STREET SMART: Etter en mannsalder på den lokale politiposten, vet «alle» på Holmlia hvem John T. Vee er. På vei gjennom senteret kommer mange bort for å slå av en prat.
STREET SMART: Etter en mannsalder på den lokale politiposten, vet «alle» på Holmlia hvem John T. Vee er. På vei gjennom senteret kommer mange bort for å slå av en prat. (Foto: Sverre Chr. Jarild)

Den siste utposten

I tur og orden har de forsvunnet, politipostene i Oslo. Ved årsskiftet var det kroken på døra for politiposten på Holmlia – den siste av hovedstadens egne, små «lensmannskontorer».

– Men halla, er det deg John!

Unggutten ved togstasjonen på Holmlia rekker fram hånda når John T. Vee (60) går forbi. Den tidligere politiførstebetjenten returnerer det hjertelige håndtrykket.

– Har du begynt å jobbe igjen nå?

– Nei, jeg er fortsatt pensjonist, svarer Vee.

Det er tre år siden han hadde sin siste arbeidsdag i politiet, men på Holmlia er det fortsatt mange som kjenner 60-åringen. Etter mer enn et kvart århundre som lokalpoliti i Oslo-bydelen, er det kanskje ikke så rart. John T. Vee møtte tusenvis av barn og unge – «holmlianere» som de gjerne kaller seg – gjennom politikarrieren. Fra sin base på politiposten på Holmlia senter, var det stort sett forebyggende virksomhet det gikk i.

– Vi hadde kontorer der i andre etasje, sier Vee, og peker mot hjørnet på det gulbrune kjøpesenteret som snart skal pusses opp i anledning 40-årsjubileet.

– Beliggenheten var veldig fin. Alle går forbi her. Hvis vi så noen vi ville prate med, kunne vi bare åpne vinduet og rope dem inn til avhør.

– Og hvis de ikke ville?

– Ja, da måtte vi ta bena fatt da.

Vee humrer. Slik kunne det være i gamle dager. Nå er det slutt. Ved nyttår stengte politiposten på Holmlia dørene for godt, etter 33 års drift.

I dag er det bare politiskiltet igjen.

Tidlig suksess

Da politiposten på Holmlia ble offisielt åpnet i januar 1985, var den bemannet fra 08.00 til 23.00, mandag til lørdag. Totalt seks tjenestemenn jobbet da på politiposten, som skulle være et ettårig prøveprosjekt.

Til Aftenposten Aften opplyste politiførstebetjent Per Bergh at noe av bakgrunnen for prøveprosjektet, var at politifolk som rykket ut til Holmlia fra Manglerud, «kommer til et distrikt hvor de ikke kjenner noen av beboerne». Bergh håpet politiposten ville bidra til «å få folk i tale og dermed oppnå bedre kontakt».

Da prosjektet ble evaluert året etter, var konklusjonen utvetydig:

«Erfaringen fra prøveprosjektet har vist at Holmlia politipost har sin berettigelse. Denne form for desentralisering av politiet må det satses videre på. […] Politiposten har kunnet ivareta vanlige polititjenester og samtidig oppnå bedre tilknytning til bydelen og gi økt forebyggende effekt», het det i evalueringsrapporten fra 1986.

ETTERLENGTET: Høsten 1984 kom gladmeldingen i Aftenposten om at Holmlias 2500 husstander skulle få egen politipost.

Tjenestemennene på Holmlia slo fast at politiposten var en suksess. Kriminaliteten i bydelen sank, og i medieoppslag fortsatte de ansatte å trekke fram verdien av nærhet, tilhørighet og forebygging. I 1989 ble den da 31 år unge Vee en av dem.

– 1990-tallet var nok glansperioden for politiposten på Holmlia, forteller han til Politiforum.

– Da var det to som jobbet forebyggende der, to som jobbet med etterforskning, og fire på orden. Også var det en leder, så det ble ni stykker til sammen, fortsetter han.

