213 timer med Echo

Dråper av blod farger den hvite snøen. Betjentene går tett i tett med våpnene inntil brystet og speider mot den mørke skogen som omringer dem. Plutselig brytes stillheten av et skrik.

– Hjelp meg, for faen!

Blod fosser fra beinet til den skrikende, og i minuttene som følger er samarbeid avgjørende.

– Du sikrer veien! Dere tar pasienten. Jeg finner frem tourniquet-en.

Dette er en øvelse. Men for dem som beveger seg mellom trærne, slår muskelminnet inn. Slik er det i Oslo-politiets spesialtrente utrykningsenhet «Echo». Flere bekymringer fulgte omorganiseringen av enheten i 2019.

Men disse kan forskning nå avkrefte.

– Vi bistår der det trengs

Politiforum følger Echo under to øvelser. Skrikende pasienter, siklende schæfere og MMA-trente markører er en del av treningshverdagen. Og det brede spekteret av treningsmomenter speiler oppdragene enheten håndterer i det daglige.

– Oppdragsporteføljen vår er ekstremt allsidig. Vi håndterer alt fra væpnede pågripelser og alvorlige voldshendelser til bistand i mer hverdagslige oppdrag. Vi bistår der det trengs ekstra kapasitet eller kompetanse, forklarer UEH-leder Bjørn-Kristian Boger Kjus.

Echo ble etablert for å styrke den operative beredskapen i hovedstaden, og for å håndtere flere oppgaver som tidligere lå hos Beredskapstroppen.

– Echo består av flere team. Jeg ønsker ikke å røpe nøyaktig hvor store de er, men jeg kan si at hvert team skal ha et gitt antall spesialiserte kvaliteter og må bestå av et minimum antall personer. Samtidig må ikke teamene være for store til å kunne fungere effektivt, sier Kjus.

Omorganiseringen av enheten utløste imidlertid bekymringer i politiet. For hva skjer når man samler så mange operative tjenestepersoner i én enhet? Ville det utvikle seg en lukket elite? En maskulin kultur? Et skille mellom IP3 og IP4?

Svarene skulle kriminolog og professor ved Politihøgskolen, Nina Jon, finne.

213 timer

– Næmmen, er det deg! Hvordan går det?

– Nina! Velkommen tilbake.

Nina Jon kan knapt bevege seg i korridorene på politihuset eller i treningslokalene uten å møte kjente ansikter. Det er ikke så rart, for hun er en forsker som trives best i felt.

– Totalt tilbrakte jeg 213 timer med Echo. Jeg fulgte seleksjonsprosesser, øvelser og patrulje, og gjennomførte intervjuer. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg synes det er gøy, men jeg mener også at observasjoner i sammenheng med intervju er en klar fordel i denne typen forskning, sier hun, og fortsetter:

– For den som intervjues svarer ikke nødvendigvis på hva de gjør, men på fortellingen om det de gjør.

Utgangspunktet for forskingen var tre konkrete bekymringer etaten hadde om Echo: At enheten kunne utvikle en ekskluderende maskulin kultur, at det kunne oppstå et A- og B-politi mellom IP3 og IP4, og at Echo skulle bli mer som en treningsarena enn operativ ressurs.

Ekstremt dedikerte

Gjennom observasjoner og samtaler fikk imidlertid Jon tegnet et bilde som skilte seg fra frykten i etaten.

– Til tross for at Echo er en sterkt mannsdominert enhet, og det er den, så er det ingen aggressiv maskulinitetskultur. Kvinnene i enheten opplever ikke at kompetansen deres blir trukket i tvil. Miljøet beskrives tvert om som inkluderende, profesjonelt og preget av høy faglig standard, sier hun.

Heller ikke frykten for et internt klasseskille i etaten slo til. Jon beskriver det hun kaller for en «drivekultur».

– De er ekstremt dedikerte, trener mye, diskuterer mye og tar oppdragene på stort alvor. Status handler ikke om å være størst eller tøffest, men om å gjøre gode vurderinger og ha kontroll når det gjelder. De er rett og slett nerder, sier Jon med et smil.

Det kommer godt til syne på treningsfeltet. I nærkamp kombineres styrke med presisjon og strategi. Instruktører stopper, korrigerer og repeterer.

I dette miljøet er samhandling en forutsetning, ikke et tillegg.

