14. januar 1981 samler over 1000 demonstranter seg ved Stilla utenfor Alta.

Demonstrantene sperrer anleggsveien for å stanse arbeidet med å demme opp Altaelva.

Folkeaksjonen mot utbygging av Altaelva har mobilisert med hell tidligere.

Denne gangen mobiliserer også politiet.
Over 600 tjenestemenn er på plass i Alta.

Dette er deres historie.

Politifolkene i Alta

Over 600 politifolk tjenestegjorde under Altaaksjonen i januar 1981. Politiforum har møtt noen av dem som bidro i det som da var Norges største politiaksjon noensinne.

Publisert Sist oppdatert

Synet som møtte dem var et fugleberg av mennesker. Unge og gamle, kvinner og menn, samer og langveisfarende aktivister; en flokk på nærmere 1000 mennesker som forsøkte å demme opp for anleggsmaskinene som var på vei for å demme opp Alta/Kautokeino-vassdraget.

Demonstrasjonene og den sivile ulydigheten utløste et enormt politiapparat denne januarmåneden i 1981. For etaten og tjenestemennene var det en delikat situasjon. Demonstrantene skulle bort, men aksjonen måtte gjennomføres så taktfull og skånsom som mulig.

– Jeg fryktet konflikter og opptøyer da vi kom til Alta. Jeg hadde ikke vært der før, det nærmeste var tjeneste i Militærpolitiet på Bardufoss i 1965, sier Jonny Hammerstad.

Han var 35 år da han ankom Alta for 40 år siden. I dag er han glad for at han ble plukket ut til å delta på aksjonen, som en av politiets spesialiserte lenkekuttere - seks menn hvis hovedoppgave var å kutte kjettingene som lenket mange av demonstrantene til hverandre.

– Vi fikk mange fine tilbakemeldinger etter aksjonen. Fra vårt ståsted fungerte alt perfekt. Skjæreutstyret og det vi beskyttet demonstrantene med virket som det skulle. Det var godt med ressurser, og jobben ble gjort, sier Hammerstad.

En positiv opplevelse

I 1981 var bergenseren Nils Kristian Jensen stasjonert på Økern politistasjon i Oslo. 26-åringen ble uteksaminert fra Politiskolen tre år tidligere.

– Det var ingen av oss i den første kontingenten fra Oslo som frivillig meldte oss til oppdraget. Ikke så mye fordi vi var imot utbyggingen av Altaelva, men fordi vi viste så lite om selve jobben, og hvor lenge vi ville bli borte, sier Jensen i dag.

Selv hadde han ett barn, og kona var gravid. Konas mormor kom over fra Bergen, og hjalp til hjemme mens Jensen på ubestemt tid skulle være i Alta.

Også Jensen er i ettertid han glad for at han ble beordret til å hjelpe til under aksjonen.

– Det var en opplevelse å være med på noe som ikke hadde skjedd før. Det var en stor aksjon og masse ressurser ble satt inn for at vi skulle lykkes. Jeg trodde det skulle bli vanskeligere enn det ble. Det hele ble for meg en positiv opplevelse. At befolkningen i Alta kom til oss nede på båten med kaffe og kaker varmet. Det viste oss at mange i lokalbefolkningen i Alta støttet politiets arbeid. Selv om jeg forsto at det var delte meninger, hadde jeg inntrykk av at mange av demonstrantene kom sørfra, og ikke tilhørte bygda, sier Jensen i dag.

Han hadde selv ikke noe forhold til om han var for eller imot utbyggingen.

– For meg var et vedtak et vedtak. Slikt sett var det å hindre anleggsmaskinene med denne demonstrasjonen ulovlig. Derfor hadde jeg ikke motforestillinger til oppdraget, forteller Jensen.

Lensmannsbetjent Lars Erik Dalland fra Åsane lensmannskontor i Bergen, tenker litt annerledes på det når han ser tilbake på Altaaksjonen.

– Rent politifaglig var det en positiv erfaring, gitt ressursene vi hadde, og at vi lyktes. Men når du ser på resultatet, og at tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland har sagt at det har vist seg at utbyggingen likevel ikke var nødvendig, ja så gir det hele en litt vond smak i munnen, det at jeg var med på dette, sier han i dag.

UNIKE BILDER: Polititjenestemannen Asbjørn Hildrum tok med seg smalfilmkameraet sitt da han ble sendt på oppdrag til Alta i 1981. Dette er noen av videoopptakene fra hans tid i Alta.

En splittet bygd

Knut Arvid Sætermo er fra Alta. I 1979 var han 23 år gammel og nyutdannet lensmannsbetjent med tjenestested Honningsvåg. Friluftinteressert og glad i laksefiske som han var, hadde han fulgt godt med på debatten rundt utbygging av Altaelva.

De første planene om å demme opp elva ble lansert allerede på slutten av 1960-tallet, og Sætermo forteller om ei splittet bygd der noen var for utbygging, mens andre var sterkt imot. Dette var det ulike årsaker til.

– Det var jo slik at vi fra Tverrelvdalen var lukket ute fra å fiske i den lakserike elva. På den tiden leide grunneierne bort fiskerettighetene til velstående folk utenbygds fra. Det gjorde at mange fra vår del av Alta ikke hadde så varme tanker for vern, vi fikk jo ikke ta del i det økonomiske utbyttet eller det rike laksefisket der, forklarer Sætermo.

På den andre siden av Altaelva drev 30-åringen Svein Suhr gården hjemme på Aronnes ved bredden av Altaelva. Han var vant med at elva bød på eventyrlig laksefiske og inntekt gjennom arbeid tilknyttet laksefisket, og om vinteren var den islagte elva en viktig ferdselsåre.

