I løpet av de snaue to årene etter at Senterpartiet og Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten, har det blitt 255 færre politiårsverk i politidistriktene. Det går fram av Politidirektoratets offisielle bemanningsstatistikk.

Dette skjer samtidig som politiet må møte en rekke nye utfordringer; som et endret sikkerhetsbilde som følge av krigen i Ukraina, stadig mer digital kriminalitet og en kraftig eskalering i antall psykiatrioppdrag.

Lavere bemanning og høyere arbeidspress får konsekvenser, spesielt for de ansatte i politidistriktene. I Politiforums spørreundersøkelse gjenspeiles dette gjennom at hele 72 prosent av de spurte svarer at arbeidsbelastningen har blitt større de siste fem årene.

«Flere arbeidsoppgaver fordelt på færre medarbeidere. Omorganisering som medfører at enda flere arbeidsoppgaver ‘trykkes’ nedover i linja. Flere er ansatt i fagstillinger/spesialister og de er skjermet fra å bidra med fellesoppgaver. Dette medfører at det blir en skjevfordeling av arbeidsbelastning. Dette blir kanskje mest merkbart ute i distriktene hvor man stadig får tilført nye arbeidsoppgaver uten at det følger med ressurser», skriver en ansatt i Nordland politidistrikt om årsaken til at arbeidsbelastningen øker.

– Som hovedverneombud synes jeg det er et sterkt signal når 72 prosent svarer at det har blitt økt arbeidsbelastning. Det stemmer med det inntrykket jeg har av utviklingen. Dette er en utvikling som absolutt gir grunn til bekymring, og det understreker viktigheten av å ha fokus på rammene for arbeidet, slik at de som står i det, kan stå i det over tid, sier politiets hovedverneombud Audun Buseth.

Trenger overskudd

Hovedverneombudet peker på at dette ikke nødvendigvis handler om en uforsvarlig arbeidsbelastning, men at de ansatte opplever at belastningen er økende.

– Det er bekymringsfullt både fordi politiet er en beredskapsetat som skal ha overskudd til å håndtere ekstraordinære hendelser, men også fordi man gjennom arbeidet er utsatt for inntrykk og belastninger det kreves tid og ressurser for å bearbeide og kunne stå i over tid, sier Buseth.

Som en ansatt i Møre og Romsdal politidistrikt sier det:

«Mindre folk og mindre ressurser gjør at vi blir utslitte.»

Buseth mener dette i stor grad handler om personalpolitikk og livsfasefokus, temaer som ifølge hovedverneombudet ikke har vært overordnet diskutert i politiet på årevis.

– Siste overordnede personalpolitikk for etaten er for perioden 2008-2013, utarbeidet i 2008. Det må ikke bare rekrutteres, men stimuleres og legges til rette for en livslang karriere i politiet. Ledelsen må ta innover seg at politiet er mennesker. Mennesker som skal ha en familie som funker, en helse som funker og en arbeidsplass som funker. Uten å gjøre det, tror jeg den negative trenden fortsetter, sier han.

Hovedverneombudet peker videre på at det har vært mye fokus på sparing og effektiv drift i politiet, noe som kan forsterke opplevelsen av å ikke strekke til.

– Det kan gi seg utslag i mer belastende arbeidstidsordninger, lavere bemanning og andre ting som virker negativt på den enkelte arbeidstaker.

Professor Cathrine Filstad ved Politihøgskolen (PHS) har forsket på politiet siden 2015. Hun peker på at Politiforums spørreundersøkelse ble gjennomført på et tidspunkt hvor politiet har opplevd ytterligere nedbemanninger og hvor ressursene har blitt mindre.

– 72 prosent mener at arbeidsbelastningen har blitt større. Det skaper frustrasjoner, økt arbeidspress for både ledere og medarbeidere, det er tøft for de involverte, og det skaper usikkerhet for stillingene fremover. Vi har sett det samme under reformen, eller når man snakker om etterdønninger av reformen, og det blir stadig gjentakelser med nye tøffe runder med mindre ressurser, mer styring (målstyring), og stadig mer politiet skal levere på, sier hun.