I 1998 snudde det. Da ble fagmiljøet rundt etterforskning samlet, og de to etterforskerne ble flyttet til Manglerud. Utover 2000-tallet ble åpningstidene redusert. I 2007 var politiposten kun bemannet mellom klokken 12.00 og 20.00 på onsdager.

En ekstrabevilgning på 100 millioner kroner til politiet førte til en liten styrking i 2009, men siden har det bare gått en vei. I 2015 ble politiposten på Homlia midlertidig stengt.

Den åpnet aldri igjen.

Tidkrevende tillit

– Jeg synes det er synd at politiposten blir nedlagt, men den har vært i dvale i mange år. Det har ikke vært noe særlig satsing på den, sier Vee i dag.

– Samtidig håper og tror jeg politiledelsen har tatt beslutningen om å stenge politiposten ut ifra politifaglige hensyn. Da er det jo helt greit, og selv om beboerne her gjerne ikke er enige i det, er det jo politiledelsen som har den faglige oversikten. Men effekten av politiets arbeid kan ikke alltid måles i graden av politiets effektivitet, fortsetter han.

TRYGG FAVN: Vee med armene rundt to barn på Norway Cup 2013. Bildet henger i glass og ramme hos forebyggende avdeling på Manglerud politistasjon. Foto: Forebyggende avdeling Manglerud politistasjon

Vee understreker overfor Politiforum at han ikke ønsker å framstå som en surmaget kritiker som mente alt var bedre før i tiden. Men han mener at det var klare fordeler ved å ha en åpen og tilgjengelig politipost i nærmiljøet – som et lensmannskontor i byen.

– Publikum kunne lettere henvende seg her. Og vi fikk en relasjon begge veier, ved at publikum kjente oss og vi kjente dem. Skjedde det noe, var det lettere å henvende seg til sitt lille politikontor enn å reise inn til Manglerud eller sentrum.

Tilhørigheten til lokalsamfunnet, at alle kjenner politiet og politiet kjenner «alle», er en nøkkel for tillitsbyggingen mellom politiet og innbyggerne, tror Vee.

– Det er en høy andel av ungdom med annen etnisk bakgrunn enn norsk her på Holmlia. Mange kommer fra familier som ikke snakker godt norsk eller tar del i barna sin fritid. Det er gjerne disse som har størst sjanse for å havne i trøbbel, og størst behov for tillitsfull kontakt med politiet. Derfor er prosessen med tillitsbygging kanskje noe av det viktigste politiet gjør her på Holmlia, sier han.

– Og tillitsbygging tar tid?

– Ja, det er ikke gjort på ett eller to år. Det er en kontinuerlig prosess.

ÅRVÅKENT BLIKK: Fra politiposten på Holmlia senter hadde John T. Vee og kollegene god oversikt over hvem som gikk forbi. Tilstedeværelsen i lokalsamfunnet ga dem en unik innsikt i befolkningen. Foto: Sverre Chr. Jarild

– Fikk mye gratis

I tur og orden har de faste politipostene i hovedstaden kommet og gått. Hovseter, Romsås, Furuset og Oslo S har alle hatt politiposter. Etableringen av dem hadde sin bakgrunn i politirolleutvalgets idé om at politiet burde ha en sentral administrasjon og en desentralisert utetjeneste.

REDD BARNA: – Hensynet til barna, deres behov og problemer må komme sterkere fram. Det er tross alt de som skal utvikle bomiljøet på Holmlia, var meldingen fra politioverkonstabel Erling Børstad til Aftenposten sommeren 1985.

– Jeg pleier å si at når jeg blir justisminister, kommer jeg til å sentralisere administrasjonen og desentralisere operasjonen, slik at vi får flere operative enheter rundt omkring, smiler Vee.