– Da det første vedtaket om å demme opp elva ble gjort av Stortinget i 1976, hadde jeg akkurat overtatt driften av gården. I den opprinnelige planen skulle det bli en enorm oppdemming, som også ville ha lagt den lille bygda Maze inne på vidda under vann. Og elva ville kunne blitt tørrlagt deler av året, noe som ville ha utryddet den viktige laksestammen. Vi skjønte også at isen ville bli utrygg på grunn av variasjoner som ville komme når kraftverket skulle tilpasse strømproduksjonen til svingninger i kraftbruket, sier Suhr i dag.

Han engasjerte seg dermed i kampen mot utbyggingen. Samtidig gjorde kommunestyret i Alta tre vedtak hvor de stemte imot utbyggingen med to tredjedels flertall hver gang.

– Kommunestyret reflekterte det innbyggerne i kommunen ønsket. Likevel ble vi overkjørt av de sentrale myndighetene. Det var svært skuffende, sier Suhr.

I oktober 1979 var det planlagt anleggsstart. Det skulle lages vei over fjellet slik at tunge anleggsmaskiner kunne komme frem til utløpet av sjøen Virdnejavri i Sautso, der demningen skulle bygges øverst i Altaelva - så langt opp i elva som laksen gikk.

Men demonstrantene stilte seg i veien for anleggsmaskinene som skulle lage vei innover fjellet der den store demningen skulle bygges; en demning som lovet rik og stabil tilgang på kraft, men som ville få betydelige konsekvenser for samisk reindrift, vassdragets betydning som lakseelv og de særegne naturområdene i Alta-dalen.

Oppe ved Stilla, der anleggsmaskinene skulle jobbe, lenket demonstrantene seg sammen, og hindret anleggsstart ved det som ble kalt «nullpunktet». Det var gårdbruker Suhr som hadde ansvaret for å organisere demonstrantene ved Stilla, i kraft av sin rolle som nestleder i Folkeaksjonen mot utbygging av Altaelva.

Politiet ble involvert, fordi anleggsarbeidet var lovlig aktivitet som følge av et stortingsvedtak; et stortingsvedtak som riktignok gikk mot ønskene til kommunestyret i Alta og mange lokale interesser. Det var imidlertid for mange demonstranter til at det lokale lensmannskontoret i Alta kunne håndtere dette. Politimester Einar Henriksen i daværende Vestfinnmark politidistrikt samlet derfor sammen politi- og lensmannsbetjenter fra hele politidistriktet for å hanskes med demonstrantene som forhindret anleggsstart.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">TILBAKEBLIKK:</span> Høsten 1979 forsøkte det lokale politiet i Finnmark å bryte opp den første, store demonstrasjonen ved nullpunktet på Stilla. Lensmannsbetjent Knut Arvid Sætermo (bakerste rad, like til høyre for mannen som holder et kamera) var en av de 40-50 polititjenestemennene som kom til kort mot demonstrantene. Til slutt så politimester Einar Henriksen (stående nærmest demonstrantene, under) ingen annen utvei enn å avblåse aksjonen.
TILBAKEBLIKK: Høsten 1979 forsøkte det lokale politiet i Finnmark å bryte opp den første, store demonstrasjonen ved nullpunktet på Stilla. Lensmannsbetjent Knut Arvid Sætermo (bakerste rad, like til høyre for mannen som holder et kamera) var en av de 40-50 polititjenestemennene som kom til kort mot demonstrantene. Til slutt så politimester Einar Henriksen (stående nærmest demonstrantene, under) ingen annen utvei enn å avblåse aksjonen.
Knut Arvid Sætermo i dag.
Knut Arvid Sætermo i dag.

For få politifolk

Dette var grunnen til at Sætermo da ble beordret til tjeneste ved Stilla, bare 7 kilometer fra sin egen hjemplass i Tverrelvdalen. På tur oppover Tverrelvdalen kjørte de forbi skiferarbeiderne. Mange av dem gjenkjente Sætermo, og som hilste til ham.

– For meg som nyutdannet politi var det selvsagt spennende å få være med på noe slikt. Jeg var selv ikke overbegeistret over utbyggingen, men som politi var jeg innforstått med at jeg ville måtte kunne gjøre jobber, uavhengig av hva jeg som privatperson mente om saken, sier Sætermo i dag.

Fra de hardtarbeidende skiferarbeiderne, fikk Sætermo inntrykk av at de ga politiet støtte. Dette var karer som var vant til å tungt og kaldt arbeid i skiferberget. De anorakk-kledde demonstrantene fra Oslo som demonstrerte, og ikke selv jobbet og bidro i samfunnet, fikk liten respekt av arbeidsfolka i steinbruddet. Oppe ved Stilla var det flere hundre demonstranter da Sætermo og 40-50 politifolk ankom.

– Politimester Einar Henriksen brukte ropert, og forkynte at det var ulovlig å være der, og at de som frivillig ikke fjernet seg, ville bli tatt med makt, transportert bort, og ilagt kraftige forelegg, forteller Sætermo.

Det ble raskt klart at demonstrantene ikke ville fjerne seg.

– Da satte vi i gang med å bære demonstranter bort til ventende politibiler. Jeg kjente flere av dem godt, men de respekterte min jobb, og sånn sett var det ikke noe problem at vi kjente hverandre, sier Sætermo.

Suhr beskriver stemningen mellom demonstrantene og politiet på nullpunktet som jovial.

– Vi visste at vi ikke hadde mulighet til å stoppe utbyggingen med lovlige midler. Og vi fikk nok en del tilbud om å ta i bruk alvorligere virkemidler og vold. Men vi var tydelige på at vi kun skulle yte passiv motstand. Hvis ikke, ville vi ha mistet den brede støtten i befolkningen som vi hadde, sier han.

