Politimann på patrulje. (Foto: Torkjell Trædal)

Det som ikke kan telles

I hagen sveiper lommelykter gjennom høstmørket. Gjennom vinduet høres en skjelvende mannsstemme som roper et guttenavn, igjen og igjen.

  • Endret

Vi blir vekket av lyset fra lommelykter som sveipet over det åpne soveromsvinduet i andre etasje. Klokken nærmer seg midnatt. To fremmede personer lusker rundt i hagen vår.

Det er ikke innbruddstyver, men frivillige letemannskaper på jakt etter en ung gutt som har vært savnet fra hjemmet sitt i nabolaget i mange timer. Gutten er dårlig kledd, med shorts og uten sko i den kjølige høstnatta.

Det er da vi skjønner hvorfor politihelikopteret hadde hengt som en klegg noen hundre meter over oss og naboene tidligere på kvelden. Plutselig blir vi skamfulle over å ha irritert oss over at det bråket så mye. Helikopteret var jo på jobb. En viktig jobb.

Kommenterer: Erik Inderhaug.
Kommenterer: Erik Inderhaug.

Vi står opp. Sjekker Facebook, politiet på Twitter, lokalavisa. Leser en nøktern tweet om en igangsatt leteaksjon, og ser at Røde Kors har mer enn nok frivillige letemannskaper. I avisa ser vi et bilde av en smilende gutt, nå savnet.

I hagen dukker det opp flere lommelykter i høstmørket. Anonyme skikkelser går over plena, gjennom krattet og inn til naboen, og blir borte. Gjennom vinduet høres en skjelvende mannestemme som roper et guttenavn, igjen og igjen.

Det er langt over midnatt. Fra fjorden høres en jevn motordur. Det er redningsskøyta som sakte glir bortover vannet, mens lyskasteren sveiper over vannflaten. Pappamagen knyter seg.

Vi vet det ikke da, men på politiets operasjonssentral jobber to politibetjenter på spreng for å koordinere jakten på gutten. De har tilkalt politihelikopteret. De har sendt ut en patrulje som sjekker ut aktuelle steder i nærområdet. En innsatsleder som styrer politiaksjonen på stedet. Og en hundefører som skal være søksleder. Sammen med seg har han åtte hundeekvipasjer fra Norske redningshunder.

I nærområdet kjører det rundt en enhet fra barnevernsvakta. Brannvesenet er involvert i søket. Og et titalls frivillige fra Røde Kors hjelpekorps og Norsk folkehjelp saumfarer et stadig større område, inkludert hagen vår.

På Facebook hoper kommentarene seg opp. Virtuelle fingre krysses, det hagler med spørsmål om noen vet noe mer. Så, nederst, et innlegg med et tosifret antall «likes»: Gutten er funnet. I god behold. Smilefjes.

Noen minutter senere avlyser også politiet leteaksjonen på Twitter. Gutten er kommet til rette, han er i god behold og det har ikke tilstøtt ham noe som helst. Det var en falsk alarm. Da sovner vi.

Hvor gutten hadde vært og hva han hadde gjort, vet vi ikke, men ingenting tyder på at det lå noe dramatikk bak. Ingenting kriminelt hadde tilstøtt ham. Vi kan anta at han for lengst er tilbake i hverdagen; på skolen, sammen med venner, hjemme hos familien.

Men denne lørdagskvelden var det dramatisk. Først trykket familien, og så samfunnet, på den store røde knappen. Denne kvelden var det denne familien og denne unge gutten som trakk veksler på beredskapen vi har i dette landet.

Politiet satte inn alle sine kluter. I de fire timene det gikk fra politiet ble varslet, til gutten ble funnet, var de fleste politiressursene i denne delen av distriktet satt av til leteaksjonen.

Innsatsen var massiv, og den var uvurderlig for familien til gutten.

Men for Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet kunne dette like godt ikke skjedd. Leteaksjonen gir ingen utslag på de politiske resultatkravene eller på politiets resultatindikatorer. Den bidrar ikke til grafene politidirektøren viser fram når han på sin årlige pressekonferanse oppsummerer de viktige sentrale utviklingstrekkene og trendene i etaten.

Det eneste stedet denne jobben er synlig for politiets toppledelse, er i kolonnen med røde tall i direktoratet og departementets Excel-ark. Kolonnen for «utgifter».

Leteaksjonen ga ingen synlige resultater for toppledelsen, den påvirket ikke Politidirektoratets styringsparametere og den ga ingen politiske poenger til departementet. Dette var en jobb som ikke kunne telles.

Men for gutten, hans familie, lokalsamfunnet og politiet selv, teller den likevel.

For dem betyr den alt.

Til toppen