Nærpoliti-idealet fra 1970- og 1980-tallet var tuftet på tanken om at politiet måtte være synlige og tilstedeværende ute blant befolkningen de skulle betjene. Det skulle gi en bedre polititjeneste og bidra positivt inn i det forebyggende arbeidet.

– Lokalkunnskapen og personkunnskapen er himla viktig. Det har hele tiden vært pri én på politiposten. Opp gjennom årene har vi fått mye gratis, ved at vi kjenner de lokale langt bedre enn politiet på Manglerud nødvendigvis gjør, siden vi her på politiposten sto midt oppi det, forklarer Vee.

Et eksempel han trekker fram, er da Holmlia ble rammet av en rekke boliginnbrudd i 2006-2007.

– De var mye lettere å løse når vi hadde personkunnskapen, når vi kunne spane på de som vi hadde i kikkerten og følge tettere med på lokalmiljøet. Det var absolutt en fordel.

Når politistasjonene på Stovner og Manglerud nå er slått sammen til en enhet, kan det være enda mer tilfeldig hvilke patruljer som til enhver tid jobber på Holmlia, tror Vee. Det kan ytterligere aktualisere problemstillingen rundt lokalkunnskap og tilhørighet.

– Har du en stor enhet, så er det tilfeldig hvilke politifolk som reiser ut, og sånn må det nesten bare bli. Men samtidig gjør det noe med tilhørigheten til politiet. De som kommer fra Stovner og hit, de har nødvendigvis ikke den samme lokalkunnskapen og personkunnskapen om Holmlia som de fra Manglerud har opparbeidet seg.

Mobilt er bedre

Enhetsleder John Roger Lund i Oslo politidistrikts enhet Øst, begynte politikarrieren sin på Manglerud politistasjon i 1986, året etter at politiposten åpnet.

– Da jeg begynte, var politiposten en viktig institusjon på Holmlia i forbindelse med oppbyggingen av den nye bydelen der ute. Den gang var både etterforskning, forebygging og patruljer lokalisert der ute. I den perioden tror jeg det var nødvendig, sier Lund til Politiforum.

Etter en hendelse ved politiposten i 2014, gikk verneombudet inn for å se på forholdene ved politiposten, som i utgangspunktet var en ombygd leilighet.

– Tilbakemeldingen var at publikumsmottaket måtte oppgraderes sikkerhetsmessig. De påla oss å stenge politiposten til dette var utbedret. Det ble så valgt å ikke ruste den opp, sier enhetslederen.

Siden da, har en person som har jobbet som minoritetskontakt på Holmlia, hatt kontorplass på politiposten. Ved årsskiftet stengte døren for godt.

POLITIMESTER BASTIAN: Konstablene Erling Børstad og Asbjørn Ferstad sier til Aftenposten Aften i 1988 at det er viktig med gode spasersko når man jobber på politiposten på Holmlia. Å møte innbyggerne er en sentral del av jobben.

– Det er utrolig viktig for meg å si at denne politiposten har vært en suksess, men at den har vært stadig mindre i bruk. Politiposten har alltid hatt et godt rennommé. Utgiften er ikke på mer enn cirka 250.000 kroner i året, så det er ikke på grunn av økonomien vi stenger den. Men vi ønsker et annet konsept, med et mobilt politi på Holmlia, som er tilgjengelig der det trengs. Så det er politifaglige hensyn som ligger til grunn for nedleggelsen. Vi vil kunne gi bedre polititilbud med den mobile posten, forteller enhetslederen.

Han mener det er klart større fordeler med en mobil enn en fast politipost.

– Et eksempel er da vi skulle håndtere utfordringer vi hadde på Mortensrud, fire-fem kilometer unna Holmlia. Vi satte inn trykket der med patruljer og politiposten for et halvt år siden, og ser nå at de åpne kriminelle situasjonene har flyttet seg til Holmlia. Vi ser at når vi trykker etter for å stabilisere situasjonen, så flytter de kriminelle seg. De er mobile. Og vi kan ikke flytte et politibygg etter kriminaliteten, sier han.