Demonstrantene ga dermed kun passiv motstand, og det ble ikke behov for maktbruk fra politiets side annet enn at de ble båret bort til politibilene.

– Men så fort vi fjernet en, kom det en ny til. Og de som etter hvert ble løslatt nede i bygda etter at personalia var tatt opp, kom opp til Stilla på ny. Ja, det vi gjorde var omtrent like effektivt som om vi skulle forsøke å stanse Altaelva midt i vårflommen med ei brødfjøl. Det rant inn med demonstranter hele tiden, og vi var for få politifolk til å klare oppdraget, forteller Sætermo.

Dermed avblåste politimesteren aksjonen, og demonstrantene ble overlatt til seg selv. Det hadde ingen hensikt i å fortsette når det var for få politifolk. Anleggsstarten måtte vente. Parallelt ble lovligheten av den store utbyggingen tatt til domstolene for å prøve lovligheten i Stortingsvedtaket.

– Jeg tror denne første politiaksjonen mest var en markering fra politimester Henriksens side, for å fortelle sentrale myndigheter at vi måtte ha hjelp. For oss var det ikke noe stort nederlag at vi måtte gi opp i oktober 1979, sier Sætermo.

Stanset militær bistand

Samtidig som politiet trakk seg tilbake, var Alta-saken brennhet på aller øverste politiske nivå. Både statsminister Oddvar Nordli og justisminister Oddvar Berrefjord ble involvert. Demonstrantene skulle stanses og utbyggingen av vassdraget skulle gjennomføres i henhold til stortingsvedtaket - spørsmålet var bare hvordan?

I 2010 avslørte NRK Brennpunkt at regjeringen i 1979 hadde åpnet for et nattlig kommandoraid med militære mannskaper som skulle hærta anleggsområdet. I all hemmelighet skulle flere hundre politifolk fra hele landet flys inn med militære transportfly og settes inn mot demonstrantene, støttet av et 150 soldater stort geværkompani fra Porsangermoen.

Gjennom et innslag på NRK Dagsrevyen fikk den ferske forsvarsministeren Thorvald Stoltenberg vite om den forestående militæraksjonen. Stoltenberg, som tok over som forsvarsminister 8. oktober, reagerte momentant. En militæraksjon mot norske borgere var noe han ikke kunne godta. Det ble en intern debatt i regjeringen, og Stoltenbergs syn vant frem.

Den planlagte militæraksjonen 17. oktober ble avblåst bare timer før den skulle iverksettes. Argumentet var at dette var en justisoppgave som Forsvaret ikke burde involveres i.

Minner og lærdom fra Menstadslaget i Skien i 1931, hvor forsvarsminister Vidkun Quisling satte inn militære styrker mot norske innbyggere etter en bitter arbeidskonflikt, satt fremdeles i.

Selv da justisministeren ville låne militære forlegninger og utstyr til politiaksjonen, fordi det ville ha vært rimeligere, og praktisk på alle måter, ble det stopp.

Svaret fra Stoltenberg var krystallklart. Norske militære styrker eller ressurser skulle ikke settes inn mot Norges befolkning. Dermed kunne ikke politistyrkene innlosjeres på Kvenvikmoen militærleir utenfor Alta, og derfor kunne ikke politiet bruke militære bandvogner for å komme seg ut i terrenget.

Samtidig som dette dramaet utspilte seg internt i regjeringen, igangsatte en gruppe samer en sultestreik foran Stortinget i Oslo. Sultestreiken fikk stor oppmerksomhet og tiltrakk seg mange sympatisører. På samme tid ble også regjeringen gjenstand for internasjonal kritikk mot hvordan de behandlet samene og samenes rettigheter i forbindelse med utbyggingen.

Dermed ble det ingen større politiaksjon mot aksjonistene denne høsten.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">VELUTSTYRT: </span>Den gamle Kiel-båten «Janina», hastig omdøpt fra «Prinsesse Ragnhild» før avreise til Alta, ble brukt til å innlosjere de rundt 600 politifolkene som skulle delta i aksjonen. På kaia står mange av de rundt 40 kjøretøyene politiet hadde fått lånt av Sivilforsvaret i forbindelse med aksjonen
VELUTSTYRT: Den gamle Kiel-båten «Janina», hastig omdøpt fra «Prinsesse Ragnhild» før avreise til Alta, ble brukt til å innlosjere de rundt 600 politifolkene som skulle delta i aksjonen. På kaia står mange av de rundt 40 kjøretøyene politiet hadde fått lånt av Sivilforsvaret i forbindelse med aksjonen

Det kom et skip til Alta

Høsten 1980 ble spørsmålet om utbyggingen bragt inn for retten, og i desember kom svaret fra Alta Herredsrett: Utbyggingen var lovlig.

Igjen ble anleggsmaskinene startet opp og igjen mobiliserte demonstrantene. Men denne gangen mobiliserte også regjeringen, som hadde stilt store ressurser tilgjengelig for å sørge for at stortingsvedtaket om å demme opp Altaelva kunne gjennomføres. Høsten 1980 hadde politiet derfor satt i gang en storstilt planlegging for å mobilisere politifolk fra hele landet i påvente av en mulig politiaksjon. I januar 1981 skulle planen iverksettes.

15 måneder etter at politiet måtte oppgi forsøket om å bryte opp demonstrantenes leir, seilte den gamle Kiel-båten «Janina» inn på Alta havn. Skipet hadde hastig blitt omdøpt fra «Prinsesse Ragnhild» før den seilte nordover i januar 1981. Nå skulle skipet brukes til å innlosjere de rundt 600 politifolkene som skulle delta i aksjonen.