Tydelig fokus

Jons forskning peker særlig på betydningen av bevisst kulturarbeid og tydelig ledelse. Dette kommer ikke av seg selv, og hun understreker at ledelsen har gjort et godt arbeid. Jon trekker frem «verdiseminarer» som et sentralt grep i kulturarbeidet. Der har ledelsen systematisk jobbet med refleksjon rundt verdier, samhandling og forventninger i enheten.

– Det tydelige fokuset som ledelsen har hatt på kulturbygging og på psykologisk trygghet, har vært helt avgjørende for hvordan denne enheten er kulturelt, sier hun.

Et godt eksempel er hvordan enheten håndterer feil. Jon peker på at det ikke eksisterer noen «tabbekake»-kultur i enheten; en praksis hun beskriver som et viktig signal om hvordan feil og læring forstås.

Forskningen avdekket også mindre detaljer som hadde betydning. Et av funnene dreide seg om noe så hverdagslig som en garderobe.

– Flere av kvinnene beskrev hvordan de ofte startet vakta alene. Mennene skiftet sammen, lo og bygget stemning før oppdrag. Når kvinnene kom ut, var fellesskapet allerede etablert. Uten at de var en del av det. Ingen mente å ekskludere. Det bare skjedde, forteller Jon.

Ledelsen tok tak. Kvinnene på seksjonen på Politihuset i Oslo var tidligere fordelt på flere garderober. Disse ble slått sammen.

– Dette høres kanskje ut som et trivielt eksempel, men det er et godt eksempel som viser hvor viktig ledelse er.

Detaljer som dette var også mye av det Kjus ønsket å få ut av prosjektet. At forskningen skulle vise en driverkultur som ikke ekskluderer, er selvsagt noe han tar til seg. Men kartleggingen av områder som kan forbedres er enda viktigere for ham.

– Kulturen vår skal være noe vi er stolte av, men også noe som hele tiden utvikles. Hvis vi slutter å stille spørsmål ved oss selv, stopper vi opp. Da må vi være profesjonelle nok til å tåle å bli sett utenfra. Det er sånn vi blir bedre, sier han. 

Forankret i ledelsen

Den nytiltrådte lederen for Felles enhet for operativ tjeneste (FOT) i Oslo, Grete Lien Metlid, ser det samme.

– Dette er et dedikert og spisset miljø. Folk er ekstremt opptatt av jobben sin. Men det som kanskje imponerer meg mest, er bevisstheten rundt kultur og arbeidsmiljø, og fokuset på å bidra inn i den daglige oppdragsløsningen i politidistriktet, sier hun.

Mens enheten trener med politihund og nærkamp, observerer hun med rolig blikk.

– I en mer og mer kompleks verden trenger vi både sterke ferdigheter og gode arbeidsmiljøer. Folk som virker godt sammen. Det er helt avgjørende for å levere på samfunnsoppdraget vårt, sier hun.

Metlid forteller at hun har lest Jons forskning grundig, og at hun bruker den på samme måte som Kjus. 

– Det at man jobber så aktivt med kulturbygging og arbeidsmiljø, tror jeg er med på å skape de resultatene som kommer frem i forskningen. Det er et viktig funn. Samtidig må vi fortsatt jobbe for å utvikle enheten videre, sier hun.

– Vi må fiske i hele dammen

Kjus legger vekt på at en god kultur er avgjørende for samfunnsoppdraget enheten skal løse.

– Det er viktig fordi vi må fiske i hele dammen av gode hoder. Ulike kjønn, etnisiteter og legninger gir ulike perspektiver og økt grunnlag for best mulige tilnærminger. Til og med ulike kroppsstørrelser gir bredde i vurderinger og kapasitet, sier UEH-lederen.

Dette kommer til syne i begge øvelsene Politiforum fulgte. Da betjentene måtte bære en tung pasient opp i høgda gjennom løs snø, innså laget at de kunne bruke de langbente bakerst for å balansere pasienten. 

Og under nærkamp-øvelsene ser man hvordan lagene kombinerer rå styrke, smidighet og strategi; kvaliteter som kommer til utrykk gjennom forskjellige mennesketyper.

– Vi er her for å løse oppdrag for innbyggerne. Til syvende og sist er det det alt dette handler om. Da må vi bruke hele bredden av kompetanse vi har tilgjengelig, konkluderer Kjus.