Peker på rollekonflikt

Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) trekker ifølge Buseth fram det de kaller for «rollekonflikt» som en av de mest negative faktorene for arbeidsmiljøet.

– Det vil si at ambisjonene og forventningene til politiets arbeid er større en ressursene og handlingsrommet for å gjøre det. Jeg tror svært mange kjenner på denne ubalansen. Svært mange i politiet er idealister, som har høye ambisjoner for jobben de ønsker å gjøre. Dersom ressursene ikke strekker til, og de ser at de ikke får gjort en så god jobb som de ønsker, kan det skape mye frustrasjon og mistrivsel, forklarer hovedverneombudet.

Buseth understreker at dette alltid har vært en utfordring for politiet.

– Men kombinert med sparefokuset og at politiet skal driftes som en hvilken som helst annen virksomhet, er det ikke unaturlig at mange opplever at de ikke får den oppfølgingen de trenger for å stå i det over tid.

En ansatt i Troms politidistrikt uttrykker frustrasjonen på denne måten:

«Ambisjonene er for høye. Arbeidsoppgavene vokser og vokser og vokser. Arbeidsbelastningen i min stilling er så stor at det påvirker helsa mi negativt. Jeg har fagsvar men opplever daglig ressursknapphet. Vi starter på 100 ting, og får avsluttet kun en håndfull. Oppgaveporteføljen vokser, og det blir til slutt så vanskelig å prioritere at man ikke vet hvor man skal starte en gang.»

En ansatt i Øst politidistrikt peker på at arbeidsbetingelsene har endret seg i løpet av årene vedkommende har jobbet i politiet.

«Jeg føler vi blir tatt mindre bare på fra arbeidsgiver og at det forventes mer av oss samtidig som at alle små gode vi måtte ha forsvinner og arbeidsgiver blir mindre fleksibel. Generelt dårlig personalpolitikk», understreker personen.

Kan gi kynisme

I Politiforums undersøkelse blir respondentene spurt om de har vurdert å slutte i politiet i løpet av de to siste årene. Nesten seks av ti – 57 prosent – svarer «ja» på spørsmålet.

Dette tilsvarer nesten 1500 politiansatte.

«Det satses så lite på politiet og det er ingen utvikling av politiet som virksomhet på grunn av kronisk dårlig økonomi. Det er ikke motiverende over tid å jobbe på en slik plass der det er null utvikling. Bare et ekstremt fokus på å kutte utgifter og null fokus på videreutvikling», skriver en ansatt i Vest politidistrikt om hvorfor vedkommende har vurdert å slutte.

– At mange vurderer å slutte i politiet, kan henge sammen med den høye svarprosenten for økt arbeidsbelastning. Jeg tror også dette for mange handler om denne rollekonflikten, tror hovedverneombud Buseth.

PHS-professor Filstad peker på at lavere tillit til toppledelsen kan være en medvirkende årsak.

– Det kan gi seg utslag som i denne undersøkelsen at ansatte vurderer å slutte. Samtidig er det lite trolig at det blir i noen stort omfang. Men påvirkning på arbeidsmiljøet, eller at de beste finner andre jobber, kan absolutt være et resultat. Eller at det blir uformelle grupperinger og ansatte som tar vare på seg og sine, sier hun.

Dette kan gi mer kynisme og «kos med misnøye» blant de ansatte.

– Samtidig som politiansatte er opptatt av å gjøre en god jobb, gjøre en forskjell, løse et samfunnsoppdrag. Og det er kanskje derfor at frustrasjonen blir større, når rammebetingelsene og ledelse ikke blir god nok i politiet enn i andre former for organisasjoner hvor identitet og motivasjon ikke er så koblet til jobben som for de fleste i politiet, sier Filstad.

En ansatt i Trøndelag politidistrikt vurderer å slutte fordi lav bemanning gjør det vanskelig å ta ut opparbeidet fritid når man trenger det.

«Fordi arbeidsgiver da har så lav bemanning at det utløser overtid for å bemanne vakten min, nektes man fri. En kollega ble nektet fri og ferie for å dra i sin datters bryllup, selv om han ba om en uke ferie for å få dette til. Dette svekker motivasjonen og viljen til å gjøre en innsats», sier vedkommende.