Fem polititjenestemenn fulgte Janina på ferden, og da skipet la til kai i Alta på morgenen den 13. januar 1981, var det meste klart til bruk. Sambandspersonell fra politiet sto allerede klare i Alta, og gikk raskt om bord for å klargjøre sambandssentralen.

Samme dag hadde de første politimannskapene ankommet Banak flyplass i Porsanger, hvor de ble kjørt i kolonne til Alta. På ettermiddagen den 13. januar kom de fram til Janina.

Over 1000 demonstranter hadde slått leir i bygda, og spenningen om hvordan dette ville gå var intens. Noen innbyggere i den eldre generasjonen trakk sammenligninger med da tyske militære styrker inntok Finnmark 40 år tidligere.

I Oslo var mobiliseringen omfattet av et sterkt hemmelighold. For å unngå oppmerksomhet om at politiet skulle aksjonere i Alta, ble alle som skulle møte i Politihuset på Grønland bedt om å ankomme til ulike tider utover ettermiddagen den 13. januar 1981. Inne på skjermet område gikk politifolkene ombord i busser som kjørte dem til den militære delen av flyplassen på Gardermoen.

På Gardermoen fikk de utover natten utlevert personlig utstyr, før de gikk om bord i fire, store Boing flymaskiner. En av dem var Nils Kristian Jensen fra Økern politistasjon.

– Jeg kan huske at vi var spente på hva som skulle møte oss. Det var jo mye mediedekning og oppstyr. Men det var ikke noe som tydet på at oppdraget skulle bli farlig for oss politifolk, sier Jensen.

Også Bergen politikammer skulle avgi mannskaper til Altaaksjonen, men politimester Sigurd Müller ville ikke tømme byens politikammer. Dermed beordret han også fire lensmannsbetjenter fra omliggende lensmannskontor.

Blant dem var Lars Erik Dalland fra Åsane lensmannskontor.

– Jeg kan huske at lensmann Harald Øvsthus var imot, sammen med de andre berørte lensmennene. Politimesteren trakk fire lensmannsbetjenter bort fra vaktlista, som allerede var tynt bemannet. Det ga lensmennene store problemer med å holde beredskapen på det nivået han ville. Men Müller ville ikke høre, så vi fra Åsane, Laksevåg, Fana og Arna ble beordret mot lensmannens vilje, sier Dalland i dag.

Ikke alle som ble beordret reiste. I Bergen ble en 32 år gammel politibetjent suspendert fra stillingen som politi fordi han nektet å gjøre noe som gikk imot hans overbevisning. Han reagerte på suspensjonen med å be om få slutte i politiet. Politimester Müller etterkom ønsket, og mannen fikk gå fra politiet på timen. Saken fikk ikke noe rettslig etterspill.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">FULLT HUS:</span> Mye av tiden ombord på Janina besto av kortspill og sosialt samvær mellom politifolkene. Velferden til mannskapene ble ansett som viktig for å holde humøret oppe. Det ble både leid inn TV-er og videomaskiner, og arrangert egne velferdskvelder med underholdning. Nils Kristian Jensen er kledd i t-skjorte som nummer tre fra venstre.
FULLT HUS: Mye av tiden ombord på Janina besto av kortspill og sosialt samvær mellom politifolkene. Velferden til mannskapene ble ansett som viktig for å holde humøret oppe. Det ble både leid inn TV-er og videomaskiner, og arrangert egne velferdskvelder med underholdning. Nils Kristian Jensen er kledd i t-skjorte som nummer tre fra venstre.
Nils Kristian Jensen i dag.
Nils Kristian Jensen i dag.

Nattlig ankomst

Både Jensen og Dalland var blant politistyrkene som ankom Alta tidlig på morgenen 14. januar 1981.

– Det landet fly etter fly fulle av politifolk i Alta. For meg var det en spesiell opplevelse. Jeg hadde aldri vært med på noe slikt før. Til da var det største jeg hadde vært med på var å tømme en bygård i Oslo for husokkupanter, sier Dalland.

Flyene landet i Alta om natten, og politifolkene gikk derfra rett om bord i kjøretøy som fraktet dem til nullpunktet på Stilla.

– Mitt inntrykk var at de som ledet politiaksjonen ville ha minst mulig oppmerksomhet til at vi kom, slik at det ble et overraskelsesmoment. Vi visste på forhånd at mange demonstranter hadde lenket seg fast, forteller Jensen.

Han var i den helt første innsatsstyrken oppe i Stilla, hvor han møtte mange demonstranter og kolleger, og et stort presseoppbud. ­Etter at demonstrantene var pålagt å fjerne seg, og det var tydeliggjort at det var ulovlig å forbli på stedet, begynte Jensen og kollegene å bære bort de demonstrantene som ikke var lenket fast til ventende biler.

Politiet visste fra det første sammenstøtet mellom demonstranter og politi høsten 1979 at demonstrantene i lenkegjengen brukte kraftige kjettinger med en spesiallås som skulle være umulig eller vanskelig å dirke opp. Armene til demonstrantene ble holdt sammen inne i stålrør som ble brukt som muffer rundt armene.

Å få fjernet disse kjettingene og låsene var helt avgjørende for å rydde det såkalte «nullpunktet» for demonstranter. I sprengkulde på fjellet måtte kjettinger og låser kuttes for å kunne få transportert demonstrantene ned fra fjellet.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">GNISTREGN:</span> Seks spesialplukkede polititjenestemenn trente jevnlig på bruk av vinkelsliper i fire måneder høsten 1980. Alt for å være best mulig forberedt til oppdraget som ventet dem i Alta i januar året etter.
GNISTREGN: Seks spesialplukkede polititjenestemenn trente jevnlig på bruk av vinkelsliper i fire måneder høsten 1980. Alt for å være best mulig forberedt til oppdraget som ventet dem i Alta i januar året etter.