Lund understreker at han forstår verdien av å ha et fast bygg for politiet; at det føles trygt og godt, og har en symbolsk verdi.

– Men jeg tror ikke det er den beste måten å forebygge kriminalitet på. En mobil politipost kan flyttes til der vi trenger å stå til enhver tid. Målet er å være i forkant, ikke bare komme når det har vært hendelser.

«Kamerat» og politi

– Tidligere så jeg stadig vekk politibiler kjøre forbi her. I dag er det mer tilfeldig når det kommer biler.

Ove Bevolden er oppgitt.

– Selv om politiet sier de er oftere her på Holmlia, så har ikke jeg opplevd det. Muligens kan det ha noe med å gjøre at jeg er på andre steder enn det politiet er, men utenfor her er jo det mest sentrale stedet på Holmlia, fortsetter han.

Vi møter den daglige lederen for Holmlia Sportsklubb inne i Holmliahallen, et sted både han og Vee kjenner svært godt. Her har begge tilbragt utallige timer sammen med den lokale ungdommen.

– Vi hadde en veldig god kommunikasjon med politiet, men den er borte nå. Det synes jeg er synd, sier Bevolden.

BÆREGUTTER: John T. Vee er fortsatt engasjert i lokalsamfunnet. Når daglig leder Ove Bevolden i Holmlia Sportsklubb ber om hjelp til å rigge klart til folkemøte i Holmliahallen, trår politipensjonisten gladelig til. Foto: Erik Inderhaug

Han tror ikke det var et sjakktrekk å legge ned politiposten på Holmlia.

– Jeg mener det er et tilbakeskritt, sier han.

– Som beboer på Holmlia, opplevde jeg at det å ha en politipost i bydelen var betryggende for lokalsamfunnet. Det skapte mer tillit mellom politiet og beboerne. Jeg tror at for å opparbeide seg denne nødvendige tilliten, er det veldig viktig å føle tilhørighet til stedet og kjenne de folka som bor her. Nå opplever vi at en dag kommer det folk fra Grorud og en annen dag folk fra Manglerud, som hverken kjenner folka eller miljøet her ute. Som igjen skaper veldig mye irritasjon blant enkeltgrupper.

Når politiet ikke kjenner ungdommen godt nok, fører det til unødvendige personkontroller, mener Bevolden. Vee, som fortsatt er engasjert i lokalmiljøet på Holmlia, har fått med seg at lokale ungdommer klager over at de blir «overkontrollert».

– Treffer politiet på tre ungdommer sammen på Holmlia senter eller Mortensrud senter fredag eller lørdag kveld klokka 22.00, så er det klart at politiet lurer på hvem de er og gjerne vil ha navnene på dem. Hvis man kjenner dem, så slipper man peset med hele tiden å spørre hvem de er og hvor de bor. Da kan de «kvitteres ut» på stedet.

Bevolden nikker gjenkjennelig.

– Den gangen John var her – han kjente folka, han pratet med dem, og folk visste hvem han var. Og folk hadde respekt for politiposten, og ikke minst John. Han var både «kamerat» og politi.

– Reddet mange unge

Zeeshan Ahmad Sheikh. Foto: Erik Inderhaug

Zeeshan Ahmad Sheikh flyttet til Holmlia i 1987, og vokste opp i bydelen på 1980- og 1990-tallet. Han husker godt Vee fra tiden han bodde på Holmlia. Spesielt ett møte har brent seg fast som beskrivende for hvordan Vee var som politi.

– Det var en gang jeg kjørte rundt med et ikke helt lovlig parklys. I tillegg hadde jeg parkert på gangveien til Holmlia ungdomsskole. Da han kom bort, forventet jeg at han kom til å gå rett på sak, men han begynte bare å prate om løst og fast med oss som var der.

Vee brukte lang tid på å prate med de tre-fire ungdommene på stedet. Først da han skulle gå, ble bilen et tema.

