Det er til pass

Som selvtenkende borger (67) er jeg heldigvis ikke i kontakt med politiet til daglig. Men jeg er forskrekket over den behandling politietaten er blitt gjort til gjenstand for det siste året, særlig i forbindelse med 22. juli 2011, og tiden etter.

  • Endret

Like forbauset er jeg over at etatens representanter bringer viktige prinsipper til avgjørelse ut i det åpne rom.

Min far var politimann, og det er ikke utenkelig at noen av hans holdninger dryppet på meg. Blant annet dette: Politiet har én hovedoppgave, nemlig å skape orden. Dette kan jo selvfølgelig alltid bli gjort til gjenstand for politiske vurderinger, og sannelig, det kan ikke være lett å tilhøre en etat som mottar kritikk på punkter som kritikerne selv er ansvarlig for. Men siden statsministeren og andre ministere tar ansvar og tar det på alvor, så er det vel greit?

La meg derfor si noe om administrative funksjoner som politiet er gitt ansvar for. Mitt pass ville utløpe i juni 2013. God tid til fornyelse, men passet er det eneste lovpålagte identifikasjonsdokument for en norsk borger. At den samme stat avkrever en ublu avgift er en annen sak. Jeg ville altså fornye mitt pass, før utløpstiden. Så jeg møtte opp på Hamar politistasjon, fylte ut søknadsskjema, tykket på en knapp og ekspedisjonsluken åpnet seg.

I løpet av 12 lett humoristiske minutter fikk jeg tatt passbilde, fingeravtrykk, gitt signatur, betalt, og dermed var det over. Meldingen var at jeg ville få det nye passet tilsendt i løpet av en uke. Meget tilfredsstillende, syntes jeg, siden jeg ikke hadde noen hast.

Dette var en tirsdag, på formiddagen. Dagen derpå, onsdag morgen, lå det i min postboks, mitt nye pass. Det var under 24 timer! Jeg bøyer meg i støvet.

Når noen kritiserer politiet, vil jeg si følgende: Ikke bland politikk og administrasjon! Legg ned Politidirektoratet i sin nåværende form. Politiet skal ikke være en politisk administrativ enhet. Etaten bør være en taktisk operativ enhet, og ikke underlagt hverken politiske eller administrative bånd. Dessverre har begrepet «rikspolitisjef» en dårlig politisk klang historisk, men det ville være det eneste riktige.

Som norsk er jeg stolt over at vårt norske politi er ubevæpnet (i det synlige), det er i seg selv en demper på aggressivitet fra kriminelle miljøer. Men det blir jo tøvete når en patrulje på skarpt oppdrag må ha tillatelse (på et usikkert samband) fra en taktisk ufaglært jurist for å kunne bevæpne seg. Konklusjon: Ikke synlig, men tilgjengelig.

Det er vanskelig å se et argument for at våpen skal bæres synlig. Mitt problem i dette åpne samfunnet er at denne typen diskusjon aldeles ikke hører hjemme i det åpne rom. Når politiet selv frembringer diskusjonen om bevæpning inn i det åpne rom, mister man effekten av det «image» vi ønsker å gi det norske politi. Visse ting bør være ukjent for offentligheten.

For meg var det akkuratpassende at jeg fikk en hyggelig opplevelse med effektivitet i forbindelse med fornyelsen av mitt pass. Hvis norsk politietat representerer gjennomsnittet av befolkningen, er det naturlig at det finnes idioter også der, men det handler ikke om skyld eller inkompetanse. Det handler om å følge det gamle prinsippet fra middelalderen: Den som kan det, gjør det. Politikere og jurister har bevist at de ikke kan noe om politifaglig arbeid. Jeg takker Hamar politistasjon for mitt nye pass. Det var til pass.

Til toppen