Trente i hemmelighet

Lang tid i forveien hadde seks håndfaste karer blitt valgt ut for å utføre spesialjobben som lenkekuttere. Disse kom fra Oslo politidistrikt og tilhørte det som innad i politiet ble kalt for «Oslo-gjengen». Kravene for å bli lenkekuttespesialist var at kandidaten var sterk fysisk og psykisk, at han hadde sunt bondevett og hadde humoristisk sans.

Den da 35 år gamle Jonny Hammerstad var en av de seks utvalgte. På spørsmålet om han var sterk, som kravet var, smiler og ler han forsiktig, og uten å svare direkte på spørsmålet.

– Jeg drev jo litt med boksing, bryting og vektløfting, sier Hammerstad, som i og med at han ble valgt ut, kan dokumentere at han også har sunt bondevett og humor.

Før de dro opp til Alta, fikk karene kurs i å bruke vinkelsliper hos sjefen for gruppa, Nils Scharning. Noe av kursingen skjedde i Kripos sine lokaler på Helsfyr.

– Der hadde vi mange samtaler, og fikk testet psyke og fysikk i ulike øvelser knyttet til hvordan vi skulle behandle demonstrantene. Vi skulle smile også hvis demonstrantene sparket oss i skrittet, minnes Hammerstad.

Den praktiske opplæringen i bruken av de effektive maskinene skjedde i den største hemmelighet i en bunker øst for Lambertseter, på Nordstrand utenfor Oslo. Hammerstad husker det ble fraktet mye utstyr til bunkeren. Vinkelsliper hadde han ikke brukt før.

– Det var tre størrelser på vinkelsliperne, og vi testet ut ulike typer stålskiver som skulle kunne skjære gjennom spesialstål. Vi brukte både elektriske vinkelslipere som ble drevet av aggregat, og vi hadde bensindrevne vinkelslipere. For å unngå å skade demonstrantene, trente vi på å bruke stålplater, asbestduker og pleksiglass for å skjerme dem mot den voldsomme skjærekraften og gnistregnet fra vinkelsliperne. Dette pågikk over fire måneder, og de var i bunkeren en to til ganger i uka, forteller han i dag.

Når tjenestemennene ikke var opptatt med å forberede seg på å jobbe som lenkekuttere, skjøttet de sin vanlige jobber som politibetjenter. Det var viktig at politiets forberedelser ikke ble avslørt slik at demonstrantene kunne forberede seg på polititaktikken.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">INGEN SKJÆRE MOR:</span> Lenkene som demonstrantene hadde låst hverandre fast med, måtte fjernes for å få båret bort demonstrantene. Samtidig måtte lenkekutterne fare varsomt fram for å ikke skade de som var fastlenket. Jonny Hammerstad holder vinkelsliperen.
INGEN SKJÆRE MOR: Lenkene som demonstrantene hadde låst hverandre fast med, måtte fjernes for å få båret bort demonstrantene. Samtidig måtte lenkekutterne fare varsomt fram for å ikke skade de som var fastlenket. Jonny Hammerstad holder vinkelsliperen.
Jonny Hammerstad i dag, med noen av lenkene han var med på å kutte i 1981.
Jonny Hammerstad i dag, med noen av lenkene han var med på å kutte i 1981.

Spesiallåser på lenkene

Det var Alta-mannen Paul Sivertsen som laget de spesiallagde låsene som Hammerstad senere skulle prøve seg på. I boka «Altakampen» forteller han at han fikk laget det han trodde skulle være en ubrytelig lås for å vanskeliggjøre jobben for politifolkene.

Noen av demonstrantene var skeptiske til å la seg låse fast, så Sivertsen satte seg sammen med dem, med nøkkelen til låsen på seg. Han ønsker ikke selv å kommentere det litt spesielle oppdraget med å lage disse låsene til Politiforum.

På Stilla kom lenkekuttespesialistene snart i arbeid. Ved nullpunktet var det satt opp en bod de kunne ha til utstyr og hvilested. Hammerstad beskriver to typer demonstranter:

– Det satt noen samer i særlig godt humør i en lavvo der. Den var kledd med ståltråd, og belagt med et tykt lag is. Vi stakk innom, og jeg fikk et godt inntrykk av dem. Det var humør og artige kommentarer. Så var det noen folk sørfra som skulle markere seg. Men jeg opplevde ikke noen form for aggressivitet, eller noen form for trusler eller vold. Det begrenset seg til en del roping. Det fikk vi tåle, minnes han i dag.

Da de kom frem til lenkegjengen, gjorde de som de hadde trent på. Aggregatene ble startet for å gi strøm til smergelmaskinene og demonstrantene fikk beskyttelse mot gnistregnet.

Nils Kristian Jensen minnes hvordan han opplevde lenkekuttingen.

– Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da vinkelsliperne ble tatt frem. Kjettingene var jo helt inne på kroppen til demonstrantene, og det gnistret og bråkte ganske mye, og det så ganske fælt ut. Men skjæringen av kjettingene gikk veldig bra. Demonstrantene ble beskyttet av noen skjold og annet som dekket dem, sier han.

Mot politiets vinkelslipere hjalp ikke de spesiallagde låsene. Kamstålet var mykt, og var forholdsvis lett å skjære av.

– Vi skar løs tre-fire stykker med mye gnister og støy. Så var det en av oss som fant nøkkelen som kunne låse opp hele lenkelåsen. Deretter ble det for oss å bare låse opp alt sammen, forteller Hammerstad.