– Da sa han på en rolig måte at det var lenge siden han hadde sett førerkortet og vognkortet mitt, og lurte på om han kunne få se det nå. Og i det han gikk, sa han at det lyset ditt, det må du fikse. Slik var John. Han hadde en helt annen tilnærming til publikum enn de andre politifolkene vi møtte, forteller Sheikh, og fortsetter:

– Han var den som var mest synlig, og han bygde opp relasjoner på en helt annen måte. Han kom tettere innpå ungdommen, og jeg tror han kunne fornavnet på de aller fleste. John ungdommen. Han kjente oss, og vi kjente ham. Folk hadde stor tillit til og respekt for John.

Det samme mener Usman Ahmed, som vokste opp på Hauketo og Toppåsen, like ved Holmlia, samtidig som Sheikh.

– Man ser ut som en som er dømt til å bli stoppet hvis man kjører rundt i en svart BMW 3-serie. Men John stoppet ikke meg bare fordi jeg var en «pakistaner i BMW». Han visste hvem jeg var, kjente navnet og fødselsdatoen min selv om jeg ikke hadde rulleblad. Da tenker du også at «han der, skal jeg høre på». Han var en politimann jeg hadde tillit til, forteller Ahmed.

Personlig egnethet

Usman Ahmed. Foto: Erik Inderhaug

Ahmed mener Vee har hatt en utelukkende positiv betydning for Holmlia. En suksessfaktor var at han så forskjell på rampestreker og mer alvorlige hendelser.

– Det er lett å kriminalisere rampestreker. For John holdt det med tilsnakk. Det bidrar til å få folk på riktig kjør istedenfor å gi folk et rulleblad. Får man først et rulleblad, går det fort nedoverbakke. John hadde riktig tilnærming overfor de som trengte å bli tilsnakket. Folk hørte på ham og respekterte ham.

Ahmed har i flere år jobbet som forsvarsadvokat, og har støtt på sin andel polititjenestemenn.

– Ikke alle ville passet på Holmlia, mener han.

– Jeg tror det å jobbe der ute, og å lykkes slik som John, handler mer om personlig egnethet enn hvor politifolkene kommer fra. Jeg husker John var sarkastisk og fikk fram poenget med et smil. Samtidig var han bestemt, og med en naturlig autoritet, fortsetter Ahmed.

En av brødrene hans åpnet i sin tid det første gatekjøkkenet på Prinsdal.

– Det ble et «hengested». Og da fikk vi besøk av John. Han var bare et voksent menneske som var til stede og passet på at alle barna har det bra. Vi så gjennom politiuniformen hans.

Både Ahmed og Sheikh mener kontakten mellom Vee og ungdommen ga Vee en unik innsikt om hvem som hadde gjort hva i bydelen. Ikke minst virket han positivt inn på de som kanskje var på vei mot en kriminell løpebane.

– Han har nok bidratt til at mange av ungdommene har klart seg i etterkant. Han har gjort slik at ikke altfor mange havnet på feil spor. Jeg kjenner til folk som var på vei utpå skråplanet, men som var mye i kontakt med John og i dag er familiemennesker i helt normale jobber, sier Sheikh.

– Forebygging viktigst

Noen av de som faktisk havnet på skråplanet, er i dag en del av den kriminelle gjengen Young Bloods, som har sitt revir på Holmlia. Gjengkriminalitet, understreker enhetsleder Lund i politiet, er hovedproblemet i bydelen.

– Disse kriminelle aktørene på Holmlia har satt et negativt preg på et ellers fantastisk lokalsamfunn. For de aller fleste som bor der er ordentlige folk, meget flotte medborgere, understreker han.

Gjengen var involvert i skyteepisoden på Holmlia i fjor høst, og i tillegg knyttes kriminelle aktører til knivstikkingen i januar og den siste skyteepisoden i februar 2018. I etterkant av den siste hendelsen ble den mobile politiposten brukt på en god måte, mener Lund.

