Berettiget harme?

Man kan enten flykte, fryse eller angripe.

Denne historien handler om en politikonstabel ved Trondheim politikammer på 80-tallet. Han var aspirantveileder og snakket med aspiranten om hvordan tjenesten skulle utføres korrekt.

Et av temaene var at man skulle benytte seg av lempeligere midler før man brukte makt. Maktpyramiden ble et begrep. Å gi råd og veiledning, før makt ble anvendt ble en huskeregel.

På den første helgevakta de kjørte sammen, ble de sendt til Studentersamfunnet i Trondheim. Der var det mange berusede studenter, og meldingen gikk ut på at enkelte var uregjerlige.

Da de kom fram til stedet, la de merke til at spesielt en person var utagerende. Han lå på bakken, og basket og sloss med «dæm hain fikk tak i».

Patruljen gikk fram og sa: «Nå er det slutt, de som ligger på bakken må reise seg opp og begynne å oppføre seg!»

Alle unntatt «studenten» etterkom dette. Da politikonstabelen bøyde seg over studenten for å hjelpe ham opp, lå han på bakken som en sammenrullet katt.

Ut fra denne stillingen kom det en hånd, som grep tak i konstabelens edlere deler og klemte til. I ettertid har konstabelen beskrevet dette som «sinnsykt vondt. Studenten hadde et håndtrykk som en smed».

Men som den gode aspirantveilederen han var, måtte han vise at han ikke var en festtaler. Han måtte starte med lempeligere midler. Han ga følgende klare ordre til studenten på brett Klæbudialekt:

«SLÆPP TASKA MI!»

Ifølge aspiranten virket konstabelen forbildelig rolig.

Lempeligere midler fungerte åpenbart ikke, og som siste utvei ble nødvergeteknikker benyttet, og situasjonen løste seg. Konstabelen gikk det heldigvis bra med, og han ble senere far til flere gutter.

Politiaspiranten ble formet på en god måte. Om studenten lærte noe etter inngripen av «nødvergeteknikkene», sier ikke historien noe om. Men jeg har ikke hørt om lignende modus eter dette.

Til neste utgave jeg utfordre operasjonsleder Vidar Aaltvedt ved Telemark Politidistrikt.