«Dette var for lett», ble lederen for lenkekuttespesialistene, Nils Scharning, sitert i et avisutklipp fra den gangen. Politiet var åpenbart godt forberedt på vanskeligere forhold.

En siste demonstrant hadde låst seg fast til en jernbolt i fjellet. Hammerstad skar raskt av bolten. Deretter kunne bæregjengen med politifolk løfte demonstranten bort til de ventende politibilene.

– Etter det ble det ikke så mye bruk for vinkelsliperne, sier Hammerstad.

<strong>BÆREHJELP: </strong>Den samiske skuespilleren Nils Utsi var en markant skikkelse under demonstrasjonene. Lars Erik Dalland (holder bena) fikk æren av å bære bort skuespilleren.
BÆREHJELP: Den samiske skuespilleren Nils Utsi var en markant skikkelse under demonstrasjonene. Lars Erik Dalland (holder bena) fikk æren av å bære bort skuespilleren.
Lars Erik Dalland i dag.
Lars Erik Dalland i dag.

Holdt en god tone

Etter at det ikke var bruk for mer arbeid med vinkelsliperen, ble lenkekuttegjengen satt til å bære bort demonstranter sammen med mange av de andre politifolkene på stedet. Hammerstad opplevde at flere av demonstrantene uttrykte lettelse da arbeidet med vinkelsliperen var ferdig og ingen ble skadet.

– Noen hadde også sittet så lenge, at de nok egentlig hadde behov for å tre av på naturens vegne, smiler Hammerstad.

Det samme erindrer Lars Erik Dalland.

– Jeg husker det luktet litt stramt av enkelte av de vi bar bort. Det hadde blitt litt lenge å vente, sier han.

Det var tungt fysisk arbeid å bære bort passive demonstranter, så politifolkene gikk på skift, og fikk hvile og varme seg i et stort telt oppe i Stilla. I enkelte avisoppslag om aksjonen kom det fram at demonstrantene foretrakk å bli båret bort av politifolkene fra Bergen.

− Ja, jeg husker jeg så det, sier Dalland.

– Vi la jo vekt på å holde en god tone, og jeg synes det var en god stemning mellom oss og demonstrantene. I temperaturer ned mot 30 grader gjorde det nok litt bekvemt å bli båret bort. Noen av demonstrantene hadde jo sittet lenket ganske lenge, så jeg tror det ble litt kaldt for dem, fortsetter han.

Det samme gjør Jensen.

– Det var jo bikkjekaldt der oppe. Jeg oppfattet at flere var glade for å bli båret bort, og mot slutten av dagen spurte flere om ikke de kunne bli båret bort først. Det var ikke alle som var like godt kledd, sier Jensen.

Dalland husker godt at han bar bort den samiske skuespilleren Nils Utsi, som på bildene har en nytent sigarett i munnen.

– Utsi var en grei fyr, og gjorde ikke motstand. Så vidt jeg husker, var det heller ikke første gangen han ble båret bort.

– Var det du som ga Utsi sigaretten?

– Jeg røykte selv Prince på den tiden, så det kan jo hende. Men akkurat hvordan Utsi fikk en nytent sigarett i munnen rett før vi begynte å bære ham, husker jeg ikke, sier Dalland og ler.

Både Dalland og Jensen mener aksjonen gikk veldig gemyttlig for seg.

– Vi fikk ryddet bort hele lenkegjengen den første dagen. Demonstrantene gjorde kun passiv motstand, og ble derfor båret til bilene og kjørt ned til Alta. Og etter en stund kom de tilbake. Ja det var en løye stemning, sier Jensen og smiler.

På kvelden ble politimannskapene kjørt tilbake til Janina. Lenkekuttespesialistene ble innlosjert i de beste rommene på toppen av skipet, minnes Hammerstad.

– Janina var en cruisebåt, og der var det fantastisk bra. Det var topp service, fine tomannslugarer i toppetasjen, og varm mat. Der var det bra å bli forlagt, sier han i dag.

Jensen beskriver forlegningen på cruisebåten som ren luksus.

– Det var veldig gode boforhold for oss der. Vi fikk god mat, og var to på lugaren, sier han.

I og med at demonstrantene var båret ned fra fjellet, ble Jensen og kollegene holdt i beredskap og vakt oppe i Stilla der de også kjørte patrulje med beltevogner oppe på fjellet. Hviletiden om bord på Janina ble brukt til kortspill og prat.

Svein Suhr stanses ved politisperringen på veien opp til Stilla.
Svein Suhr stanses ved politisperringen på veien opp til Stilla.
<strong>STOLTHET: </strong>– Er det noe jeg er stolt over i ettertid, er det at jeg tok det standpunktet jeg tok. Selv om vi tapte kampen mot demningen fikk vi forandret reglementet så mye at det nå er laks i elva, sier Suhr i dag.
STOLTHET: – Er det noe jeg er stolt over i ettertid, er det at jeg tok det standpunktet jeg tok. Selv om vi tapte kampen mot demningen fikk vi forandret reglementet så mye at det nå er laks i elva, sier Suhr i dag.

Overvåket av politiet

Mens politifolkene var stasjonert på Janina, hadde gårdbruker Svein Suhr sin fulle hyre som nestleder i Folkeaksjonen mot utbygging av Altaelva. Han fikk knapt nok tid til å gjøre jobben hjemme på gården, og kona var i tillegg høygravid.

Han rakk å bli båret bort av politiet en gang, men det var for mye å gjøre med å organisere opplegget til at han kunne sitte stille i lenkegjengen flere ganger. Suhr skaffet seg blant annet medlemskap i Alta skiferlag for kunne vise til at han hadde lovlig rett til å utføre skiferdrift - noe som fikk ham gjennom politisperringene på vei mot Stilla.