– Det første døgnet sto vi på plassen der skuddene falt, for å stabilisere og for å være til stede der folk opplevde hendelsen. For å gi og for å få informasjon, sier han.

Etterpå sto politiposten ved Holmlia senter i fire dager.

– Vi sto like ved et trafikknutepunkt, og det var enormt mange medborgere som kom innom de fire dagene, som ønsket å snakke med politiet. Om politiposten lå der den lå tidligere, tror jeg ikke folk hadde kommet innom i like stort omfang. Vi har fått innmari gode tilbakemeldinger, og det er sånn vi kommer til å gjøre det, for å være synlig i gatebildet. Vi setter inn den mobile politiposten der det trengs.

Lund understreker at dette ikke betyr at politiposten kun skal settes inn i etterkant av hendelser. Politiet skal angripe gjengkriminaliteten på flere måter.

– Forebyggingsstrategien gir en mer langsiktig effekt enn bruk av straffesaksporet. Der skaper vi varig endring, sier han.

– Men vi opplever at gjengmiljøet på Holmlia har en stor kapital innenfor trusler, vold og sosial kontroll. Det er urovekkende mange selgere og løpegutter tilknyttet den gjengen som er der ute. For å møte dette, nytter ikke å bare drive med forebygging og synlig politi. Det er helt avgjørende at vi også angriper gjengstrukturen der ute, med de virkemidlene som finnes i straffesakssporet.

Kraftig styrking

Lund erkjenner at tilstedeværelse i lokalsamfunnet er viktig for å forebygge framtidig kriminalitet, og for å forhindre nyrekruttering til de kriminelle miljøene.

– Vi ser at vi er nødt til å ha faste folk på Holmlia som kjenner medborgerne, skolene og miljøet i mye større grad enn vi har gjort den siste tiden. Hele clouet er at vi skal samhandle med lokale krefter i idrettslag, bydelsadministrasjon, skoler og andre aktører, sier han.

STOPPORDRE: 16. november 2017 var det offisielt. Politiposten på Holmlia skulle stenges ved årsskiftet, meldte John Roger Lund til Nordstrands blad. Posten overlevde i 33 år.

En ekstrabevilgning på 30 millioner kroner til Oslo-politiet over årets statsbudsjett, skal bidra til dette. Pengene skal gå «til en styrket politiinnsats i Oslo Sør», understrekes det i budsjettdokumentene. Politiet «tyvstartet» satsingen allerede i 2017, gjennom å sette av 20-30 polititjenestemenn til en styrket innsats på Holmlia i november og desember i fjor. Det resulterte i pågripelsen av 31 personer og beslag av narkotika og store pengebeløp.

Ekstrabevilgningen gjorde også at det i månedsskiftet februar/mars ble lyst ut 10 nye politistillinger i enhet Øst.

– Dette er forebyggere som skal ha sitt primærområde i Oslo syd, altså ikke bare Holmlia, men hele Søndre Nordstrand. Fra før av er det tre forebyggere der, så dette er en stor styrking. Vi er ute etter motiverte politifolk som ønsker å drive med forebyggende arbeide i ett av landets mest utsatte områder. De blir ansatt fortløpende, og vi håper å ha alle på plass før påske.

I første omgang er de 30 millionene en engangsbevilgning for 2018, men Lund håper dette blir en langsiktig satsing.

– Pengene er til svært god hjelp for oss, men det vi står overfor på Søndre Nordstrand er et langsiktig arbeid. Så jeg håper dette blir en langsiktig satsing også fra Justisdepartementet.

Ikke opptatt av posten

Kanskje var det derfor et positivt signal at justisminister Sylvi Listhaug (Frp) – sammen med politikere fra SV og Ap, politimester Hans Sverre Sjøvold og enhetsleder Lund – deltok under folkemøtet som ble arrangert på Holmlia i etterkant av den siste skyteepisoden i februar.

