareren, og fortsetter:

– I ytterste konsekvens betyr dette at arbeidsgiver spekulerer i helsa til innsatte og ansatte ut fra et budsjettmessig hensyn.