– Kan du bryte skifer?

– Nei, det vet jeg ikke, men det gjorde at jeg kunne kjøre forbi politisperringene opp mot Stilla. En gang hadde jeg med masse brød opp til demonstrantene, og ble selvfølgelig stanset. I og med at det ikke var ulovlig å ha med mer brød enn det jeg selv skulle ha til nistemat, og hadde lov til å passere fordi jeg var medlem av skiferlaget, så slapp politiet meg gjennom, smiler Suhr.

Han er heller ikke i tvil om at han var tett overvåket av politiet.

– En gang jeg hadde behov for å snakke med oppsitteren på Jotka fjellstue, tok jeg scooteren og reiste innover fjellet. Jeg ville ikke ha noe politi i hælene, så jeg kjørte kvast, og gjennom terreng det var vanskelig å følge meg. Så politiet måtte slippe. I all beskjedenhet, det var vanskelig å følge meg, lokalkjent og scootervant som jeg var. Men før jeg kom frem til fjellstua, kom politihelikopteret og fikk sjekket ut hvor jeg skulle. Jeg følte meg mer overvåket enn den verste terrorist, sier Suhr.

En gang hadde folkeaksjonen et styremøte hjemme hos ham.

– Mens vi hadde møte, ringte telefonen, men før vi rakk å ta den, stoppet ringingen. Så var det slik at min nå avdøde sambygding Ulrik Wisløff var med på møtet. Han skulle kjøre til Karasjok neste dag. Hvem andre enn ham ble stoppet på turen til Karasjok? Jeg er sikker på at politiet visste. Og forklaringen fikk jeg. En bergenser jeg kjenner hadde ringt meg mens vi satt i møtet. Vi tok jo ikke telefonen fordi det sluttet å ringe, men han hadde hørt alt vi snakket om. Det er klart vi var overvåket, sier Suhr.

En annen gang kom det en tjenestemann fra overvåkningspolitiet, forløperen til dagens PST, hjem og inn på kjøkkenet hjemme hos Suhr.

– Under kjøkkenbordet hadde jeg montert en ulovlig politiradio for å følge med på hva som ble sagt på politisambandet. Jeg var livredd noen skulle begynne å snakke på sambandet. Da ville det blitt avslørt at jeg hadde radio der, og de ville fått noe på meg, sier Suhr.

På en eller annen måte klarte kona til Suhr å få skrudd den av mens overvåkningspolitiet var på kjøkkenet.

– Så det var ikke bare politiet som overvåket deg. Du overvåket også politiet?

– Hehe, ja, vi kunne jo ikke være noe dårligere.

Suhr har for en del år siden spurt om å få se mappa si hos PST, men uten å ha fått svar.

<strong>AVVENTENDE:</strong> En gruppe polititjenestemenn observerer demonstrantene ved nullpunktet på Stilla.
AVVENTENDE: En gruppe polititjenestemenn observerer demonstrantene ved nullpunktet på Stilla.

Ny demonstrasjon

Politiet fikk en midlertidig seier vinteren 1981, men utbyggingsmotstanderne ga seg ikke. De gjennomførte flere såkalte «nålestikkaksjoner» mot anleggsvirksomheten, som innebar å stanse anleggstrafikken fram til politiet kom og ba de dra fra stedet.

Politiet fortsatte sitt nærvær, og voktet enkelte objekter 24/7, samtidig som de patruljerte tilfartsveier langs fjellveier og voktet båttrafikken på elva. I tillegg disponerte de et helikopter. Politiaktiviteten var stor.

Janina ble liggende på havna til det forlot Alta 27. mars 1981. Da hadde politiaksjonen kostet om lag 48 millioner kroner, og det var utstedt 780 forelegg på rundt 2500 kroner hver.

Demonstrantene var imidlertid ikke ferdige. Da anleggsarbeidet startet opp igjen mot slutten av september 1981, mobiliserte de på nytt.

Demonstrantene ønsket blant annet å markere sin misnøye med at utbyggingen fortsatte med uforminsket kraft før Høyesterett hadde rukket å sette en rettslig sluttstrek gjennom å ta endelig stilling til om utbyggingen var lovlig. Dermed måtte politiet igangsette en ny aksjon.

I begynnelsen av oktober var rundt 400 demonstranter på plass ved Tverrelva, hvor de blokkerte utbyggingen. Denne gangen var politiet godt forberedt, og kort tid etter ankom skipet «The Viking» Alta med biler, 400 politifolk og masse operativt utstyr.

Den 5. oktober måtte politimester Einar Henriksen på nytt finne fram roperten med pålegg til demonstrantene om å forlate stedet. Folkeaksjonens leder Alfred Nilsen ba demonstrantene etterkomme politiets ordre om å forlate stedet, noe mange av dem gjorde frivillig.

Som sist ble politioperasjonen gjennomført uten annen bruk av politimakt enn å bære bort demonstranter som ikke etterfulgte ordren. Senere samme høst ble det gjennomført flere småskalaaksjoner mot utbyggingen, og i januar 1982 vedtok folkeaksjonen å avslutte sine aksjoner.

26. februar 1982 slo Høyesterett endelig fast at vedtaket om å bygge demningen var gyldig.

Selv om de ikke klarte å stanse utbyggingen, er Suhr ikke i tvil om at motstanden hadde noe for seg. Den førte blant annet til at det nå er etablert et strengt manøvreringsregime for hvor mye elva kan reguleres.