Til NTB sa statsråden at Holmlia «er langt unna svenske tilstander».

– Men vi tar dette på største alvor, og vi vil gjøre en innsats for å ta grep over situasjonen, sa Listhaug, som ikke ønsket å ha noen mening om nedleggelsen av politiposten.

– Det må politiet redegjøre for. Jeg er ikke opptatt av poster. Jeg er opptatt av resultater.

I mars skal Stortinget stemme over et forslag fra Senterpartiet, hvor de blant annet ber regjeringen «sørge for en reell styrking av de lensmannskontorene som står igjen etter gjennomføringen av politireformen».

Petter Eide (SV). Foto: Stortinget

SV ønsker at forslaget også skal gi en reell styrkning av bydelspolitiet i de store byene i Norge, hvorav Holmlia spesifikt trekkes fram. I den forbindelse hadde stortingsrepresentant Petter Eide (SV) i februar et møte med politimester Sjøvold.

– Vi er opptatt av at politiet skal ha en sterkere tilstedeværelse på Holmlia, sier han til Politiforum.

Men SV vil ikke stille krav om hvordan dette skal gjøres.

– Opprinnelig formulerte vi et forslag hvor vi ba om å få på plass en konkret politipost, men etter diskusjonen med politimesteren er jeg åpen for at dette kan løses på andre måter. Om det innebærer å gjenåpne kontoret, er opp til politiet selv. Dette blir en faglig beslutning, hvor politiet må finne ut hvilken tilstedeværelse som best løser politiets behov. Det viktigste for meg, er at når vi behandler fordelingen av politiressursene, så blir også interessene til bydelene i Oslo ivaretatt.

Den siste av sitt slag

Lite tyder med andre ord på at det er politisk vilje til å tvinge fram en reetablering av den permanente politiposten. Kanskje er det heller ikke nødvendig. Selv om befolkningen på Holmlia helst skulle sett at de fortsatt hadde sitt faste møtepunkt med politiet.

– Vi snakker om en bydel med bortimot 40.000 innbyggere. Jeg tror ikke det å sette en mobil politipost her oppe i noen dager vil ha noen preventiv virkning, mener Ove Bevolden.

– Om man er her i området daglig, tar en kaffe her og en smultring der, så er gir det en større preventiv effekt enn en patrulje som stikker innom i ny og ne. Så jeg mener det er et feilgrep å fjerne politiposten, sier Usman Ahmed.

– Politiposten betydde kanskje alt, sier Zeeshan Ahmad Sheikh.

– Jeg tror det hadde vært vanskelig også for John å komme innunder huden på folk uten en base på Holmlia. Og hvordan skal du klare å drive forebyggende arbeid hvis du ikke vet hva ungdommen driver med? Hvor de er?

Han lar spørsmålet henge i lufta. Politipensjonist Vee var den som kom tett på miljøet, på ungdommen – en som bidro inn i lokalsamfunnet slik en lensmann på bygda gjerne gjorde det i gamle dager. Kanskje ble han den siste av sitt slag på Holmlia, for heller ikke Vee ser for seg at en gjenåpning av politiposten kommer til å bli aktuelt.

BAUTA: Som ansatt og leder på politiposten var John T. Vee en sentral skikkelse på Holmlia i 25 år. Innflytelsen han har hatt på lokalsamfunnet og innbyggerne er uvurderlig, ifølge de mange personene Politiforum har snakket med i forbindelse med denne reportasjen. Foto: Sverre Chr. Jarild

– Nei det tror jeg ville vært et himla nederlag for politiet. De vil jo helst gjerne erstatte den med andre tiltak, og det er jo akkurat dette at hvis politiledelsen legger ned politiposten fordi de mener den kan erstattes av noe bedre, så er det greit.

Sier Vee.

Den siste politimannen på Holmlia.

Til toppen