Savner fokus

Hovedverneombud Buseth peker på at faktorer som bemanning, arbeidsforhold og arbeidsvilkår også påvirker arbeidsevnen.

– De fleste som er slitne oppfører seg annerledes enn de som er friske og opplagte, understreker Buseth.

En ansatt i Vest politidistrikt peker på hvordan rammevilkårene har tøyd vedkommende til bristepunktet:

«Det har påvirket meg såpass at jeg periodevis har vurdert å sykemelde meg. Jeg har vært på kanten av å bli utbrent. Det påvirker fritid, søvn og produktivitet. Det forventes at man skal oppnå alle krav, selv om det ikke på noen måte er mulig. Jobben har blitt livet, fordi den tar opp så mye kapasitet. […] Spesielt det siste halve året har det ført til at både jeg og andre på kontoret er utslitt og mister motivasjonen på jobb. Det fremstår som at den eneste muligheten ut av det er å søke seg ut av politiet eller å bli kynisk og senke kravene til kvalitet på arbeidet.»

Hovedverneombudet sier det er viktig å snu den negative trenden som politiansatte formidler i Politiforums undersøkelse.

– Da må man i større grad ta utgangspunkt i de utfordringene den enkelte ansatte står i for å løse samfunnsoppdraget, og så godt som mulig legge til rette for at de kan gjøre en så god jobb som de vil. Slik kan man unngå denne rollekonflikten. Det kan også handle om å kalibrere ambisjonsnivået, sier Buseth.

Som også Politiforums undersøkelse har avdekket, er det stor misnøye med hvordan toppledelsen støtter opp under mannskapene i hendelser hvor politiet får kritikk. Hovedverneombudet peker på at vurderinger i etterkant av slike hendelser ofte gjøres med utgangspunkt i en ideell oppdragsløsning.

– Vi trenger mer aksept for at de optimale løsningene ikke alltid velges av de som står i situasjonen, og at man også evaluerer organisatoriske forhold, som om rammevilkårene faktisk var til stede. Jeg savner det fokuset, for eksempel når det blir diskutert maktutøvelse og akutte hendelser.

Må beskrive behovet

Buseth er usikker på om toppledelsen i politiet i dag står i en tillitskrise, men peker på at de tilsynelatende er veldig var på ekstern kritikk.

– Handlingsmønsteret er som regel at den kritikken de får, rettes nedover, og løses med gjennomganger, og forbud og pålegg om hvordan arbeidet skal utføres. Politiet kan ikke bare polere fasaden, og svare på kritikk med å si at ansatte må skjerpe seg. Det bringer oss ikke videre. Jeg savner et større fokus på arbeidssituasjonen til de som løser oppgavene, og hvordan arbeidet planlegges, organiseres og gjennomføres. Utgangspunktet må være arbeidstakerne og hvordan arbeidet kan tilrettelegges slik at de løser oppgavene best mulig, sier han.

Dette innebærer at politiet må bli flinkere til å beskrive det reelle behovet overfor politisk ledelse, som bevilger pengene til etaten.

– Det må være en sammenheng mellom det politikerne forventer, og hva de faktisk stiller til rådighet. Forutsetningene er da at de får gode faglige beskrivelser av hva som kreves for å gjøre jobben. En virksomhet som politiet, som er statens maktapparat, er helt avhengig av at politikerne tar sin del av arbeidsgiveransvaret. Det betyr en bedre balanse mellom de kravene og forventningene de stiller til politiet som etat, og de bevilgningene vi får, sier Buseth, og legger til:

– Da må vi ha mer fokus på arbeidstakerne og de belastningene jobben innebærer. Vi må begynne å snakke om arbeidsmiljøutfordringer og gjøre noe med det.

---

21.09.2023, kl. 09.40: I en tidligere versjon av denne saken, ble nedgangen i antall politiårsverk i politidistriktene beskrevet som en stille overføring av politiårsverk fra politidistriktene til Politiets Sikkerhetstjeneste og Politiets Utlendingsenhet. Dette er upresist, da det ikke er en direkte sammenheng mellom økningen i årsverk i PST/PU og nedgangen i distriktene.