– Er det noe jeg er stolt over i ettertid, er at jeg tok det standpunktet jeg tok. Samekampen og de samiske rettighetene hadde ikke noe med vår kamp å gjøre. Det var naturvernet vi var opptatt av. Selv om vi tapte kampen mot demningen fikk vi forandret reglementet så mye at det nå er laks i elva. Hadde vi ikke fått til det, hadde det ikke blitt én fisk igjen. Da ville de ha manøvrert elva så mye at den kunne blitt tørrlagt. Etter vår kamp, vil manøvreringsreglementet ikke bli rørt, og vi fikk økt tykkelsen på demningen fra fem til 15 meter på toppen for å gjøre den enda sikrere mot jordskjelv. Så om vi ikke vant, så fikk vi påvirket mye slik at det ikke ble så galt som det kunne blitt, sier Suhr.

Han gjenkjenner elementer fra Altaaksjonen i motstanden mot dagens utbygging av vindmøller.

– Det er verdt å kjempe for det du tror på, sier Suhr.

<strong>GJENSYN:</strong> Knut Arvid Sætermo er tilbake under Fossan bru, som ble forsøkt sprengt i mars 1982. Da lensmannsbetjenten ankom brua etter meldinger om en eksplosjon, så han seg nødt til å evakuere i påvente av en mulig ny eksplosjon.
GJENSYN: Knut Arvid Sætermo er tilbake under Fossan bru, som ble forsøkt sprengt i mars 1982. Da lensmannsbetjenten ankom brua etter meldinger om en eksplosjon, så han seg nødt til å evakuere i påvente av en mulig ny eksplosjon.

Sprengstoff og dramatikk

De lokale politifolkene ble skjermet for nærkontakt med sambygdingene sine under Altaaksjonen. Lensmannsbetjent Knut Arvid Sætermo fra Alta fikk derfor jobb i etterretningsseksjonen. Det ble vurdert som viktig å forsøke å finne ut av hvilke planer demonstrantene hadde.

Vinteren og våren 1981 gikk det rykter om bruk av sprengstoff mot ei bru, til tross for at folkeaksjonen var uttalt passiv og ikke-voldelig. Ingen bru ble heller sprengt eller forsøkt sprengt under den mest intense tiden av Altaaksjonen. Ikke før ett år senere; drøye tre uker etter at Høyesterett kom med sin endelige avgjørelse.

Den 18. mars 1982 forsøkte Niillas Aslaksen Somby og John Reier Martinsen å sprenge en nybygd bru mellom nullpunktet på Stilla og Jotka vatn. Brua var avgjørende for å få anleggstrafikken opp til stedet der arbeidet med demningen pågikk.

Sprengstoffet viste seg senere å være stjålet fra et ammunisjonslager i Tana, bygda der Somby kom fra.

I den iskalde vinternatta gikk ting fryktelig galt. Somby hadde plassert sprengstoff under brua, og hadde kommet seg opp på veien. Martinsen ropte da at noe var galt, og Somby gikk under brua for å bytte batteri i utløsermekanismen. Da smalt det.

Somby og Martinsen trodde de hadde fått tak i sprengstoff, men i realiteten var det imidlertid en dynamittgubbe og noen lysraketter som gikk av. Det smalt godt likevel.

På lensmannskontoret i Alta var det Sætermo som hadde hjemmevakt denne natta. Omtrent klokka fire om morgenen den 19. mars ble han vekket av en telefon: Noen hadde forsøkt å sprenge brua ved Jotka oppe på fjellet.

Fra en varm seng hoppet han ut i en iskald bil, og fikk med seg en annen kollega som hadde bakvakt.

– Det var beinkaldt med 25-30 kuldegrader da vi kjørte oppover. Da vi kom frem til brua som så uskadet ut, så jeg kraftige blodspor som kom opp fra innunder brua. Jeg ba min kollega om å rygge bilen bakover og sperre for trafikken, forteller Sætermo i dag.

Under brua var det mye snø oppå elveisen. Ei lita råk i isen, gjorde at Sætermo måtte støtte seg til brubjelkene for å ikke falle uti råka.

– Under brua så jeg noen ledninger, og nedfall og sot på snøen. Under brua bar det preg av en eksplosjon, uten at noe i brua var ødelagt. Jeg fant ut at her var det bare å komme seg unna og evakuere stedet i tilfelle det kom til å smelle på nytt, forteller Sætermo.

Han kom seg opp på veien, og fikk kollegaen til å rygge bilen bakover slik at de kunne sperre av området. De fikk tilkalt forsterkninger, og politiet startet etterforskning av det som så ut som et sprengningsforsøk av brua.

– Hadde det ikke vært lysraketter, men sprengstoff som Somby kanskje trodde det var, hadde dette endt katastrofalt for gjerningsmannen, sier Sætermo.

Somby ble likevel alvorlig skadet i armen, og med blodet fossende ble han sammen med Reier Martinsen evakuert fra stedet av en tredjeperson hvis identitet ennå ikke er offentlig kjent. Somby ble etter hvert pågrepet, og fikk behandling på sykehuset i Tromsø. Armen måtte amputeres, og synet var skadet.

Under sykehusoppholdet spilte Somby psykisk syk, og klarte under fremstilling til psykiatribehandling å rømme til Canada. Som han senere er sitert på i Altaposten:

– Jeg hadde jo bare en arm, så de kunne ikke bruke håndjern på meg.

—-

Rettelse: I en tidligere versjon av denne saken sto det at Niillas Aslaksen Somby og John Reier Martinsen forsøkte å sprenge Fossan bru i Tverrelvdalen. Dette er feil bru. Somby og Martinsen forsøkte å sprenge en nybygd bru mellom nullpunktet på Stilla og Jotka vatn, en bru som i dag kalles for Sombybrua.